Av statssekretær Anders J. H. Eira (H)

Norsk politikk overfor nasjonale minoriteter følges ikke bare av gruppene selv. Europarådets rådgivende komite for nasjonale minoriteter var nylig på besøk og turen gikk både til Oslo og til Tromsø. Inntrykkene etter samtaler med organisasjonene og myndighetene var at Norge stort sett gjør en god jobb, selv om viktige saker gjenstår.

For tre år siden oppstod begrepet ”nasjonale minoriteter” i offentlige dokumenter og i mediene. Norge hadde ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse for nasjonale minoriteter. Dette var ikke ukomplisert. På den ene siden ville dette kunne gi større beskyttelse for gruppene, men på den andre side ga det også et sterkere søkelys som ikke alle var like fornøyd med. Etter konsultasjoner med de gruppene som var omfattet av konvensjonen, kvener, skogsfinner, jøder, rom/sigøynere og romanifolket/taterne, ble det enighet om at rammekonvensjonen ville være et nyttig redskap for politikken og for bedring av situasjonen til nasjonale minoriteter i Norge. Flere menneskerettighetskonvensjoner omhandler minoriteter. Men det som gjør rammekonvensjonen spesiell og som skiller den fra andre konvensjoner, er at den skal sikre nasjonale minoriteters rett til deltakelse i samfunnet og vern av deres religiøse, kulturelle og språklige identitet. Konvensjonen pålegger staten å legge til rette for at dette skjer i praksis.

I de siste tre årene har selvorganisering og organisasjonsutvikling innen gruppene stått sentralt. Kommunal- og regionaldepartementet har en koordinerende rolle i dette arbeidet. En egen stortingsmelding om prinsippene i politikken er laget i dialog og samarbeid med representanter for de nasjonale minoritetene. Dette er omtalt i Norges første rapport til Europarådet som er en redegjørelse for hvordan vi følger opp de forpliktelsene som rammekonvensjonen pålegger Norge.

Som for mange andre konvensjoner har også denne konvensjonen en rådgivende komite som kontrollerer om landenes politikk er i tråd med konvensjonen. I tillegg til å gå gjennom landenes rapport avlegger komiteen også landene et besøk. Hensikten er å få kommentarer og tilleggsopplysninger fra myndigheten. Den viktigste delen av besøket er imidlertid møtene med gruppene som rammekonvensjonen gjelder: de nasjonale minoritetene selv. Da kan komiteen danne seg et inntrykk av om bildet myndighetene gir, stemmer med situasjonen slik de nasjonale minoritetene opplever den.

Under sitt besøk i Norge tok komiteen derfor turen til Tromsø for å kunne møte representanter for kvenene og kvenkulturen. I Oslo arrangerte komiteen møter både med ansvarlige myndigheter og med representanter for de nasjonale minoritetene i Sør-Norge.

Norge venter nå på komiteens endelige konklusjoner. De foreløpige tilbakemeldingene er at Norges rapport var god og at situasjonen generelt sett viser at Norge overholder sine forpliktelser. Den rådgivende komiteen har merket seg at myndighetene har bedt om unnskyldning for overgrep. Den er imidlertid også oppmerksom på at spørsmål om erstatninger ikke er helt avklart og er kjent med at dette spørsmålet ble reist i Stortinget i vår og at jeg har lovet fortgang i saken. Andre temaer komiteen var interessert i var status for kvensk språk og situasjonen til rom/sigøynere i Oslo. Begge er prioriterte spørsmål vi arbeider med.

Fra juni 2002 gikk den kjente norske menneskerettighetsjuristen og seniorforsker ved Institutt for menneskerettigheter, Asbjørn Eide, inn som medlem av den rådgivende komiteen. Dette betyr bedre forutsetninger og en ekstra kompetanse i komiteen for å følge med på hva som skjer med situasjonen til nasjonale minoriteter i Norge. Dette tror vi vil virke inspirerende både for de nasjonale minoriteter selv og for myndighetene i oppfølgingen av konvensjonens forpliktelser.