Det er en stor glede og ære for meg å åpne denne konferansen som skal formidle noen av resultatene fra forskningen fra programmet internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER) som har pågått siden 1997. Jeg skal hilse så mye fra statsråd Erna Solberg som er forhindret fra å være her i dag da hun er i Stortinget i anledning flere Dokument 8 forslag som gjelder konferansens tema.

Som statssekretær med ansvar for migrasjon og integrasjon, har jeg også et ansvar for å bidra til at Norge som nasjon får nødvendig kunnskap om disse spørsmål. Dette politikkområdene er – uten tvil – kompliserte og sammensatte. De er også forbundet med mye følelser, fordi de setter søkelys på oss selv og berører grunnleggende spørsmål som gjelder alle mennesker. I forhold til innvandringsområdet har kommunalministeren tatt sitt ansvar gjennom å være den største økonomiske bidragsyter til IMER programmene. Hun er ikke alene om dette ansvaret og samarbeider med Norges forskningsråd om den grunnleggende anvendbare forskningen. Fordi det fortsatt er store behov for forskning videreføres samarbeidet med Forskningsrådet om en ny imer-satsing i de nærmeste 3 år. Forskningsrådet har meldt at det vil drøfte med oss hvordan den framtidige imer-forskningen kan organiseres og styrkes.

Det ligger i rollen som migrasjons- og integrasjonsminister å påse at politikken som føres er kunnskapsbasert. Det er derfor de siste årene prioritert å følge utviklingen av tiltak og organisering på området gjennom evalueringer, kartlegginger og utvikling av innvandrerrelatert statistikk. Dette vil vi fortsette med gjennom direkte oppdrag fra departementet til forskningsinstitusjonene. Utviklingsarbeid er også vesentlig. I mitt system er det først og fremst Utlendingsdirektoratet som har ansvaret for dette. Her er det gjort god og viktig innsats de siste år. Det vil vi fortsette med. Jeg ser også klart at asyl- og flyktningpolitikken trenger å underbygges mer med kunnskap som er systematisk bygget opp.

Forskning skal gi ny innsikt og forståelse. Både det langsiktige og det akutte kunnskapsbehovet er viktig for oss i departementet og forutsetter at det finnes forskerkompetanse og forskningsmiljøer på feltet. Vi erkjenner at det tar tid å bygge opp denne, og at forskning er langsiktig selv om jeg som politiker ønsker raske resultater. Med den kunnskap som bygges er det også behov for systematisering av forskningsresultater. Forskningen kan sjelden gi de enkle løsningene, men den kan berede grunnen for å støtte oss som politikere, andre beslutningstakere og praktikere i deres VALG. Jeg ønsker også at vi kunne komme dit at vi har en kunnskapsberedskap som ligger i forkant av utviklingen.

Hittil har mye av kunnskapen vi har hatt vært situasjonsbestemt og preget av punktinnsatser. Jeg er opptatt av at kunnskapsinnsatsen framover må legge vekt på å følge utviklingen over tid på sentrale områder. Kunnskap om samfunnsprosesser blir viktig – det være seg temperaturen og forholdet mellom grupper, hvordan utviklingen over tid er for ungdommen og de eldre og utviklingen av levekår og integrasjon.

Kjønn er en dimensjon som har vært lite belyst, og vi ber om at denne dimensjonen tas med i nye forskningsoppdrag. Normativ forskning om ”det gode mangfoldige samfunn” og hvilke prinsipper et slikt samfunn kunne tenkes å bygge på, er det behov for. Likeledes bør vi vite mer om vi virkelig klarer ”å få til og gjennomføre” et slikt mangfoldig samfunn.

Formidlingsaspektet i forskning er sentralt. IMER-programmet er nå kommet i den viktige fasen hvor kunnskap skal formidles og brukes. Det er min oppfatning at vi generelt ikke har tilstrekkelig innsats på formidlingsarbeidet tatt i betraktning samfunnsdebatten rundt disse spørsmål og den store porsjonen av synsing og generalisering av fenomener uten å ha belegg for generalisering.

Kunnskap kan bidra til å nyansere. Jeg vil gjøre dere oppmerksom på den morsomme og interessante utstillingen på IKM (Internasjonalt kultursenter og Museum) på Grønland her i Oslo. Den griper fatt i 20 individer med innvandrer-bakgrunn og presenterer deres historie. Gjennom denne utstillingen får vi forståelsen av at innvandrere er mer forskjellige enn like. Dette gir oss en lærepenge om at vi - som alle – gruppeidentifiserer for mye. Individuelle eller sær-gruppekarakteristika blir til innvandrerkarakteristika. Det ligger også mange andre forskningsresultater i resultatrapporten som dere har fått utdelt. Bidragene viser at våre bilder og forståelser må nyanseres. Jeg oppfordrer dere til å lese og formidle.

Jeg er som nevnt opptatt av at kunnskap skal brukes. Departementet har derfor deltatt aktivt i det internasjonale Metropolisprosjektet. Dette har som mål å være en møteplass og å skape nettverk mellom de som produserer kunnskapen og de som skal bruke kunnskapen. Hensikten er å bidra til at de politiske løsningene på de utfordringer vi står overfor blir mer kunnskapsbasert. Det å kunne sammenligne og lære av hverandre på tvers av landegrensene er verdifullt. Vi har allerede lært at temperaturen i debatten om migrasjon og integrasjon er ulik, men at problemstillingene er ganske like i mange land.

Det er Norge som er vert for årets 7. internasjonale Metropoliskonferanse 9.-13. september 2002. Kommunaldepartementet har hovedansvaret i samarbeid med Norges forskningsråd, Oslo kommune og Utlendingsdirektoratet. Her vil et stort antall forskere, politikkutøvere, politikere og representanter for frivillige organisasjoner fra en rekke land komme sammen om temaene : kjønn og migrasjon, deltakelse og ansvar i et flerkulturelt samfunn, innvandring og byutvikling, helse og migrasjon– bare for å nevne noen. Jeg hadde anledning til å delta på Metropoliskonferansen i fjor i Nederland. Der deltok 750 personer. Det var lærerikt – ikke minst å møte forskere og politikere fra Europa, Afrika og Kanada og diskutere erfaringer. Jeg oppfordrer dere alle til å benytte anledningen til å delta aktivt på årets Metropoliskonferanse i september her i Oslo.

Til slutt vil jeg få ønske lykke til med denne avslutningskonferansen!