Av Kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Media bringer stadig nyheter om asylsøkere som blir sittende i månedsvis i mottak mens de venter på å bli sendt hjem. Dette har myndighetene fått mye kritikk for, og ikke minst har politiet fått pepper som følge av treg uttransportering. Det er nok mange flaskehalser her. I denne artikkelen vil jeg ta opp tre hovedsaker som alle vestlige land strever med: 1) asylsøkerens plikt til å dra hjem frivillig 2) hjemlandets plikt til å ta tilbake sine borgere og 3) asylsøkerens plikt til å belyse sin egen sak.

Frivillig hjemreise
Alle asylsøkere med avslag plikter å forlate landet frivillig. Ved å henvende seg til politiet får de billetter til hjemreisen.

Men frivillig hjemreise skjer i alt for liten grad. Når avslaget kommer, gjøres søker oppmerksom på bestemmelsen, og han får som regel en frist på fjorten dager til å pakke og til å ta farvel med venner og kjente. Likevel blir de fleste sittende til politiet kommer og eskorterer dem ut - med store offentlige omkostninger. Andre forsvinner. Bare i løpet av et par måneder i år forsvant mer enn 700 personer med endelig avslag på asylsøknad Av disse reiser noen hjem uten å varsle, andre drar til andre Schengen-land, med nye asylsøknader, og noen få går under jorden i et ulovlig opphold.

Vi ønsker at flere skal reise frivillig. Det er raskere, mer effektivt og også til asylsøkerens beste. I begynnelsen av mai inngikk UDI og politiet et samarbeid med IOM (International Organization for Migration). IOM har de siste 50 årene organisert retur av mer enn 11 millioner flyktninger over hele verden. Målet er å gi asylsøkere med avslag en organisert og trygg hjemreise i verdighet. Arbeidet er kommet godt i gang, og resultatene av dette er i ferd med å komme.

Regjeringen har besluttet at personer med avslag som ikke vil reise hjem, mister all pengestøtte og kun vil få nyte godt av kantinedriften i mottaket der de bor. Jeg tror at det kan det bidra til at flere vil reise hjem frivillig, fordi det ikke er noe økonomisk å hente ved å bli.

Politiet har siden midten av april nedlagt et stort arbeid med de tvungne returene, og har aldri i noen periode uttransportert så mange på så kort tid. Uttransportering av personer som har fått avslag skal prioriteres høyt av politiet fremover.

I tillegg synes Dublin-avtalen etter hvert å fungere etter intensjonene. Stadig flere asylsøkere tas tilbake av det aktuelle avtalelandet, etter at det er klargjort at asylsøkeren tidligere har søkt asyl i dette land.

Plikt til å ta tilbake egne borgere
Alle land er folkerettslig forpliktet til å ta tilbake sine egne borgere. Men flere land nekter, enten direkte, eller ved å trenerer returene. De stiller spesielle krav for at retur skal kunne finne sted, eller de reiser tvil om den aktuelle asylsøker er borger av deres land. I de fleste tilfeller vil disse landene ta tilbake sin egen borger om returen skjer frivillig. Dessverre er det mange asylsøkere som ikke vil rette seg etter det avslaget de har fått, i trygg forvisning om at vi ikke får sendt dem hjem. Resultatet er at vi blir vi sittende med stadig flere personer med avslag på asylsøknaden.

Dette er et problem ikke bare for Norge. EUs toppmøte i Sevilla hadde temaet oppe til debatt. Norge arbeider med tilbaketakelsesavtaler, men vi konsentrerer oss i første omgang om enkelte land i Øst-Europa. I EUs retningslinjer fra Rådet til Kommisjonen om forhandlingsrett ved tilbaketakelse, er det utarbeidet en klausul som forplikter tredjeland til å inngå likelydende avtaler med Norge og Island. Jeg tror det er viktig å føre noenlunde samme praksis som EU på dette området.

All informasjon må fram
Enhver asylsøker plikter å bistå myndighetene med å belyse sin egen asylsak. Det er viktig for myndighetene å kunne fastslå identitet og hjemland. En asylsøker har konvensjonsfestede rettigheter, men også forpliktelser.

I dag ser vi imidlertid at mer enn 80% av søkerne kaster eller gjemmer reisedokumentene, og vanskeliggjør på denne måten politiets og UDIs arbeid. Mange samarbeider, men politiet må ofte sette inn store ressurser for å finne ut hvem de er og hvor de kommer fra. Når det er gjort, må nye reisedokumenter skaffes via ambassader eller utenriksstasjoner. Det kan ta lang tid. Enkelte asylsøkere må naturligvis reise hals over hode uten å få med seg passet. Men myndighetenes erfaring er at det få dette gjelder.

Derfor har vi fjernet den såkalte ”15-måneders-regelen” for personer som melder seg for norske myndigheter uten identifikasjonspapirer. Dermed nytter det ikke å spekulere i at man får opphold ved å bevisst trenere saksbehandlingen.

Politiet skal altså klargjøre asylsøkernes identitet og hjemland. Vår deltakelse i Eurodac (EUs fingeravtrykksregister), som skal være i drift i 2003, vil bidra til å bringe identiteten på det rene, vel og merke for dem som har søkt asyl i et EU-land.

Vi vil gi beskyttelse
Regjeringen vil føre en balansert og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. De som har behov for det skal få beskyttelse. Men for å kunne opprettholde denne målsetning, er vi avhengige av at asylsøkere uten beskyttelsesbehov reiser hjem - raskt og i verdighet.