Det er mange måter å presentere innvandrerkvinnene på. Vi ser at medias sensasjonsoppslag i stor grad preger den almene oppfatning av hvem innvandrerne generelt er, og i særlig grad hvem innvandrerkvinnene er. Kvinnene fremstilles ofte stereotypt og som ofre, og vi leser og hører om vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre overgrep. Altfor mange er i en utsatt situasjon, uten den frihet og de rettigheter som skulle komme alle til del i det norske samfunn. Men det finnes mange sterke, flotte, selvstendige kvinner med innvandrerbakgrunn som lever sine liv i Norge på godt og vondt, som folk flest, og som lykkes i utdanning og arbeid. Dessverre hører vi så sjelden om de gode historiene.

Innvandrerkvinnene utgjør ingen homogen gruppe. De er forskjellige med hensyn til alder, sivilstand, sosioøkonomisk og utdanningsmessig bakgrunn. Skal man forsøke å gi et bilde av hvem innvandrerkvinnen i Norge er, så må man ha med seg dette faktum. Hun kan være en hjemmeværende kvinne fra landsbygden og kanskje har hun aldri gått på skole og hun anser at rollen som hustru og mor er hennes viktigste. Men innvandrerkvinnen kan meget vel være høyt utdannet og yrkesaktiv, ha en sentral rolle i samfunnsdebatten og kanskje ha radikale oppfatninger av kjønnsrollene. La meg presentere noen smakebiter fra statistikken som et bakteppe.

• Tallet på kvinner med innvandrerbakgrunn øker, både som følge av innvandring og av fødsler. Innvandrerkvinnene utgjør ca. 6,5 prosent av alle kvinner. Mens 84 prosent selv har flyttet til Norge, er 16 prosent av kvinnene født i Norge av utenlandsfødte foreldre. 33 600 er kommet som flyktninger (1.1.2000).
• Nesten halvparten av innvandrerkvinnene har sin bakgrunn fra europeiske land. Den andre halvparten har bakgrunn fra Asia, Afrika, Tyrkia og Latin-Amerika.
• Om lag en tredel av alle landets innvandrerkvinner bor i Oslo, blant kvinner uten bakgrunn fra innvandring er andelen én av ti. Oslo skiller seg også ut ved at mer enn en fjerdedel av de norskfødte innvandrerkvinnene i landet bor i dette fylket. 43 prosent av innvandrerkvinnene med bakgrunn fra tredje verden, er bosatt i hovedstaden. Innvandrere bor generelt mer sentralt enn nordmenn, og mange er lokalisert i østlandsområdet. Over 90 prosent av innvandrerkvinnene bor i tettsteder.
• Åtte av ti innvandrerkvinner er under 50 år, 80 600 (54 prosent) er 20-49 år. Den tallmessig største 5-årsgruppen er 30-34-åringene. Det er få alderspensjonister blant kvinnene med bakgrunn fra innvandring, og foreløpig få dødsfall blant dem hvert år.
• Det er et mannsoverskudd i flyttetallene (innflytting til Norge) totalt sett, men enkeltland, som Russland og Thailand, avgir flere kvinner enn menn. I 2000 var nettoinnflyttingen fra utlandet pluss 5 700 for kvinner med utenlandsk statsborgerskap.
• De fleste førstegenerasjon innvandrerkvinnene har kort botid. To av ti (18 prosent) har bodd i Norge i maks. to år, mens i underkant av seks av ti har bodd i landet i ti år. 24 prosent hadde en botid på 20 år eller mer per 1. januar 2001.
• Flertallet av innvandrerkvinnene i Norge er utenlandske statsborgere. Mens 43 prosent har norsk pass, er det 57 prosent som ikke har det. Vi finner klare skiller mellom førstegenerasjon innvandrerkvinner og norskfødte med innvandrerbakgrunn; mens 36 prosent av dem som innvandret selv har fått innvilget norsk statsborgerskap, er andelen hele 77 prosent blant de norskfødte innvandrerkvinnene. Flest jugoslaviske, pakistanske og bosniske statsborgerskap ble byttet med norske i 2000.
• Innvandrerkvinnenes fruktbarhet påvirker bare i begrenset grad det norske fruktbarhetsnivået. Samtidig er det stor variasjon etter kvinnenes landbakgrunn. I 1997/1998 var samlet fruktbarhetstall på 2,4 for førstegenerasjons innvandrerne, mot 1,8 for kvinner uten innvandrerbakgrunn. Mellom gruppen med høyest fruktbarhet og gruppen med lavest fruktbarhet skiller det over 3,5 barn. For øvrig består den mest voksende gruppen av nyfødte barn med en norskfødt og en utenlandsfødt forelder.
• Blant kvinner med innvandrerbakgrunn er det flere gifte enn ugifte, i motsetning til blant kvinner uten innvandringsbakgrunn. 1. januar 2001 hadde 46 prosent sivilstand gift, 40 prosent ugift.
• I 2000 ble det inngått om lag 6 000 ekteskap mellom en person med norsk landbakgrunn og en person med utenlandsk landbakgrunn. 3 600 norske menn giftet seg med utenlandske kvinner. Tall for perioden 1996-2000 viser likevel for noen utvalgte asiatiske og afrikanske land at de aller fleste giftermålene involverte ektefeller med lik landbakgrunn, dels funnet i Norge og dels (planlagt) innvandret fra opprinnelseslandet. Førstegangsbrudene med innvandrerbakgrunn er i snitt to år yngre enn sine medsøstre uten innvandrerbakgrunn, med sine 27 år. Mange i gruppen annen generasjon er fortsatt ikke gift.
• 1 100 innvandrerkvinner skilte seg i 2000. Mens 400 av dem ble skilt fra en mann med samme landbakgrunn som dem selv, skilte 600 seg fra en mann med norsk bakgrunn. En av fire skilsmisser i Oslo berørte en innvandrerkvinne.

Utdanning
Mange kvinner som har flyttet til Norge fra Europa har i større grad fullført en utdanning på høyere nivå enn menn fra samme land som er kommet til Norge. Men også kvinner fra Filippinene, Columbia og Sør-Korea har større andel høyere utdanning enn menn med tilsvarende landbakgrunn. Blant personer med bakgrunn fra Somalia og Marokko er andelen menn med høyere utdanning vesentlig større enn andelen kvinner med slik utdanning.

De som selv har innvandret til Norge har gjerne hele eller deler av sin utdanning fra utlandet. Dersom de ikke har tatt utdanning i Norge, eller ikke har søkt om å få tilpasset sin medbragte utdanning til en norsk grad eller tittel, vil deres utdanning defineres som ukjent. I dagens datagrunnlag mangler vi utdanningsopplysninger hos en stor andel. Nye tall fra den siste folke- og boligtellingen vil, når de foreligger, gi flere og bedre opplysninger.

Når det gjelder ungdom med innvandrerbakgrunn som har hatt sin skolegang i Norge så finner vi også forskjeller. Generelt kan det sies at sosial bakgrunn betyr mer enn innvandrerbakgrunn for rekrutteringen til høyere utdanning. Det er større forskjeller i rekrutteringen mellom sosiale lag enn det er mellom ungdom med og uten innvandrerbakgrunn innen samme sosiale lag. De totale tallene viser at jenter oftere begynner på høyere utdanning enn gutter, men denne tendensen er omvendt for ungdommer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.

Arbeid
Sysselsettingsveksten for innvandrerkvinnenes del har hatt stigende tendens fra 1998 til 2000. Innvandrerkvinner har i realiteten vært den eneste gruppen med en viss sysselsettingsvekst i løpet av disse to årene (2,6 prosentpoeng).

Men kvinner har generelt en lavere sysselsettingsgrad enn menn, også i innvandrer-befolkningen. Forskjellen mellom kvinner og menn utgjør 5 prosentpoeng for hele befolkningen, mens den for innvandrebefolkningen utgjør 9 prosentpoeng. Det er imidlertid store forskjeller mellom gruppene. Spesielt er kvinner fra Afrika, Nord-Amerika, Oseania og Asia underrepresentert blant de yrkesaktive

Når det gjelder ledighet vil et fokus på landbakgrunn avdekke store variasjoner innad. Ikke-vestlige innvandrergrupper trekker generelt ledigheten opp. Kvinner har imidlertid lavere ledighet enn menn i nesten alle innvandrergruppene. Da det er den registrerte ledigheten det her er snakk om, kan disse forskjellene ikke tolkes som annet enn et uttrykk for at færre innvandrerkvinner melder seg ledige på arbeidskontorene.

Ekteskaps- og familiemønstre
Det er flere kvinner som flytter med, etter eller til en mann enn omvendt, noe som isolert sett fører til kvinneoverskudd blant innvandrere. Dette blir imidlertid delvis motvirket av at folk generelt flytter fra fattigere til rikere land, uavhengig av kjønn.

De fleste ekteskap består av mann og kvinne fra samme region, og vi finner relativt få ekteskap på tvers av landbakgrunn. Det er særlig få inngåtte ekteskap mellom norskfødte og innvandrere fra tredje verden, unntakene er ekteskap mellom norske kvinner og afrikanske menn. Omtrent tilsvarende andel norske menn er gift med kvinner fra Sørøst-Asia. Ekteskap mellom innvandrere i Norge ser ut til å være stabile. I enkelte grupper fra ikke-vestlige land er det så godt som ingen ekteskapsinngåelser på tvers av landbakgrunn. Særlig er kvinner fra enkelte muslimske land er utelukkende gift med en person med samme landbakgrunn. Ofte hentes denne fra hjemlandet.

Det er mange myter om innvandrerkvinner i Norge og hvor mange barn de får. Barnefødslene til innvandrerkvinner utgjør kun en liten andel av den totale fruktbarheten i Norge og har ingen betydning for at Norge ligger på fruktbarhetstoppen i Europa. Samlet føder alle innvandrerkvinner i Norge i gjennomsnitt et halvt barn mer enn norske kvinner. Fruktbarheten går ned ettersom botid i Norge øker, men noen grupper tilpasser seg raskere enn andre. Fruktbarhetsmønsteret til den såkalte andre generasjonen ligner mer på den øvrige befolkningens enn på foreldrenes. Generelt finner en familier med 6 personer eller mer hyppigst blant dem med bakgrunn fra Asia, Afrika, Tyrkia og Latin-Amerika. Innvandrere fra vestlige land har antallsmessig de minste familiene.

Tilhørighet og statsborgerskap
De som er kommet som flyktninger er mest bofaste, men også de fleste innvandrere fra land som Pakistan og Marokko synes å ha slått seg ned for lengre tid eller permanent. De er de fire endringsfaktorene inn- og utflyttinger, fødsler og dødsfall som forklarer veksten i befolkningen. For utenlandske statsborgere kommer i tillegg statsborgerskapsendringer som en endringsfaktor.

Flertallet av innvandrerkvinnene i Norge har ikke norsk pass. Mens 63 400 kvinner har norsk statsborgerskap, er det vel 20 000 flere, 85 200, som ikke har norsk statsborgerskap. Samtidig er det forskjell mellom dem som innvandret selv og dem som er født av innvandrede personer. Blant førstegenerasjons innvandrerkvinnene var det 45 400 som hadde søkt om og fått innvilget norsk statsborgerskap, mens 79 900 hadde sitt opprinnelige statsborgerskap per 1. januar 2001. Blant jentene/kvinnene som er født i Norge av utenlandsfødte foreldre var det 5 400 som hadde utenlandsk statsborgerskap, mens 18 000 har norske pass.

At så mange førstegenerasjons innvandrere ikke har norsk statsborgerskap, henger til dels sammen med hvor lenge de har vært i landet. Blant den yngre garde henger ofte statsborgerskapet sammen med foreldrenes statsborgerskap, og da er det et spørsmål om foreldrene har vært lenge nok i landet til å søke om overgang til norsk statsborgerskap, eventuelt om de ønsker norsk statsborgerskap for seg og sine barn. Dette forklarer hvorfor mange av de unge innvandrerkvinnene ikke har norsk pass.

Personer med jugoslavisk bakgrunn utgjorde den største gruppen som fikk norsk statsborgerskap både i år 2000 og året før, med henholdsvis 1 300 og 1 200 tildelinger. Deretter fulgte pakistanere med 1 100, og bosniere med 900. Disse tallene omfatter begge kjønn. Blant kvinnene var rekkefølgen den samme. De mange tildelingene til bosniere har sammenheng med at det i 2000 var mange som oppnådde syv års botid i Norge, og dermed kunne søke om norsk statsborgerskap. I tillegg til disse tre landene utgjorde kvinnene fra Russland, Polen, Thailand og Vietnam en ganske stor andel av dem som skiftet til norsk statsborgerskap. Nordiske statsborgere søker i liten grad om norsk statsborgerskap, tross i at de utgjør ganske store grupper blant de utenlandske statsborgerne her i landet.

Ulikhetene kan bli en utfordring
Vi ser at det er store forskjeller innad i gruppen av innvandrerkvinner. Generelt er det en del å ta tak i når det gjelder å bedre livssituasjonen for noen av kvinnene. Enkelte av dem lever sine liv avsondret fra den offentlige sfære og har ikke mulighet til utfoldelse på ulike samfunnsarenaer. Det kan skyldes en rekke faktorer. Noen miljøer har ulike oppfatninger av de respektive rollene kvinner og menn er ment å utøve enn vi vanligvis har i store deler av den norske befolkning. Det kan være snakk om menns dominans og kontroll av kvinner som begrenser deres bevegelsesfrihet, men det kan vel så gjerne være snakk om kvinnenes egne ønsker om primært å ivareta funksjoner i den private sfære. Vi er som politikere imidlertid opptatt av at alle skal ha frihet til å foreta egne valg og til å bestemme over egne liv. Det betyr at kvinner med innvandrerbakgrunn skal gis grunnleggende kunnskaper som gir dem mulighet til å foreta kvalifiserte valg. De skal med andre ord vite hva de eventuelt velger bort.

Skal vi ta det flerkulturelle samfunn på alvor, så må vi også akseptere at noen foretar valg som en del av oss ikke alltid forstår. Vi kan kreve at familien som helhet skal tilstrebe å være selvforsørgende, men vi kan ikke kreve at alle skal ønske utdanning og et utearbeidende liv. Det er tillatt i dette landet å velge å være hjemme og oppdra sine barn. Det finnes heller ikke én norm for hvordan denne oppdragelsen skal foregå. Dette er et kjernepunkt ved hvordan vi håndterer det flerkulturelle samfunn i praksis. Det må imidlertid ikke være tvil om det ligger noen premisser her for hva som ikke kan aksepteres. Det er en del ting som ikke står på dagsorden for forhandling. For eksempel gjelder dette handlinger som bryter med norske lover og elementære menneskerettigheter.

Det er grenser for langt inn i det private rom myndighetene kan bevege seg, men det skal aldri være spørsmål om at alle i utgangspunktet skal ha like rettigheter og plikter i dette samfunnet. Det innebærer at vi kanskje må tenke nytt når det gjelder hvordan myndighetene kan bidra til å legge forholdene til rette for dette. Den største utfordringen fremover blir nettopp å balansere respekten for kultur, verdier og tradisjoner og kravene til deltagelse. Det er store forskjeller i vårt langstrakte land, og det som er riktig for en kan være helt feil for en annen.

Veien videre i politikken
Det er som jeg har vært inne på store forskjeller mellom innvandrerkvinnenes forutsetninger og muligheter. Det vil ikke være de mest ressurssterke som i første omgang krever vår oppmerksomhet nå. Vi må primært rette innsatsen mot de kvinnene som har behov for hjelp og støtte. Og la meg understreke det igjen, det er ikke alle som verken har behov for eller ønsker om dette. Men vi har sett og hørt at det er en del kvinner som trenger beskyttelse fra voldelige familiemedlemmer, som ikke gis mulighet til fritt å leve sine liv, eller til å velge utdanning, arbeid eller sine partnere. Enkelte gis heller ikke rett til å bestemme over egen kropp. Dette kan ikke aksepteres i et demokratisk samfunn og vi kan ikke komme i den situasjon at vi ikke er i stand til å beskytte dem som trenger det mot vold og overgrep.

Flere sterke jenter med innvandrerbakgrunn, som selv har vært utsatt for overgrep, har i den senere tid deltatt i den offentlige debatt. De er sinte og utålmodige, og de anklager myndighetene for unnfallenhet og uvitenhet. Jeg er optimistisk med tanke på deres mulige påvirkningskraft. Det er nødvendig med rollemodeller som springer ut fra målgruppen. Samtidig er det nødvendig å forstå at det flere måter og ulike arenaer å kjempe kampene på. Det som skjer utenfor medias søkelys er også viktig, og vi vet at holdningsskapende arbeid er tidkrevende. Det skal ikke stå på den politiske viljen til å handle, men det kan være nødvendig å ha flere tanker i hodet samtidig. Ja, vi må vise handlekraft når det trengs, men vi må også trå varsomt når det er påkrevet.