Jeg vil takke for invitasjonen til denne konferansen og anledningen til å legge frem noen synspunkter på et tema som også for meg er svært aktuelt: ”Boligbyggingens kostnader i pressområder og statens rolle i denne sammenheng.”

Både som statsråd med ansvar for boligpolitikken, men også med bakgrunn i min rolle som stortingsrepresentant har jeg vært opptatt av å skape gode rammebetingelser for boligbygging. Jeg skulle derfor gjerne vært tilstede under hele konferansen og fått med både innlegg og debatter nettopp for å bli godt oppdatert på hva som er situasjonen og hva fagmiljøene per i dag har av ideer og forslag til forbedringer. Det har jeg dessverre ikke anledning til. Stortinget skal klokken 10:00 debattere bevilgningsendringer på utlendingsområdet. Noe jeg også har ansvar for. Mine medarbeidere fra departementet vil sørge for å notere det viktigste og så vil det vel om ikke lenge foreligge dokumentasjon fra konferansen.

De utfordringer regjeringen og jeg som statsråd for boligpolitikk og byggesakslovgiving står overfor er betydelige og da ikke minst i pressområdene, hvilket som oftest vil si de større byene og deres omegnskommuner. La meg stille opp fem problemer jeg er opptatt av:

1. Vi mangler botilbud til de som har størst boproblem.
2. Vi mangler utleieboliger i de største byene.
3. Inngangsbilletten i boligmarkedet er for dyr for førstegangsetablererne.
4. Det tar for lang tid før markedssignalene gjenspeiler seg i nye boliger.
5. Byggekostnadene er for høye.
   

I Sem-erklæringen har vi trukket opp en del forslag for å møte disse fem utfordringene. Som et ledd i Regjeringens fattigdomsbekjempelse er boligtiltak rettet mot de bostedsløse et sentralt punkt. Her er det både spørsmål om å etablere særlige botilbud og å målrette og forbedre boligvirkemidler som bostøtten, for å nå de som har størst problemer. Det er kanskje politisk uenighet om hvor sterkt det offentlige skal engasjere seg i boligsektoren. Men jeg tror ikke det er noen uenighet om at personer med varige problemer i boligmarkedet, som trenger støtte og hjelp til å kunne fungere i et botilbud, faktisk er det offentliges ansvar. Det å finne strategiene som løser disse boproblemene, er etter min mening den virkelige sosiale boligpolitikken.

I tillegg til fattigdomstrategien, sier Sem-erklæringen at Samarbeidsregjeringen skal legge frem en stortingsmelding som tar opp de spesielle utfordringene de største byene står overfor; både sosiale spørsmål, boligbygging, rimelige utleieboliger, bykjerneutvikling, og transport m.v. Det er en kjensgjerning at de større byene ofte har et større innslag av grupper med lite ressurser, samtidig som presset i boligmarkedet nettopp er størst her.

Dette arbeidet skal samordnes med oppfølgingen av Boligutvalgets utredning, som kommer 31. januar neste år. Boligutvalget ble oppnevnt for snart to år siden med utgangspunkt i Stortingets behandling av stortingsmeldingen om Boligetablering for unge og vanskeligstilte. Jeg ser frem til å motta utredningen og sette i gang arbeidet med en bred stortingsmelding om boligpolitikken slik en enstemmig Kommunalkomité ba om i februar 1999. Utredningen skal selvsagt ut på en skikkelig høringsrunde hos alle interesserte da vi er interessert i å få frem alle interesser og synspunkter. Samtidig legger vi vekt på å utnytte den informasjonen om boligforhold som nylig ble samlet inn i forbindelse med Folke- og boligtellingen og den nye Levekårsundersøkelsen hvor vi har bestilt et ekstra utvalg for Oslo-Akershusregionen.

Jeg kan ikke her og nå si nøyaktig når en ny stortingsmelding om boligpolitikken vil komme, men jeg legger vekt på en fremdriftsplan som vil gi en faglig og politisk god melding. Men meldingsarbeidet og eventuelle påfølgende proposisjoner skal ikke tjene som unnskyldning for ikke å ta opp problemstillinger som krever umiddelbar handling. Både når det gjelder boligsosiale spørsmål, boligbygging og boligfinansiering har vi flere problemstillinger som krever rask avklaring. Gjennom arbeidet med fattigdomsstrategien, storbymeldingen og boligmeldingen håper jeg vi kan møte de to første av de fem punktene.

Et hovedtema de senere år har vært de sterkt stigende boligprisene. Dette er først og fremst et problem for den gruppen som skal ut på boligmarkedet for første gang. Situasjonen er spesielt akutt i storbyene, hvor befolkningsveksten har vært størst og prisstigningen sterkest. Årsakene til dette er en gunstig økonomisk utvikling med høy sysselsetting og realinntektsvekst for de aller fleste. I tillegg har sterk tilflytting til sentrale områder i kombinasjon med lav bygging ført til økte boligpriser i pressområdene. Vi kan ikke sitte rolig og se på at slikt skjer. Det får sosiale konsekvenser. De som står svakest kommer seg ikke inn på boligmarkedet. Unge, nyutdannede har lenge en svært presset økonomi pga. høye bokostnader som ofte sammenfaller med barnehageutgifter og tilbakebetaling av studielån. Slik vi nå lever livene våre, presses disse utgiftene ofte sammen mellom 28-40 årsalderen.

Derfor må vi rett og slett bygge flere boliger i pressområdene. Det er gledelig at boligbyggingen har økt til 23500 i fjor, mot 20 000 boliger som årlig gjennomsnitt i andre halvdel av 1990-tallet. Det bygges nå flere boliger i Norge enn på 10 år. Prognosene for 2001 ser ut til at det blir bygget om lag 26000 boliger.

Når det gjelder boligbyggingen for Oslo-Akershusregionen, så viser tallene fra Statistisk sentralbyrå for august at igangsettingen av boliger hittil i år er sterkt økende sammenliknet med tallene for 2000. For Oslo er det nesten en fordobling og for Akershus en økning på om lag en fjerdedel. Jeg håper denne positive utvikling indikere at denne regionen er inne i en langsiktig trend med høyere boligbygging. Dette må til hvis Oslo skal nå sin målsetting om 40000 boliger innen 2015.

Departementet har forøvrig gitt støtte til et samarbeidsprosjekt om boligutviklingen i Oslo-Akershusregionen hvor det legges vekt på å se boligproblemene i regionen i sammenheng og hva som kan gjøres i fellesskap for å løse problemene for unge i etableringsfasen, vanskeligstilte og den generelle boligbygging.

For å opprettholde den høye byggeaktiviteten i boligsektoren har regjeringen i sin tilleggsproposisjon foreslått å videreføre nivået på Husbankens låneramme på 13 milliarder kroner i 2002. I tillegg er det foreslått en økning av tilsagnsrammen til Husbankens boligtilskudd på 16 millioner kroner. Videre har vi forslag om en styrking av tilskuddet til bygging av studentboliger på 26 millioner kroner i forhold til forrige regjerings budsjettforslag. I tillegg vil Samarbeidsregjeringen vri Husbanken i en sterkere retning av å være en førstehjemsbank.

Et annet tiltak for å øke tilgangen på mindre hybler for enslig ungdom er en oppmykning i Husbanken arealnorm. I dag gir Husbanken lån til boliger mellom 55 og 120 m ²> for familier. For studenter og andre grupper med behov for temporære boliger for eksempel UNGBO-prosjekter finansierer Husbanken mindre boligenheter. Jeg er opptatt av at Husbanken kan spille en mer aktiv rolle i tilbudet av boliger for ungdom og andre grupper med behov for mindre, men hensiktsmessige boliger. Med grunnlag i bla Boligutvalgets utredning vil vi se på om det er behov for en oppmyking av Husbankens arealgrenser. Med utgangspunkt i Sem-erklæringen vil vi se nærmere på Husbankens rolle som førstehjemsbank både når det gjelder finansiering av kjøp av brukte og nye boliger. Vi vil vurder om det store behovet for egenkapital ved kjøp av ny eller brukt bolig kan reduseres. Her vil både den generelle låneutmåling Husbanken bli vurdert og den ordning som den forrige regjering arbeidet med, såkalt Startlån bli vurdert. Som jeg sa innledningsvis er vi åpne for gode forslag fra dere som arbeider profesjonelt med disse problemstillingene. Kom gjerne med innspill. Men det må være lov å si at de bør være innenfor realistiske forutsetninger. Vi har som enhver ansvarlig regjering ikke ubegrensede midler.

Forholdet mellom bruktboligprisene og produksjonskostnadene for nybygg er bestemmende for om det er lønnsomt for utbyggerne å tilby nye boliger. Nybygging av boliger vil være lav i perioder med lave bruktboligpriser, og skyte fart når boligprisene gjør nybygging lønnsomt. Ut i fra dette kan en forklare den lave utbyggingstakten i sentrale strøk ved at å si at prisnivået på brukte boliger ikke er høyt nok i forhold til kostnadene ved nybygging. Kostnadene ved nybygging må derfor reduseres. Ikke minst gjelder dette tomteprisene som har økt langt forbi normale utbyggingskostnader. Nybyggkostnadene setter i det lange løp også grensene for prisene på brukte bolige, forutsatt at markedet fungerer. Men som nevnt tidligere så ser jeg det som et av problemene at det tar for lang tid før markedssignalene gjenspeiles i nye boliger. Her er det først og fremst det offentlige som har sviktet, gjennom plan- og reguleringsarbeid. Vi må derfor gå gjennom lover og regler, organiseringen og ressursbruken i offentlig sektor slik at utbyggerne ikke påføres unødvendig kostnader i form av lang planleggingstid.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at byggekostnadene steg med om lag 10 prosent fra 1997 til 2000 eller noe i overkant av veksten i gjennomsnittlig konsumprisindeks. Dataene for godkjente søknader i Husbanken viser at byggekostnadene for borettslag har steget med 42 prosent per kvadratmeter i samme tidsrom. Årsaken til den større kostnadsøkningen i boligsamvirket er blant annet at det i løpet av perioden har skjedd en sentralisering i denne delen av byggevirksomheten, med økt andel bygging i pressområdene. Tomtekostnadene har også steget betydelig i sentrale strøk. På bakgrunn av utvikling i bygge- og tomtekostnadene i sentrale strøk vil vi vurdere om det er behov for å øke låneutmålingen i Husbankens oppføringslån i sentrale strøk.

I mange kommuner er tilbudet av byggeklare tomter en bremse for boligbyggingen. Derfor bør kommuner planlegge slik at byggeklare tomter står i forhold til boligbehovet fremover. Selv med markedspriser ved salg av tomter kan kommunene omfordele tomtekostnadene innenfor et utbyggingsområde, bl a slik at boligløsninger for unge og vanskeligstilte belastes med en lavere tomtekostnad. Jeg vil oppfordre kommunene til å vurdere mer boligpolitiske hensyn fremfor høyest mulig pris, for eksempel en blandet sammensetning av boligtyper og boliger som passer for ulike husholdninger. Differensiering av tomteprisene innenfor et byggefelt kan bidra til at boliger for unge og andre med lav inntekt blir belastet med en lavere tomtekostnad enn andre.

Stadig flere kommuner tar i bruk utbyggingsavtaler. Dette kan være et godt og effektivt hjelpemiddel for å sikre gjennomføring av utbyggingsprosjekter, både med hensyn til tid og finansiering, få til en variert sammensetning av boliger i utbyggingsområder og fordele kostnader. Både fra kommuner og utbyggeres side er det stor pågang etter retningslinjer. Det er også behov for ytterligere kunnskap om hvordan utbyggingsavtaler brukes i kommunene og hvilke konsekvenser dette har for boligmarkedet. Kommunal- og regionaldepartementet vil i første omgang samarbeide med Miljøverndepartementet, bransjer, kommuner og diverse andre miljøer om dette. Men la meg fastslå helt klart: Utbyggingsavtaler skal ikke være en ny form for skattlegging. Hvis vi er opptatte av boligkostnader kan vi ikke innføre nye store krav til kostnadsdekning i forbindelse med utbygging av et bo-område. Jeg vet at mange vekstkommuner har problemer med å dekke kapitalkostnader knyttet til veksten. Det vil jeg løse i inntektssystemet, ikke gjennom tillatelse til økt skattlegging.

I mange kommuner tar behandlingen av reguleringsplaner for nye boliger lang tid. Dette påfører byggeprosjektene betydelige tilleggskostnader. Byggesaksbehandlingen i kommunen kan også skape problemer for å få til en rask oppstart av byggearbeider. Årsaken til dette er at reglene oppfattes som kompliserte. Det er likevel store forskjeller mellom kommunene. Mange kommuner er effektive i saksbehandlingen. Andre har uakseptabelt lang saksbehandlingstid bl.a. fordi de stiller for detaljerte krav til dokumentasjon. Det er kanskje særlig kommuner i pressområdene som merker press på saksbehandlingen på grunn av det store antallet søknader. Samtidig er det også et konfliktpotensiale knyttet til at byggesakene er store og kompliserte. Mange kommuner sliter derfor med svært lang saksbehandlingstid, med de ekstra omkostninger dette påfører utbygger.

En svakhet ved dagens regler er at de ikke skaper tilstrekkelig forutsigbarhet, og dokumentasjonen er for omfattende og står ikke alltid i forhold til størrelsen på det som skal bygges. I tillegg er det stort rom for skjønnsmessige vurderinger. Foretakene må forholde seg til svært ulik dokumentasjonspraksis i kommunene som kompliserer saken ytterligere.

Det er behov for raske og omfattende regelendringer for å bedre på dagens situasjonen. Derfor vil jeg fremme forslag til forenklinger i regelverket overfor Stortinget i kommende vårsesjon, basert på de forslag om lov- og regelendringer Høyre fremmet for Stortinget tidligere i år. Under den påfølgende debatten i Stortinget viste det seg å være stor politisk enighet om disse forslagene. Jeg skal kort nevne de viktigste:

Jeg vil foreslå at det innføres maksimalfrist på 12 uker for kommunens saksbehandlingstid i byggesaker, dvs. fra søknaden er komplett. Jeg vil foreslå tidsfrister for å avholde forhåndskonferanse, ferdigattest, kommunens oversendelse til fylkesmannen av klagesaker og en tidsfrist på 4 uker for myndigheter som skal uttale seg til bygge­søknaden. Jeg vil foreslå å redusere dagens tidsfrist for såkalt ”enkle tiltak” fra 4 til 3 uker.

Jeg vil også foreslå forenkling av kravene til dokumentasjon. På dette området har departementet allerede tatt initiativ til standardisering av tegninger og situasjonsplan i regi av Norges byggstandardiseringsråd.

Jeg vil foreslå at dagens meldingsordning for mindre byggearbeid skal bli mer generell og omfatte flere typer tiltak, herunder fasadeendringer og skilting, byggverk i to etasjer og påbygg. I dag er ordningen begrenset til bolig- og fritidsbebyggelse, men jeg vil vurdere forslag om at den skal omfatte mindre og enkle byggearbeider, uansett bygningstype.

Jeg vil også arbeide for at alle kommuner i løpet av noen få år skal ha tilbud om elektronisk saksbehandling av byggesaker gjennom ByggSøk-prosjektet. Dette prosjektet ble påbegynt under den første Bondevik-regjeringen og skal medføre en enklere og raskere saksbehandling.

Jeg vil også nedsette et lovutvalg for å gjennomgå dagens regler i byggesaksdelen av loven. Et slikt lovutvalg vil først og fremst arbeide med forholdet mellom plansaker og byggesaker, fordi svært mange av problemene og flaskehalsene i byggesaksbehandlingen har sitt grunnlag i uavklarte planspørsmål og gamle, utdaterte planer med stort behov for dispensasjoner. Det er behov for sterkere integrering mellom de to delene i plan- og bygningsloven, både når det gjelder innhold og prosess. I tillegg vil et lovutvalg måtte vurdere mer omfattende forenklinger i regelverk og saksbehandling, og må bl a se på rollefordelingen mellom myndigheter og utbyggerne, og samordning av forskjellige fagmyndigheters medvirkning i byggesaker. Det er også behov for å se på lovens struktur og brukervennlighet.

En ulempe med lovutredning er at arbeidet ofte tar lang tid. Ettersom jeg mener det trengs omfattende regelendringer raskt, vil jeg uansett ikke slå meg til ro med et slikt lovutvalg, men arbeide parallelt med løpende regelforenklinger.

Som grunnlag for det videre lovarbeidet bør det også vurderes om det kan gjennomføres forsøk i kommuner hvor det kommunale tilsynet er godt utviklet, med sikte på å overlate større del av ansvaret i byggesaken til de private aktørene. Arbeider som kan være aktuelle for slike forsøk, bør for eksempel kunne være til dels store og omfattende rehabiliterings- eller ombyggingsarbeider.

Jeg mener det er behov for at lovutvalget foretar en vurdering basert på evaluering av reformen av byggesaksbehandlingen fra 1997. Jeg skal innrømme at mange eksempler har gjort meg skeptisk til om vi har oppnådd det vi ønsket med reformen. Den har åpenbart medført mer byråkrati og endringer i byggebransjen. Men har den gitt den kvalitetsmessige forbedringen den skulle? Jeg håper min skepsis skal vise seg å være uriktig. Siden jeg har nok problemer å ta fatt på, er jeg glad for alle bekymringer som det viser seg er unødvendig å ha. Men en bekjent av meg i byggebransjen spissformulerte det slik: ”Det du i alle fall har fått som forbedring er at du nå vet hvem du skal reise søksmål mot.” Jeg håper reformen har gitt oss betydelig bedre boligkvalitet. Uansett mener jeg lovutvalget også må ”fordøye” evalueringen og ha muligheten til å vurdere grunnleggende endringer, hvis det er nødvendig.

Takk for oppmerksomheten.