Det nye samerettsutvalget ble oppnevnt ved kgl. resolusjon 1. juni 2001, og skal utrede spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til, og disponering og bruk av land og vann i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke.

I mandatet står det at det nye utvalget skal ta hensyn til den rettslige utviklingen som har skjedd siden Samerettsutvalget ble opprettet i 1980, både utviklingen i Norge og ikke minst på det internasjonale plan.

Det vises bl.a. til ILO-konvensjon nr 169 ratifisert av Norge i 1990, og som trådte i kraft 5. september 1991. Med denne ratifikasjonen ble samenes status som urfolk i Norge anerkjent.

I samsvar med ILO-konvensjonens art. 14 nr 2 er samerettsutvalget også oppfordret til å identifisere de ”landområder” der samene ”tradisjonelt lever”.

Siden opprettelsen av det første samerettsutvalget og utformingen av utvalgets mandat, slik dette lød 10. oktober 1980, har det skjedd store endringer i rettstilstanden og i rettstenkningen i løpet av de vel 20 år som har gått. Dette er jeg tilfreds med.

Samerettsutvalgets første del utredning NOU 1984:18, representerte et første selvstendig skritt i denne utviklingen. For første gang ble det presentert en samlet framstilling om de samiske rettsspørsmål, hvor både det nasjonale og det internasjonale perspektivet er omtalt.

Vi kjenner alle de umiddelbare resultater av Samerettsutvalgets første delutredning, - nemlig vedtak om sameloven i 1987, opprettelsen av Sametinget og vedtakelse av Grunnlovens § 110a i 1988.

I tiden forut for Samerettsutvalgets opprettelse foregikk debatten om samiske rettigheter hovedsakelig på grunnlag av de problemstillinger som ble lagt for dagen av de samiske organisasjonene. Debatten problematiserte og la grunnlaget for flere av organisasjonenes vedtak. Noen av disse vedtakene er gjengitt i NOU 1984:18 og inneholder elementer om bl.a.:

• styrket rettsvern mot konkurrerende bruk av og beskyttelse av utmarksressursene,
• aksept av historiske rettigheter (alders tids bruk),
• nødvendige preferanser til fordel for primærnæringsutøvere.

I tiden etter at samerettsutvalgets første innstilling ble avgitt, har de rettslige rammer for norsk samepolitikk blitt styrket ved at sameloven ble vedtatt i juni 1987, og ved at ILO-konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989, ble vedtatt 19. juni 1990.

I tillegg vedtok Stortinget under revisjon av reindriftsloven i januar 1996 å styrke reindriftens prosessuelle stilling i kollisjonstilfelle ved at det i lovens § 2 ble gitt hjemmel for motsatt bevisbyrde med hensyn til reindriftsrettens eksistens i utmark. Denne speilvendingen rettet opp den urimelige bevisbyrde som reindriftsnæringen hadde hatt tidligere.

Samerettsutvalget avga 31. januar 1997 sin andre innstilling; nemlig NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Innstillingen forutsettes nå fulgt opp med forslag til ny lovgivning om forvaltning av statens grunn i Finnmark, noe som også vil måtte medføre aktuelle endringer i annet lovverk.

Samerettsutvalgets mandat går i korthet ut på å utrede allment spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til og disponeringen og bruken av land og vann.

De utredninger og tolkninger som det er redegjort for i NOU 1984:18 med hensyn til Norges internasjonale forpliktelser i forhold til samene, spesielt i henhold til art. 27 i FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om politiske og sivile rettigheter, har fått større betydning som tolkningsfaktor i norsk rett etter at Gr.l. § 110 a ble vedtatt. Dette fremkommer av Samerettsutvalget andre delinnstilling, NOU 1997:4

Den tidligere nevnte ILO-konvensjon nr 169, som er vedtatt og ratifisert etter utvalgets første innstilling, har bl.a. bestemmelser om at signaturstatene skal anerkjenne urfolks rett til de landområder hvor de tradisjonelt lever, og gi dem rett til å delta i bruk, styring og bevaring av naturgodene i deres bosetningsområder. Den norske stats folkerettslige forpliktelser vil fungere som en retningslinje for myndighetenes fremtidige samepolitikk.

Samerettsutvalgets andre delutredning NOU 1997:4 med tilhørende forslag til ny og revidert lovgivning gjelder først og fremst samiske rettsforhold i Finnmark, men må formodes også å kunne medføre visse føringer for samiske rettsforhold utenfor Finnmark.

Ved flere anledninger er det fremmet forslag om å utvide fjellovens virkeområde til også å omfatte Nordland og Troms. I argumentasjon som brukes for en slik utvidelse, møter en sammenlikninger med rettstilstanden i Sør-Norge til og med Nord-Trøndelag.

Bruken av begrepet statsallmenning blir uten større reservasjoner tillagt samme betydning som for sørnorske forhold, hvilket bl.a. vil si at rettighet til utmarksgodene blir knyttet opp til eien

Professor Sverre Tønnesen benytter også terminologien “allmenning” om eiendomsforholdene i Finnmark i sin avhandling Retten til jorden i Finnmark. Han presiserer imidlertid at dette skjer for å beskrive rettsforhold til jord som ikke er i privatmanns eie, men hvor eiendomsforestillingene er knyttet opp til et fellesskap av flere - eller allmuen - i et bygdelag. Han tar også forbehold om innholdet i de enkelte rettigheter som måtte eksistere, fordi man står overfor et område undergitt sedvanerettsdannelser som har opphav ulik de som legges til grunn i bl.a. den norske allmenningsretten.

Samerettsutvalget skal nå behandle samenes rettslige stilling til land og vann i de samiske bosetting - og bruksområder sør for Finnmark.

Rettsforholdene i disse områdene antas i flere henseende å være ulik den vi finner i Finnmark. Dette må i første rekke antas å ha sin årsak i en lengre og mer dominerende norsk bosettingshistorie, spesielt langs kysten. Men eksempler nevnt i norsk forvaltnings- og rettspraksis viser også likheter. Dette gjelder f. eks at den samiske bruk har vært ansett for å mangle nødvendig kvalitet til å etablere eierrettigheter til de områder de fra alders tid har benyttet, for eksempel som beiteland for rein m.v.

Det har i løpet av det siste halvåret blitt avsagt to dommer av Høyesterett som begge omhandler samiske rettsforhold. Den første dommen gjaldt en konflikt om beiterettigheter for rein hjemmehørende i Essand og i Riast/Hyllingen reinbeitedistrikter i deler av Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Den andre dommen gjaldt tvist mellom beboerne i Manndalen i Kåfjord kommune og Staten om eiendomsrett til et utmarksområde på ca. 120 km2; benevnt som Svartskogen. I begge tilfeller konstaterer Høyesterett at det foreligger rettigheter ervervet ved ”alders tids bruk”; en ervervsform som bygger på faktiske eller rettslige disposisjoner i god tro over lang tid.

Jeg er selvfølgelig kjent med at spesielt Høyesteretts dom i ”Selbu-saken” er mottatt med stor tilfredshet blant reindriftssamene, som ser denne dommen som en styrking av reindriftsretten.

For øvrig vil jeg foreløpig være tilbakeholden med å mene noe sterkt om disse dommenes betydning og konsekvenser i et større samerettslig bilde, men jeg forventer at så vel Samerettsutvalget, domstolene - herunder Utmarkskommisjonen - og forvaltningen for øvrig følger opp disse dommene i sine vurderinger og praksis når man kommer inn på samerettslige og reindriftsrettslige problemstillinger.

I enkelte områder sør for Finnmark er det grunn til å anta at spørsmål knyttet til Lappekodisillen, tillegget til grensetraktaten av 1751, vil kunne få en mer fremtredende betydning enn tilfellet har vært for forholdene i Finnmark. I den forbindelse viser jeg til Høyesterettsdom av 21. juni 1862 inntatt som vedlegg 7 til samerettsutvalgets første delinnstilling (NOU 1984:18), og jeg henviser også til samerettsutvalgets kommentarer til denne dom. De mest sentrale spørsmål vil være kodisillens betydning for intern norsk rett og eventuelt hvilke rettigheter som kan avledes eller påberopes av norske samer med grunnlag i Lappekodisillen.

Sametinget har ved flere anledninger fremmet krav om at Samerettsutvalgets arbeid videreføres snarest. Samtidig har Norske Reindriftsamers Landsforbund, med bakgrunn i et stadig økende antall rettskonflikter om reindriftsrettigheter, fremmet krav om at det gjennomføres særskilte utredninger om:

reindriften rettigheter i henhold til gammel sedvane eller alders tids bruk og om tilstrekkelig rettsvern mot ny konkurrerende bruk i utmark.

Jeg er kjent med at en beslutning om å utvide fjellovens virkeområde til Nordland og Troms vil vekke negative reaksjoner fra Sametinget.

Jeg er også kjent med at Sametinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for uvilje mot flere av de parallelle prosesser som har blitt iverksatt, uten påvente av samerettslige utredninger. Spesielt gjelder dette etableringen av Utmarkskommisjonene for Nordland og Troms.

Begrunnelsen for Sametingets innsigelser oppfattes å være bl.a. at Utmarkskommisjonens virksomhet ikke har gitt de samiske parter nødvendige muligheter til å forsvare sine utmarksrettigheter basert på samisk sedvanerett og alders tids bruk - slik staten har forpliktet seg til på grunnlag av nyere samelovgivning, og spesielt på grunnlag av art. 14 i ILO-konvensjon nr 169.

Denne bestemmelsen pålegger staten, som tidligere nevnt, en forpliktelse til å identifisere de landområder som urfolk har rettigheter til, og å sikre et effektivt rettighetsvern, bl.a. ved å etablere et uavhengig apparat som skal undersøke krav på landrettigheter fremsatt av urfolk.

Sametinget har fremholdt at Utmarkskommisjonen ikke er et slikt hensiktsmessig apparat.

Samerettsutvalget utviklet under arbeidet med sin første delutredning en presentasjon av ”Samerettsutvalgets grunnsyn”.

Utvalget framhevet i denne forbindelse at det i sitt arbeid var forutsatt å måtte ta stilling til flere samepolitiske spørsmål; ikke politisk i partipolitisk betydning, men i en mer almen betydning. Mer presist mener jeg spørsmålet om hvordan forholdet mellom samene og den øvrige norske befolkning bør organiseres, og også hvordan dette spørsmålet vektlegges.

Jeg finner grunn til å minne om enkelte av de momenter Samerettsutvalget mente burde formuleres som grunnsyn:

• Nye lovregler bør bygge på den oppfatning om hva som er rettferdig i et rettslig og politisk perspektiv. Samene er en minoritet underlagt den lovgivning og de politiske verdier som folkeflertallet til enhver tid forfekter. En rettferdig behandling forutsetter at majoriteten er villig til å gi minoriteten et tilstrekkelig rettsvern for deres rettsoppfatninger og verdiforestillinger.

• Samene som etnisk gruppe har en kulturell egenart og samhørighet som innebærer at de utgjør et fellesskap i forhold til landets øvrige befolkning, selv om de også er en del av det fellesskap som befolkningen i Norge utgjør.
• Norske myndigheter har et særlig ansvar for samisk kultur fordi om lag to tredjedeler av den samiske befolkningen bor i Norge. De løsninger som blir valgt i Norge vil lett komme til å bli retningsgivende for våre naboland. Det er også av verdi for Norge som helhet at den samiske kultur videreutvikles og bidrar til å opprettholde flerkulturelle samfunn.
• Forholdene må derfor legges til rette for opprettholdelse og videreutvikling av det samiske kulturfellesskap, tilpasset de krav det moderne samfunnsliv stiller. Det er en grunnleggende forutsetning for opprettholdelse og videre utvikling av samisk kultur i Norge at de tradisjonelle samiske lokalsamfunn gis tilfredsstillende utviklingsvilkår, slik at befolkningen kan leve i sin tradisjonelle kultur. Selv om de økonomiske byrder dette måtte nedføre, i første rekke for staten, påhviler det også lokale og regionale myndigheter et ansvar for at den allmenne samfunnsplanleggingen utformes slik at samisk kultur og egenart kan bestå og videreutvikles.

Samerettsutvalgets grunnsyn har senere ved flere anledninger fått tilslutning fra tidligere regjeringer og Storting.

Representanter fra de partier som inngår i Samarbeidsregjeringen tilhører det brede parlamentariske flertall i Stortinget som står bak den samepolitikk som har blitt ført siden sameloven ble vedtatt i 1987. Den sittende regjering vil således videreføre hovedtrekkene i norsk samepolitikk. Regjeringen har valgt å lage en tilleggsmelding til St. .meld. nr. 55 (2000-2001) som ble fremmet av Stoltenberg-regjeringen i august. Storingsmeldingen, med tilleggsmeldingen, som nå er under utarbeidelse, vil bli fremmet i løpet av våren 2002.

Det er ikke forutsatt at tilleggsmeldingen skal legge ytterligere føringer for arbeidet med ”Finnmarksloven” og heller ikke for Samerettsutvalgets arbeid med de samiske rettigheter i områder utenfor Finnmark.

For å holde tidsplanen, tror jeg det er viktig at utvalget allerede i en innledende fase får avklart om det er spesifikke områder som trenger særskilte utredninger, og at disse utredningene settes i gang tidlig slik at utredningsarbeidet kan gjøres parallelt med fremdriften i det øvrige arbeid.

Avslutningsvis vil jeg ønske det nye utvalget lykke til med arbeidet. Jeg håper, og forventer, at det nye utvalgets innstilling kan legges frem innen den fastsatte tidsfrist.

Takk for oppmerksomheten!