Av politisk rådgiver Roger Iversen, Kommunal- og regionaldepartementet

Journalist Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende har tatt for seg boligpolitikken i Norge generelt, og mer konkret for Bergen. Stort sett gis det en grei analyse av boligmarkedet, med krav flere ikke-kommersielle utleieboliger for ungdom og svake grupper. Han viser også til at det i Norge er en langt større grad av eierboliger enn i andre land som er relevant for oss å sammenligne oss med.

Å satse på flest mulig skal eie sin bolig har vært og er en god politikk. Derfor vil prinsippet om at folk skal eie sin bolig, enten det er gjennom selveie, sameie eller i borettslag, være det sentrale elementet i norsk boligpolitikk fremover. Det er riktig som Kristoffersen sier at dette vil styrke ansvarsfølelsen for boligen, men like viktig er at man får ta del i den verdistigningen som skjer ved å eie fast eiendom.

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at mange unge i etableringsfasen og andre vanskeligstilte har problemer med å tre inn i eiermarkedet. Statlige ordninger som bostøtte, boligtilskudd og etableringslån har gitt personer som ellers ikke hadde hatt mulighet til å eie sin bolig en sjanse til å bli eiere av sin egen bolig.

Regjeringen vil derfor innen kort tid lansere en ny låneordning, Startlån, som skal gjøre det lettere for ungdom og vanskeligstilte å bli boligeiere. Problemet for mange er at man mangler egenkapital. Det gjør det også vanskelig for mange å få lån på vanlige vilkår i private banker eller Husbanken, på vanlige vilkår. Derfor vil Regjeringen, gjennom samarbeid mellom Husbanken, private banker og kommunene, tilby Startlån, hvor man for eksempel får grunnlån i private banker og toppfinansiering fra Husbanken.

I forbindelse med Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom vil selvsagt også bolig stå sentralt. Boligtilskudd og bostøtte er ordninger som er gode og målrettede. Vi vil i arbeidet med fattigdomsbekjempelse styrke disse ordningene.

Kristoffersen hevder i sin artikkel at man kan ikke bygge seg ut av den prisgaloppen som er i boligmarkedet. Til en viss grad er dette riktig, men det går i hvert fall an å legge til rette for økt boligbygging som kan redusere presset. En av de største hindringene for en økt boligbygging er komplisert plan- og bygningslov kombinert med lang saksbehandling i kommunene. Dette medfører økte kostnader for utbyggerne og boligkjøperne samt at det ikke er noe samsvar mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet. I de senere årene ser vi at tilbudet av nye boliger har hengt etter etterspørselen, noe som har bidratt til prispresset.

Regjeringen vil fremmet forslag til forenklinger i plan- og bygningsloven innen kort tid. Det vil blant annet bli innført tidsfrister for kommunenes behandling av byggesøknader samt at flere saker vil kunne gå som meldingssaker. På den måten frigjøres kapasitet i kommunene til tilrettelegging og raskere saksbehandling for økt boligbygging og et bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet.

Selv om hovedfokuset skal være at flest mulig skal eie sin bolig, er det riktig at det er behov for flere utleieboliger. Hvorvidt disse bygges i privat eller offentlig regi er etter min mening underordnet, men det må sikres et rimelig tilbud til de som stiller svakest på boligmarkedet enten det er ungdom, flyktninger som skal bosettes eller andre vanskeligstilte. Store deler av boligtilskuddsmidlene fra Husbanken går i dag til utleieboliger. Studentboliger er også en viktig del av den helhetlige boligpolitikken og leiemarkedet. I dag ses dette på som en del av utdanningspolitikken, mens det boligpolitiske er underordnet. Flere studentboliger vil redusere presset på det ordinære leiemarkedet og frigjøre leiligheter for andre grupper som ellers kan bli fortrengt av studenter i konkurranse om boliger. Stortinget har derfor vedtatt en satsing på studentboliger som Regjeringen nå følger opp.

At folk skal eie sin egen bolig vil nok være grunnpilaren i den norske boligpolitikken i overskuelig fremtid. Andre land er nå begynt å skue til Norge og den boligpolitikken som her føres. I denne sammenheng vil det være underlig om Norge skulle gå i retning av en mer regulert boligpolitikk og vekk fra eierprinsippet. Derimot er det behov for et større fokus rettet mot dem som har de største utfordringene på boligmarkedet, enten de er av midlertidig karakter eller mer permanente. Dette vil Regjeringen følge opp fremover.