Innledning

Jeg vil først av alt takke for at jeg er invitert til denne dialogkonferansen.

Kommunal- og regionaldepartementet vil i tiden framover ha sterkere fokus på rollen som tilrettelegger og nettverksbygger. Kommuner og fylker skal kunne henvende seg til oss for å finne fram til lærerike metoder og erfaringer andre har gjort. For å kunne fylle en slik rolle er det helt avgjørende at vi er ute og lærer av de som står midt oppe i arbeidet og utfordringene. Slike invitasjoner som denne fra dere, setter vi derfor stor pris på.

Utgangspunktet for departementets engasjement i et integrert kjønns- og livsfaseperspektiv i regional- og distriktspolitikken

Nyere forskning og regionale analyser viser at det kan være fornuftig å målrette de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene inn mot mennesker i bestemte livsfaser. Det er også hensiktsmessig å føre en politikk som er tilpasset både kvinner og menn. Det betyr at man både i utredning og planlegging må identifisere de gruppene som det er spesielt kritisk å nå. Dette må følges opp både i utformingen av virkemidler og i mål- og resultatstyringen av virkemidler.

Våre bostedspreferanser blir gradvis mer urbane. Folk er mer på farten. Flere ser for seg ulike bosteder spesialdesignet for de ulike livsfasene de går gjennom. Flere unge vokser opp i byer, unge trekkes inn mot mer sentrale strøk for utdanning og arbeid. Sentraliseringen vil mest sannsynlig fortsette, men vi vil ikke passivt møte en slik utvikling. Vi vil legge til rette for vekst i ulike deler av landet, slik at alle får en reell valgfrihet med hensyn til bo- og arbeidssted.

Samspillet mellom mindre lokalsamfunn og større regionale sentra blir en viktig brikke i tilretteleggingen for kjønn- og livsfaseperspektivet i samfunnsutviklingen. Hvis en skal utvikle attraktive bo- og arbeidssteder for folk i ulike livssituasjoner er det avgjørende at en ser større geografiske enheter i sammenheng. Verken det enkelte bygdesamfunn eller enkeltkommuner blir store nok. De lokalsamfunn som er av en viss størrelse, eller som kan trekke på tilbud i et slikt regionalt senter, står langt sterkere når det gjelder å tilby sine innbyggere både tilgang på tjenester og et bredere spekter av arbeidsplasser m.v.

Erkjennelsen av at det trengs arbeidsmåter og perspektiv som inkluderer både kvinner og menn, yngre og eldre, har vokst fram gjennom mange år. Spesifikke kvinnesatsinger og etter hvert ungdomssatsinger har vist seg å ha positive effekter. Vi ser det som nødvendig å videreføre fokuset på ulike befolkningsgrupper når distrikts- og regionalpolitikken skal utvikles videre.

Essensen i det å tilrettelegge for kvinner og menn i ulike faser av livet, er lokal samfunnsutvikling på bred basis. Det er næringsutvikling, det er trivelige og fine lokalsentra, det er varierte boligtilbud, et godt tjenestetilbud, trivelige naboer og muligheter for fritidstilbud og kultur. Dette er aspekter som flere allerede har gjort rede for i de foregående innleggene.

Eksempler på andre aktuelle satsinger og prosjekter hvor det kan være noe å lære når det gjelder tilrettelegging for et kjønns- og livsfaseperspektiv

Når en legger et slikt helhetlig perspektiv til grunn er det mye god kunnskap utviklet gjennom KRDs utkantkommuneprosjekt. Erfaringene fra utkantsatsingen blir videreført i en egen småsamfunnssatsing, noe som også er omtalt i statsrådens redegjørelse for Stortinget. Jeg vil ikke gå inn i detalj på det som er gjort i utkantkommuneprosjektet. Det er godt dokumentert og formidlet i ulike fora, blant annet gjennom egne internettsider. Mange kjenner vel også satsingen gjennom det arbeidet som har vært gjort i fylker og kommuner, bl.a. i Askvoll som var en pilotkommune. 7 kommuner og en pilotregion ble valgt ut. For de kommunene som kan vise til de mest positive resultatene tror jeg følgende stikkord for arbeidet er dekkende; mobilisering av hele lokalsamfunnet, helhetlig satsing på 24-timers mennesket og satsing på lokalsamfunnenes sterke sider i utviklingsarbeidet.

Det er mange andre kommuner som har arbeidet aktivt med problemstillinger rundt rekruttering av nye innbyggere. Tinn, som vi får høre mer fra senere, har jo vært en aktiv kommune i så måte.

Også i ”fjellregionen” i Sør-Trøndelag og Hedmark arbeides det med lignende utfordringer. Der er det satt i gang et arbeid kalt ”partnersjekken”. Dette er et tiltak for å undersøke hvilken kompetanse evt. partnere til jobbsøkere har, for å kunne tilby denne partneren et attraktivt jobbtilbud. På den måten vil en øke sannsynligheten for å rekruttere kvalifisert arbeidskraft til regionen, ved å se hele familien som en enhet når tilflyttere skal rekrutteres. Dette er nye perspektiver. Det er mange ulike hensyn som skal ivaretas for å få til en god utvikling. Dette er et tiltak som er utviklet på bakgrunn av at regionen har hatt problemer med å rekruttere høyt kvalifisert arbeidskraft til regionen, og hvor flere små kommuner har sett nødvendigheten av å samarbeide for å finne løsninger på utfordringer som de ikke greier ut med på egen hånd.

Interkommunale løsninger når det gjelder å utvikle gode tjenestetilbud i små kommuner er noe departementet aktivt støtter opp om. Dette er ikke minst viktig for å kunne rekruttere og beholde spesialisert arbeidskraft i årene framover. Det er flere eksempler på utviklingsprosjekter som får støtte fra KRD for å utvikle nye løsninger innenfor interkommunalt samarbeid.

Pilotfylkesatsingen ”Kunnskap om mangfold gir vekst”

Departementet ser det som ønskelig å dreie fokus fra enkeltstående kvinne- og ungdomstiltak over mot et mer helhetlig kjønns- og livsfasepersepktiv i distrikts- og regionalpolitikken. Regjeringen legger derfor til rette for at arbeidet med kjønn- og livsfaseperspektivet i regional utvikling skal utvikles videre. Det har vi gjort ved å søke etter interesserte pilotfylker i en satsing vi har kalt ”Kunnskap om mangfold gir vekst.” Pilotfylkene har selv gjort rede for sitt videre arbeid tidligere i dag. Min oppgave er å belyse hva som er de nasjonale, politiske aksjene i denne pilotsatsingen.

Hensikten med å ha en pilotsatsing er å skaffe erfaringer fra regionalt nivå på integrering av dette utvidede perspektivet, både for å få økt kunnskap og å utvikle nye metoder. Erfaringene fra en slik pilotsatsing skal være nyttige både for departementet(ene) og andre fylkeskommuner. I utvelgelsen av pilotfylker er det lagt vekt på at fylkene som er valgt er motiverte for oppgaven. Det er en fordel at de var kommet et godt stykke i å utforme en strategi, og at de har knyttet samarbeid med andre viktige aktører i dette arbeidet allerede, slik som kommuner, interessante forskningsmiljøer m.v. En god forankring i det regionale partnerskapet sikrer en bredere tilnærming til utfordringene, og muligheter til å gjennomføre løsningsforslag som kommer opp.

Programmet for denne konferansen viser tydelig at det skjer mye innenfor feltet kjønn og livsfaseperspektiv, både når det gjelder forvaltning og forskning. Det er viktig å spille på de ressurser som ligger tilgjengelig fra før. Her er det om å gjøre å ta for seg av erfaringer og kunnskap som er samlet gjennom ulike prosjekter over flere år.

I den sammenheng vil det være viktig å bringe arbeidsmåter fra det arbeidet som er gjort i deres prosjekt, sammen med det arbeidet som nå gjennomføres i våre to pilotfylker når det gjelder integrering av kjønns- og livsfaseperspektivet i regionalt utviklingsarbeid. Møre og Romsdal får et særlig ansvar for dette, i og med at de er med begge steder, men også det andre pilotfylket, Finnmark, har allerede gjort et arbeid og samlet erfaringer som blir meget verdifulle i det videre arbeidet med et kjønns- og livsfaseperspektiv.

Departementet vil bruke læringen fra denne typen utviklingsarbeid aktivt i møte med andre fylker og samarbeids­partnere. Det er en klar utfordring å sørge for at et slikt arbeid gir konkrete utslag, ikke bare i planer men også i handling.

Det påhviler fylkene å være aktive i erfaringsformidling til andre. Pilotfylkene har fått en vurdering av hvilke spesielle forutsetninger som ligger til grunn for deres status som pilot, og hvilke ting det bør fokuseres på i fortsettelsen, for å sikre bredde i utviklingsarbeidet.

De to utvalgte pilotfylkene har blitt utfordret særlig på det å utvikle samarbeidet med kommunene. Det bør være en prioritert oppgave for alle distriktskommuner å arbeide for å tiltrekke seg unge i etableringssfasen. Det gjelder å sikre at ungdom som opprinnelig kommer fra området ønsker å flytte tilbake, men det må også være en utfordring å rekruttere innflyttere på bred basis. Mobiliteten i denne delen av befolkningen er stor, og relativt mange er motivert for å bosette seg utenfor de store byene. Ingen må likevel tro at det er gjort med det. Vedvarende innsats innenfor de feltene som har betydning for folks bolyst er avgjørende. Som sagt er folk mobile, og barrierene for å flytte videre hvis stedet som først ble valgt ikke svarer til forventningene er lavere nå til dags.

Av de som har blitt intervjuet i forbindelse med prosjektet, og som er referert i Østlandsforsknings rapport, går det fram at mange synes at åpenheten, romsligheten og toleransen i lokalsamfunnet kunne vært større. Dette gjelder både for de som opprinnelig kommer fra stedet, og tilflyttere. Viktigheten av en bevisst satsing på å ta godt imot de som flytter til eller tilbake kan ikke understrekes sterkt nok. Mange har fokusert på behovet for å bygge opp og utvikle møteplasser som gjør det lett å skape sosiale nettverk og dermed også trivsel.

Jeg er helt overbevist om at potensialet for nettopp å skape slike attraktive lokalsamfunn er til stede, hvis en bare arbeider aktivt med de tema og de problemstillingene som har kommet opp gjennom prosjektet ”Kvinner og menn i distrikta – liv og virke”. I så måte er det grunn til å ta med seg et oppslag i Nationen nylig, om en rapport fra Vestlandsforskning om unge i distrikta. ”Det står ikke så verst til med distriktsungdommen” og ”livet er OK” var sentrale utsagn. Utfordringen blir å få et slikt syn til å feste seg hos flere.

Rolle- og ansvarsfordeling i regional- og distriktspolitikken

Som jeg så vidt var inne på i innledningen skjer det nå en forskyvning i arbeids- og ansvarsdeling mellom de ulike forvaltningsnivåene innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Dette er en endring som naturligvis vil ha betydning for det konkrete arbeidet som dere gjør lokalt og regionalt, og som det derfor kan være nyttig å understreke her i avslutningen.

Kommunal- og regionaldepartementets nye rolle blir i sterkere grad å være en nettverksbygger, en erfaringsformidler og en kompetansebygger, en tilrettelegger for regional og lokal utvikling. Det blir mindre vekt på forvaltning av penger og direkte engasjement i utviklingsprosjekter. Fylkeskommunene blir den viktigste samarbeidspartneren for kommuner som ønsker utviklings­prosjekter.

Det er regjeringens klare mål at beslutninger skal tas så nær dem det gjelder som mulig. Regjeringen desentraliserer derfor forvaltningen av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene. Vi mener det er riktig at det regionale folkevalgte nivå får ansvaret for å bruke pengene i tråd med politiske mål, forankret i fylkesplan og regionale utviklingsprogram. Fylkeskommunene har gode forutsetninger for å støtte opp om vekstkraftige regionsamarbeid og samarbeide med kommunene om gode og lokalt tilpassede løsninger på de utfordringer som finnes i regionen.

Regjeringen ønsker å støtte opp under vekstkraftige regioner og levedyktige samfunn i alle deler av landet. Politikken som føres må være målrettet og treffsikker. For å lykkes i et slikt arbeid er det viktig å vektlegge helhet, brukervennlighet og medvirkning.

I prosjektet som er tema her, synes samarbeidet å ha fungert godt mellom de ulike regionale aktørene som har vært engasjert. Et slikt regionalt samarbeid vil bare bli mer aktualisert i tiden framover.

Vekst og bolyst kan skapes, både i små og store samfunn. Det har vi mange eksempler på. Grunnlaget for en slik utvikling ligger imidlertid i kommunen og de enkelte lokalsamfunn. Både nasjonale og regionale myndigheter må bli enda flinkere til å legge forholdene til rette for å utvikle redskaper og albuerom for at denne lokale utviklingskraften får gode vilkår.

Jeg vil ønske dere lykke til videre med det arbeidet!