Kjære fjellfolk!

Takk for invitasjonen til Fjellregionkonferansen her på Otta!

Innledning

I programmet står det at man under konferansen skal sette fokus på fjellbygder i en omstillingstid. Med utgangspunkt i foredragets tittel velger jeg å se både på den politiske og samfunnsmessige omstillingstiden fjellregionene står overfor i dette innlegget. Fjellregionsamarbeidet er et viktig bidrag til en positiv utvikling i dette området. Et område, som i likhet med mange andre regioner, står overfor mange utfordringer i tiden framover. Jeg opplever samtidig at denne konferansen er en viktig møteplass mellom de nasjonale myndigheter og de 23 kommunene i det interregionale samarbeidet.

En fjellregionkonferanse er viktig fordi den setter fjellområdene på kartet. Jeg går ut fra at de 23 kommunene som arrangerer konferansen ser på seg selv som fjellkommuner. I tillegg til disse fjellregionene kan man finne en god del andre fjellområder og fjellkommuner i Norge. Konferansen er viktig, også fordi den gjør sentrale myndigheter oppmerksomme på denne type områder.

Fjellkommunene er karakterisert ved at de er innlandskommuner og inneholder høyfjellsområder. De fleste kommunene er landbruksavhengige kommuner med melkeproduksjon og til dels skogsdrift. Mange er reiselivskommuner og har rike kulturelle tradisjoner knyttet til den gamle bondekulturen. Flere er i tillegg viktige vannkraftprodusenter. Utmarksnæringen med jakt og innlandsfiske, har også en naturlig plass i fjellregionenes næringsvirksomhet.

Fjellkommunene er også det vi kaller distriktskommuner. Fjellkommunene har tilgang til de aller fleste av de distriktspolitiske virkemidler vi har i dag og de er stort sett høyt prioritert.

Regjeringens verdigrunnlag i distrikts – og regionalpolitikken

Regjeringens primære mål er å legge til rette for at det skapes arbeidsplasser og at det skal være godt å bo og leve over hele landet. For å lykkes må vi ha rammevilkår som sikrer vekst og utvikling.

Vi vil bidra til å ta i bruk det store uutnyttede verdiskapningspotensialet som ikke minst er til stede i distrikts- Norge. Regjeringen vil føre en fremtidsrettet og mulighetsorientert distrikts- og regionalpolitikk. De verdier som skapes i næringslivet er grunnlag for velferd, sysselsetting og bosetting over hele landet.

Sikring av eksisterende og utvikling av nye lønnsomme arbeidsplasser krever styrking av vår innovasjonsevne. De distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de bidrar til å bringe flere idéer fra idéstadiet og over i kommersiell virksomhet.

Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Gjennom historien har vi utviklet ulike livsformer, kulturer, dialekter, kulturlandskap som representerer en betydelig egenverdi. Gjennom en mulighetsorientert og fremtidsrettet distrikts- og regionalpolitikk vil Regjeringen ta vare på og videreutvikle dette mangfoldet.

Staten skal legge til rette for at enkeltmennesket, bedrifter og institusjoner kan utfolde sin virketrang og skape verdier for seg selv og samfunnet. Regjeringen setter individet i sentrum. Statens oppgave er å føre en politikk som gjør den enkeltes valgfrihet reell slik at folk selv kan velge hvor de vil bosette seg.

Regjeringen vil gjennom en målrettet innretning av virkemidlene kompensere for system- og markedssvikt og bidra til at alle deler av landet gis muligheter for positiv utvikling og likeverdige vilkår for deltagelse i konkurransen. Hovedansvaret for dette ligger imidlertid hos enkeltmennesket, den enkelte region og hos lokalt næringsliv.

Hvordan kan så regjeringens distrikts- og regionalpolitikk støtte oppunder en positiv utvikling i fjellregionene og konferansens fjellkommuner?

For å svare på dette vil jeg trekke fram de generelle utviklingstrekkene i distrikts-Norge og gjøre rede for hva som ligger til grunn for Samarbeidsregjeringens distriktspolitiske arbeid.

Deretter vil jeg se på hvordan utvikling av innovasjons- og verdiskapingsmiljø, vekstkraftige regioner, småsamfunn, fylkeskommuner, interkommunalt samarbeid, og kommunene selv kan spille en rolle i den regionale utviklingen. Jeg vil også si litt om hvordan regjeringens politikk, i større grad enn tidligere, setter kommunene bedre i stand til å spille en aktiv rolle i sin egen utvikling enn hva tilfellet har vært ved tidligere regjeringer.

Kort om den generelle utviklingen i distrikts-Norge

De siste tiårene har det skjedd betydelige endringer i bosettingsmønsteret i Norge. Utvik­lingen har vært preget av sentralisering på alle nivåer. Mens folketallet stort sett har gått til­bake i spredtbygde områder og mindre bygdesentra, har befolkningsveksten i stor grad kommet i storbyområdene. Veksten har vært størst i Oslofjordregionen.

Flytting til sentrum er ikke noe Østlandsfenomen. Flertallet av dem som flytter fra bygda og bosetter seg i et storbyområde, flytter til sitt lands­delssenter.

Rundt de vekstkraftige byene vokser pendlingsomlandet. Den økende etterspørselen etter arbeidskraft i sentrale strøk dekkes delvis gjennom innflytting, men også gjennom innpend­ling fra omlandet. Bedrede transportmuligheter og aksept for lengre pendlingsavstander har gjort denne utviklingen mulig.

Fortsatt går flyttestrømmen i hovedsak fra periferi mot sentrum. Men det er verdt å merke seg at fraflyttingen fra distriktene ikke har økt de siste 10-20 årene. Tvert om så har den innenlandske flyttingen avtatt i styrke.

Når befolkningen går tilbake i mange utkantkommuner, så skyldes det ikke lenger bare fraflytting, men vel så mye demografiske forhold. Kvinnene på bygda føder færre barn enn tidligere, og skjev alderssammensetning gjør at mange distriktskommuner nå har fødselsunderskudd.

Nødvendige strukturendringer har medført at sysselsettingen har gått tilbake i flere tradisjonelle distriktsnæringer. Samtidig har typiske bynæringer som personlig og forretningsmessig tjenesteyting vokst. Over hele verden ser vi de samme utviklingstrekkene. Ved overgangen til kunnskapssamfun­net har mennesker og bedrifter en tendens til å samle seg i byer. Byenes nærhet og mang­fold ser ut til å gi gode rammer for samspill og dynamikk.

Nordmenn har ingen lang tradisjon for det å bo i by. Men våre bostedspreferanser blir stadig mer urbane. Flere unge vokser opp i byområder. Samtidig trekker stadig flere unge inn til byene for å gå på skole og skaffe seg arbeidserfaring.

Et flertall av oss vektlegger imidlertid andre bostedskvaliteter enn storbyens når vi kommer i etableringsfasen. Mange vil bosette seg på mindre steder med gode oppvekst­vilkår, et aktivt og godt lokalmiljø, nærhet til familie og rimelige bokostnader.

Utviklingstrekkene forsterker hverandre gjensidig. Det gjør dem desto vanskeligere å snu. Sentraliseringen er da heller ikke noe nytt eller særnorsk fenomen. Omlag halvparten av befolkningsveksten her til lands skyldes i dag tilflytting fra utlandet. Siden innflytterne først og fremst slår seg ned i sentrale strøk virker også dette sentraliserende.

Er forutsetningene til stede kan vekst skapes - både i store og små lokalsamfunn. Vekstkraftige samfunn har ofte det til felles at de er kjennetegnet av gründerkultur, samarbeid og evne til nyskaping. I mange tilfeller er de også integrert i større regionale nærings­mil­jøer. Grunnlaget for vekst finnes først og fremst i lokalsamfunnet selv, hos enkeltmennesker, næringsaktører og lokale myndigheter, og i deres evne til å samarbeide og tenke nytt. Dette er viktig å ha med seg når politikken skal utformes og statlig virkemiddelbruk skal målrettes.

Hvilke politiske grep er riktige, for å legge til rette for en positiv utvikling i fjellregionene?

Viktig med gode rammebetingelser for næringsvirksomhet

Regioner så vel som landet som helhet må fremstå som etattraktivt lokaliseringssted. Det betyr konkurransekraftige rammebetingelser på skatte- og avgiftsnivået, infrastruktur og regelverk.

Vi har allerede fjernet flypassasjeravgiften og utbytteskatten, forbedret ordningen med skattefradrag for utgifter til forskning og utvikling, og økt bevilgningen til samferdsel.

Vi vil senke skatte- og avgiftsnivået ytterligere, fjerne konkurransehindrende bestemmelser, bedre konkur­ransen ved statlige innkjøp og spisse virkemiddelbruken mot tiltak som kan stimulere til næringsrettet forskning og utvikling og lette overgangen fra idé til marked.

For å gi plass for nye og ekspansive næringer må vi tillate at andre næringer går tilbake. I prinsippet gjelder dette også i forhold til geografi.

Gode rammebetingelser er en forutsetning for konkurransekraft og vekst, uansett sted. Dette er ikke ensbetydende med at enhver forbedring av rammebetingelsene også er god distrikts­politikk, men de kommer også næringslivet i distriktene til gode.

Utvikling av vekstkraftige regioner

Bedriftsmiljøer med mange aktører innenfor samme geografiske område, kan ofte vise til stor konkurranse- og vekstkraft. Innenfor slike regionale nærings­miljøer viser det seg at arbeidskraft, kapital, informasjon og ideer lettere flyter mellom aktø­rene.

Utvikling av vekstkraftige regioner i alle deler av landet, vil være den mest effektive måten å forhindre en ensidig opphopning rundt hovedstaden på. Samtidig vil det være det beste grunn­laget for en positiv økonomisk utvikling nasjonalt.

Ekstrainnsats overfor småsamfunn og samfunn med stort utviklings- og omstillingsbehov

Regjeringen vil ha spesiell oppmerksomhet mot en del perifere kommuner og småsamfunn, med store avstander til regionale sentra, med problematisk næringsstruktur og nedgang i fol­ketallet. I slike områder er det spesielt viktig å sikre tilgang på tjenester, utnytte de lokale mulighetene og ta vare på de verdiene som er knyttet til samfunnet. Gjennom en egen små­samfunnssatsing vil regjeringen bidra til å sikre viktige velferds- og tjenestetilbud, utforme utdanningstilbud, iverksette tiltak innenfor landbrukspolitikken, samt rette en spe­sifikk innsats mot unge. Som nevnt finnes det også mindre livskraftige bosettinger. Disse vil fortsatt ha høy prioritet ved bruk av selektive tiltak.

Vi vil fortsatt kunne gå inn med særlige tiltak i kommuner og regioner som rammes av store og uforutsette nedleggelser. Omstillingsmidler kan nyttes i områder som står overfor særlig store omstillingsoppgaver, og er ment som en ekstrainnsats for å styrke det lokale næringsgrunnlaget.

Kommunene er sentrale for en positiv utvikling

K ommunene har et hovedansvar ikke bare for tjenesteproduksjon og andre primæroppgaver, men også for egen utvikling. Grunnlaget for vekst og utvikling finnes lokalt. Kommuner med vekstkraftig næringsliv er kjennetegnet av gründerkultur, samarbeid og evne til nyskaping, samtidig som de er integrert i større regio­nale nærings­mil­jøer. Kommuner som er opptatt av egen fremtid må selv ta tak i disse utfordringene, fokusere sin styrke og være mulighetsorienterte. Sammen med næringslivet må de finne frem til hva som kan gjøre kommunen mer næringsvennlig, hvilke regionale allianser og strukturer som bør bygges og hvordan nyskaping og entreprenørskap kan stimuleres.

Attraktive bostedskvaliteter er også en viktig forutsetning for næringsvekst, siden en av de største utfordringene for mange distrikts­kommuner er å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Kommunene må selv vurdere hva som skal til for å nå de ulike målgruppene. Undersøkelser viser at folk i stor grad vektlegger bostedskvaliteter når de velger bosted, og at preferansene endrer seg gjennom livsløpet. Kommunene har ansvaret for helhetsplanleggingen på lokalt nivå, og for å gi befolkningen tilfredsstillende tilbud innenfor kultur og fritid, oppvekst, skole, helse og pleie.

Uansett vil kommunesektoren ivareta helt sentral tjenesteproduksjon og ha et betyde­lig ansvar for folks velferd og trygghetsfølelse. Det innebærer blant annet at kommuner og fylker til enhver tid må vurdere hvordan de kan gi innbyggerne best mulige tjenester. I denne sammenheng må de også vurdere om samarbeid eller eventuelt sammenslutning med andre kommuner kan være en hensikts­messig strategi.

Statistisk sentralbyrås undersøkelser viser at distriktene stort sett har gode levekår. Gjennom blant annet det statlige tjenestetilbudet og det kommunale inntektssystemet vil regjeringen fortsatt legge til rette for likeverdige levekår i alle deler av landet. I denne for­bindelse vurderer vi fremdeles enkelte sider ved ansvarsfordelingen mellom stat, fylke og kommune, ut fra hva som vil tjene innbyggerne best.

Regjeringen vil styrke det kommunale selvstyret. Gjennom å desentralisere ansvar og oppga­ver, skal kommunene gis større frihet til selv å velge hvordan de vil organisere og utforme egne tjenestetilbud, disponere overføringene fra staten, og arbeide for å øke sine inntekter. Dette innebærer blant annet at vi vil redusere øremerkingen av statlige midler, og la kommu­nene få disponere over gevinster som oppnås gjennom effektivisering.

Gjennom Sem-erklæringen har regjeringen forpliktet seg til en styrking av kommuneøkono­mien og en fortsatt realøkning av kommunenes inntekter. Dette vil komme alle kommuner til gode, både bykommuner, sentralt beliggende kommuner og distriktskommuner. I løpet av de nærmeste årene vil det bli gjennomført flere viktige endringer i det kommunale inntektssystemet som vil stimulere til lokal tilrettelegging for næringsutvikling.

Interkommunalt samarbeid

Det er en prioritert oppgave for regjeringen å stimulere til interkommunalt samarbeid. Det ser vi som et viktig virkemiddel, både når det gjelder effektivisering, men også som et tiltak for å bedre tjenestetilbudet internt i regionen. Mange kommuner har kommet godt i gang med interkommunale samarbeidsprosjekter. Dette er et arbeid som KRD vil støtte opp om.

Fylkeskommunen som regional utviklingsaktør

Et viktig prinsipp for regjeringen er at beslutninger skal tas så nær dem det angår som mulig. For å utvikle sterke regioner og lokalsamfunn må strategiene og tiltakene tilpasses regionale og lokale forhold. Dette er også et naturlig ledd i arbeidet med modernisering, forenkling og effektivisering i offentlig sektor. Vi har derfor besluttet å desentralisere beslutninger knyttet til bruken av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til fylkeskommunen.

Fylkeskommunen er en viktig aktør for et helhetlig utviklingsarbeid på tvers av sektorene, og har i dag ansvar knyttet til videregående skoler, kultur, samferdsel, distrikts- og regionalpolitikk og regional planlegging,. Regjeringen vil styrke denne rollen ved at vi innenfor alle de nevnte sektorområdene ser på muligheter for å gi fylkeskommunene økte frihetsgrader.

Regjeringen legger opp til at fylkeskommunene utarbeider regionale utviklingsprogram i et forpliktende partnerskap med næringsliv, virkemiddelaktører, private organisasjoner og kommuner.

Viktig å skape arenaer for deltakelse fra næringslivet i utviklingen av partnerskapet, hvor det er fokus på utvikling fremfor plan og kontroll. Den nye partnerskapsrollen stiller nye krav til fylkeskommunen.

Internasjonalt fjellregionsamarbeid

Interreg er et EU-program for større økonomisk og sosial integrasjon (grenseregionalt samarbeid) i Europa. Norge har deltatt i Interreg siden 1996. KRD har tatt initiativ til et fjellregionsamarbeidsprosjekt innenfor rammene av Interreg. Tema for prosjektet er:

• Tjenesteyting i fjellområder
• Mat og matkultur
• Multifunksjonalitet ved bruk av land, bruuk og vern, herunder turisme i nasjonalparker og andre beskyttede områder

Tre norske fylker er involvert: Oppland, Sogn- og Fjordane og Telemark. De utenlandske partnere kommer fra Italia, Frankrike, Spania og Skottland. 15. og 16. mars 2002 ble det avholdt en såkalt works-shop hvor man ble enige om prosjektets innhold. Jeg er opptatt av at dette prosjektet gir resultater og erfaringer som kan komme til nytte også for andre.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget skissert noen generelle utviklingstrekk for distrikts-Norge som dermed vil danne grunnlaget for regjeringens distrikts- og regionalpolitikk. Jeg har samtidig prøvd å skissere noen samfunnsmessige utfordringer fjellregionene står overfor med tanke på de generelle utviklingstrekkene vi ser i Norge i dag.

Som jeg sa til sist i foredraget er kommunens rolle og utviklingen av det interkommunale samarbeidet i forhold til næringsutvikling et veldig viktig satsingsfelt for denne regjeringen.

Jeg vil til slutt ønske lykke til videre med konferansen og samarbeidet i fjellregionen!