Kjære tilhører.

Mitt navn er Anders J. H. Eira, og jeg er statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet med blant annet ansvar for samiske spørsmål. Kommunal- og regionaldepartementet har et samordningsansvar for samepolitikken. Det betyr at mange av virkemidlene er tillagt fagdepartementene. Kultur- og kirkedepartementet har for eksempel det overordnede ansvaret for samisk språk og for nasjonale kulturbygg. Jeg er derfor glad for å ha statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet, Yngve Slettholm ved min side.

Først vil jeg takke for invitasjonen, og si at det er derfor interessant å være i dette området og besøke en samisk kultur som jeg ikke kjenner så godt. Jeg takket allerede i oktober i fjor ja til å besøke Várdobáiki, og har også snakket med flere av dere som er her i dag tidligere. Det er derfor hyggelig å komme hit. Det er første gang jeg er her i embets medfør, men jeg var her to ganger i 1998. Da deltok jeg i samecupen i fotball.

Jeg har også fått med meg at lokale ildsjeler har gjort en stor innsats for samisk kultur og språk i dette området. I regjeringens samepolitiske plattform sier vi blant annet at regjeringen ønsker å legge til rette for bevaring og videreutvikling av mangfoldet innen samisk kultur. Derfor er det arbeidet som gjøres av ildsjelene her av stor betydning.

Jeg regner med å få høre mer om dette, både om den samiske barnehagen, stedsnavninnsamlinger og arbeidet med samisk språk. Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere samisk språkgruppe i Skånland og Evenskjær med Sametingets språkmotiveringspris for 2001. Den prisen fortjente dere virkelig!

Samarbeidsregjeringen la 31. mai 2002 fram en melding om samepolitikk, St meld nr 33 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 55 (2000–2001) Om samepolitikken. At det er en tilleggsmelding betyr at den må leses sammen med St. meld. nr. 55 (2000-2001) Om Samepolitikken . Samtidig antyder at det er en tilleggsmelding at regjeringen ikke har lagt opp til noen større kursendring i samepolitikken i forhold til forrige regjering. Samarbeidsregjeringen har likevel en litt annen tilnærming til samepolitikken på enkelte punkter. Vi vil blant annet fokusere på samiske næringer og samisk språk i vårt videre arbeid.

I meldingen har vi også et kapittel om det samiske mangfoldet. Innenfor den samiske folkegruppe finnes et rikt mangfold som framtrer med ulike samiske språk/hoveddialekter, kulturelle uttrykk, bosettinger og næringstilpasninger. Videre heter det at regjeringen ønsker å legge til rette for bevaring og videreutvikling av mangfoldet innen samisk kultur. På den bakgrunnen er det spennende å se hvordan samisk kultur arter seg i dette området, spesielt den særskilte næringstilpasningen som har vært og eksisterer i markabygdene.

Jeg er videre blitt kjent med at det har vært en del diskusjon angående synliggjøring av samisk kultur i Evenes/Skånland-området. For eksempel om hvorvidt veiskilt skal skiltes på samisk også. Jeg vil her vise til tidligere nevnte tilleggsmelding der det heter at I dagens samfunn finnes det et mangfold av kulturelle uttrykksformer, verdisyn og livssyn, religiøse og ideologiske ståsted, språk og levemåter. Dette mangfoldet er en berikelse for Norge. Samarbeidsregjeringen vil føre en politikk som verner om retten til og øker respekten for ulikheter og mangfold.

Det er derfor viktig å respektere og verne tradisjoner og kulturer som gir tilhørighet, identitet og trygghet. Videre heter det at regjeringen ønsker å synliggjøre samisk kultur og historie, både i det offentlige rom og i skoleverket, også i de områder som ikke er ansett for å være typiske samiske kjerneområder. Regjeringen vil legge vekt på informasjon og holdningsskapende arbeid, for å sikre gjensidig respekt og forståelse mellom ulike grupper.

Når det gjelder synliggjøring av samiske navn er også dette omtalt i meldingen. Stedsnavnloven med forskrifter regulerer hvordan skrivemåten av stedsnavn skal fastsettes, og gir ingen retningslinjer om valg av navn. Stedsnavn er verneverdige som andre forminner, og det er en viktig oppgave for staten å ta vare på dem. I tillegg til å ivareta disse hensynene skal loven medvirke til at stedsnavnene utgjør et enhetlig navneverk. Dette gjelder både norsk-, samisk- og kvensk-/finskspråklige stedsnavn. Det sies i forarbeidene at språklige minoriteter til vanlig bør ha rett til å få sine egne stedsnavn tatt i bruk, dersom ikke «særlege praktiske eller tekniske vanskar» taler mot det. Det framgår ellers av stedsnavnloven med forskrifter at bl.a. offentlige organ, eier av en eiendom og stedsnavnkonsulentene, kan ta initiativ til at det blir fattet vedtak om skrivemåten av et stedsnavn i samsvar med regelverket. Når skrivemåten er fastsatt og ført inn i stedsnavnregisteret, vil offentlige organ ha plikt til å bruke denne skrivemåten på kart o.l.

En undersøkelse i forbindelse med evaluering av regelverket viste at lov og forskrifter har vært lite kjent i kommuner og andre offentlige organer, selv om det har vært holdt kurs i alle fylker. Vedtak følges ikke opp, og kommuner og andre utfører ikke alltid sine plikter som hørings- eller vedtakspart. Dette gjelder for landet generelt. I flerspråklige områder kan manglende oppfølging av loven også ha sin årsak i at bruk av flerspråklige navn på skilt, kart osv. hevdes å medføre tekniske vansker og økte kostnader.

Arbeidsgruppen som har utarbeidet en evalueringsrapport (jf. St.meld. nr. 55), mener at informasjon om regelverket og om det sentrale stedsnavnregisteret der alle vedtatte skriftformer skal tas inn, samt bedre kunngjøring av navnevedtak, vil kunne bedre situasjonen. I tillegg vurderer Kultur- og kirkedepartementet regelendringer som særlig tar sikte på forenkling av saksgang/-behandling, oppmyking og endring av uhensiktsmessige bestemmelser, og klarere definisjoner.

Synliggjøring av samiske stedsnavn skjer ved at de samiske stedsnavnene blir brukt. Det må være et mål at samiske (og kvenske/finske) stedsnavn tas i bruk i samsvar med regelverket. Informasjon er et viktig virkemiddel. Den offentlige debatten som har vært rundt skilting på samisk, viser imidlertid at det i enkelte tilfeller er holdninger til samisk språk og kultur som er til hinder for at stedsnavnlovens regler blir fulgt.

Jeg vil også si litt mer om holdninger. Synliggjøringen av samisk språk og kultur har i noen lokalsamfunn ført til en polarisering av befolkningen. Enkelte opplever samisk språk og kultur som truende, og føler at det samiske fremmes på bekostning av det norske. Slike følelser er blant annet kommet fram i debattene om samisk læreplan og om samenes rett til forvaltning av land og vann i Finnmark. Argumentasjonen som føres i slike debatter er i noen tilfeller basert på manglende kunnskaper og feiltolkninger. Det er derfor en viktig oppgave for regjeringen å motvirke negative holdninger og intoleranse i forhold til samer gjennom å øke kunnskapen om samiske forhold både i forvaltningen og hos allmennheten. Regjeringen vil blant annet utarbeide informasjons og undervisningsmateriale som er utformet med tanke på å skape gjensidig respekt og forståelse mellom samer og nordmenn, både i grunnskolen og i videregående opplæring.

Várdobáiki

Jeg vet at spørsmålet om finansiering av Várdobáiki er en sak som har versert over mange år. Ført vil jeg påpeke at når det gjelder bygg som dette, er det viktig med god økonomisk styring. Samiske sentra eller flerbrukshus er begrep som omfatter et vidt spekter av bygg, fra lokale kulturhus til større samiske kultursentra.

Regjeringen er av den oppfatning at satsingen på samiske sentra eller flerbrukshus må anses som en lojal oppfølgning av våre folkerettslige forpliktelser. Det vises i denne sammenheng særlig til artikkel 27 i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter. Byggene har hatt positiv virkning både i forhold til samisk språk og kultur, og for sysselsetting og bosetting i lokalmiljøet.

Regjeringen erkjenner at med dagens finansieringsordning vil det ta lang tid å bygge ut de samiske sentrene det anses å være behov for. For å få fortgang i investeringene, kan kan det være en mulighet at utbyggingen delvis finansieres med private låneopptak, og at disse bl.a. betjenes gjennom utnytting av det potensialet som ligger i leieinntekter. Dette stiller krav til en god økonomisk styring og en stabil driftsfinansiering. Regjeringen forutsetter at byggene skal være funksjonelle, med en nøktern standard. I den grad samiske sentra eller flerbrukshus anses å stimulere til vekst og sysselsetting i lokalområdet, vil det kunne være aktuelt med større lokal og regional delfinansiering, jf. fylkeskommunens styrkede rolle som lokal utviklingsaktør.

Til slutt vil jeg si at vi har mottatt en rekke søknader om midler til prosjekter i dette området. Det er en glede å si at Kommunal- og regionaldepartementet har tildelt til sammen 224 000 kroner til ulike tiltak, deriblant til Markomeannu, Skániid girjie, ungdomsprosjektet i regi av Várdobáiki språksenter, Illinna ja birjas sámiid searvi (Hinnøy og omegn sameforening) og til Fjell skilag!

Med disse ord takker jeg for meg.