Kjære forsamling,

Innledning

Takk for invitasjonen. Jeg er bedt om å foredra over temaet ”Livskraftige regioner i et konkurransedyktig Norge.” Jeg antar at tittelen er i samsvar med NHOs visjon og mål for utviklingen i landet vårt. Utsagnet er i alle fall svært dekkende for hva regjeringen ønsker å oppnå i distrikts- og regionalpolitikken. Vi er nemlig overbevist om at livskraftige regioner er nødvendig for å videreutvikle et konkurransedyktig og dynamisk næringsliv, på samme måte som et konkurransedyktig næringsliv er en nødvendig del av en livskraftig region.

Levedyktige kommuner er en annen nødvendig del av en livskraftig region. Både fordi kommunen er en viktig samfunnsutvikler lokalt og fordi kommunen er den viktigste tjenesteyteren lokalt.

Det å skape et konkurransedyktig næringsliv, levedyktige kommuner og livskraftige regioner, er sentrale deler av regjeringens modernisering av offentlig sektor. La meg få lov til å utdype dette.

Modernisering av offentlig sektor

Norge har som kjent et høyt offentlig forbruk. Antallet ansatte i offentlig sektor har de siste femten årene økt med nesten 200 000. Likevel har vi fortsatt helsekøer, barne­hagekøer, svikt i eldre­omsor­gen, kvalitets­prob­lemer og misnøye i skolen. Mange synes ikke at det er et rimelig forhold mellom det vi betaler i skatt og det vi får igjen av tjenester fra det offentlige. Og næringslivet opplever ofte det offentlige og dets regelverk som byråkratisk og som en tvangstrøye.

Offentlig sektor står for nesten en fjerdedel av fastlandsinvesteringene og en tredjedel av arbeidsstyrken. Ansatte i offentlig sektor gjør en viktig jobb og bidrar til verdiskapingen i samfunnet på linje med dem som arbeider i private virksomheter. Likevel betyr én person ansatt i det offentlige, én person mindre til næringslivet. Og arbeidskraft vil uten tvil være en knapp ressurs i tiårene framover.

I Norge er det bred politisk enighet om at det offentlige skal ha et bredt og omfattende ansvar for samfunnsutviklingen og for den enkeltes velferd. Samtidig er innbyggernes behov for offentlige tjenester stadig økende. Det betyr at offentlig sektor i all uoverskuelig framtid vil måtte legge beslag på en stor andel av samfunnets ressurser. Desto viktigere vil det i årene framover være at offentlig sektor er effektiv – og at det offentlige bidrar til effektivitet i resten av økonomien. Denne erkjennelsen er et viktig utgangspunkt for regjeringens arbeid med å modernisere offentlig sektor.

Vi er samtidig opptatt av å skape et samfunn som er enklere og ryddigere, og en offentlig sektor som tilpasser tjenestetilbudet til den enkeltes behov.

Regjeringen mener prinsipielt at beslutninger skal tas nærmest mulig dem det gjelder. Den praktiske implikasjonen av et slikt ståsted er at ansvar og myndighet må delegeres og desentraliseres – fra sentrale myndigheter og til statlige og kommunale myndigheter på lokalt og regionalt nivå. Regjeringen har sagt at ”Lokal frihet og lokalt ansvar” skal være et hovedprinsipp i moderniseringsarbeidet.

Statlige etater og virksomheter skal fristilles eller på andre måter gis større selvstendighet. Kommunene skal gis større frihet – til å velge måter å organisere tjenestetilbudet på, til innenfor videre rammer å bestemme utforming av tjenestene, til å disponere statlige overføringer, og til reelt sett å påvirke sine inntekter. Sentrale myndigheters hovedoppgave er derfor å sørge for at offentlig sektor har gode rammebetingelser.

På samme måte må vi gi næringslivet gode rammevilkår. Det er ikke nok at stat og kommune selv er effektive. Det offentlige må opptre på en måte som bidrar positivt til resten av økonomien.

Vekst – i hele landet

Norge har – som vi vet – bygd opp sin velstand på en lang kyststripe og rike naturressurser. Dette har ført til en sterkere spredning av aktivitet og bosetting enn hva vi finner i de fleste andre land. Mangel på produktivt jordbruksland gjorde at bøndene i sin tid lærte seg å nytte utmarka og rydde land selv på de mest utilgjengelige steder. Fiskerivirksomheten førte til at det meste av kysten ble befolket, og med utgangspunkt i handelsstedene langs kysten utviklet det seg en skipsfartsnæring med tilknyttede aktiviteter, som etter hvert ble mer og mer internasjonalt rettet. Med utnyttelsen av fossekraften grodde det opp industristeder der kraften var lett tilgjengelig, ofte innerst i fjordene. De siste tretti årene har også olje- og gassforekomstene på kontinentalsokkelen gitt ny vekst mange steder langs kysten. Med Snøhvit har aktiviteten nådd Finnmark.

I dag er flere av disse tradisjonelle næringene under press. Landbruket står foran betydelige utfordringer. Det samme gjør store deler av deler av industrien. I en åpen og stadig tøffere internasjonal konkurranse kan det være vanskelig å forsvare det norske kostnadsnivået. Vi ser at mange bedrifter flytter sine mer standardiserte og arbeidskraftsintensive oppgaver til land med et lavere lønns- og kostnadsnivå. Produksjon av skipsskrog er et eksempel på dette. Samtidig ser vi at de kompetanseintensive funksjonene har en tendens til å lokalisere seg der det allerede finnes tunge kompetansemiljøer, gjerne også nær viktige kunder og beslutningstakere. Selv om teknologien på mange måter har opphevet avstander når det gjelder kommunikasjon, har fysisk nærhet blitt viktigere for å kunne bygge opp og pleie relasjoner, utvikle ideer og fange opp informasjon som ikke så lett havner på nettet. Mens flere tradisjonelle bransjer mister arbeidsplasser, er det sterk vekst i mange tjenesteytende næringer.

Denne utviklingen lar seg ikke stoppe. Omstruktureringene i næringslivet har pågått siden industrialiseringens barndom, og er selve grunnlaget for den eventyrlige velstandsøkningen vi har hatt. Skal vi fortsatt ha et vekstkraftig og konkurransedyktig næringsliv må vi heller ikke i tiden framover forsøke å hindre naturlige strukturendringer. Tvert imot – vi ønsker konkurranse som kan presse fram effektivisering og strukturendring. Det vil styrke næringslivets konkurransekraft og gi en bedre utnyttelse av samfunnets totale ressurser.

I prinsippet gjelder samme logikk for bosettingsstrukturen. Med de strukturendringene som finner sted i næringslivet, de forskyvningene vi ser i lokaliseringsbetingelsene for ulike typer virksomhet, og de endringene som kan registreres i folks bosettingspreferanser, er det ikke til å unngå at vi får bevegelser i bosettingsstrukturen. Og retningen på disse bevegelsene er nokså entydig. Gjennom hele vårt århundre, og ikke minst i perioden etter krigen, har det funnet sted en gradvis sentralisering av bosettingsmønsteret i Norge. Mens folketallet stort sett har gått til­bake i de spredtbygde områdene, har den sterkeste veksten kommet i og rundt storbyene.

Regjeringen ønsker ikke å lukke øynene for denne utviklingen. Vi vil heller ikke gi inntrykk av at staten har mulighet til å stoppe den. Sentraliseringen er en naturlig konsekvens av andre og mer grunnleggende utviklingstrekk i samfunnet. Vår oppgave vil være å legge til rette for at den enkelte har reell frihet til å bosette seg der hun eller han ønsker, og at folk – uavhengig av bosted – skal kunne føle trygghet for grunnleggende tjenester innenfor bl.a. utdanning, helse, omsorg, lov og orden. Vi må være forberedt på at ikke alle lokalsamfunn vil få befolkningsvekst. Derfor er vi opptatt av at også slike steder fortsatt skal være gode og trygge samfunn å bo i.

Et realistisk bosettingsmål

Når dette er sagt, vil jeg understreke at også denne regjeringen ser det som en sentral målsetting å understøtte den vekstkraften som finnes rundt om i Norge. Vi ønsker blant annet å demme opp for en utvikling der osloregionen fortsetter å vokse langt raskere enn – og på bekostning av – resten av landet. I motsetning til tidligere regjeringer har vi gått så langt at vi har definert et bosettingsmål som etter min mening er realistisk, og som kan måles og etterprøves. Vårt bosettingsmål for de neste tyve årene er en mer balansert utvikling, der alle landsdeler har befolkningsvekst. Det er mange grunner til at vi har formulert et slikt mål. Først og fremst har det med grunnleggende verdier å gjøre. Blant annet mener vi at det norske mangfoldet av kulturer, dialekter, språk og kulturlandskap representerer en betydelig egenverdi, som det er viktig å ta vare på og videreutvikle.

Men målet om å utvikle livskraftige regioner i alle deler av landet har også en næringsmessig begrunnelse. For det første er det viktig å huske på at Norge fortsatt har og vil ha en sterkt råvarebasert økonomi. Riktig nok sysselsetter selve råvareuttaket stadig færre mennesker, og det er ikke i samme grad som tidligere nødvendig å bo i nærheten av der råvareuttaket finner sted. Likevel gir ressursbaserte næringer som for eksempel landbruk, fiske, oppdrett, turisme, kraftproduksjon, olje og gass opphav til verdikjeder som strekker seg helt frem til forbruker, og som i sum sysselsetter et betydelig antall mennesker. Uten bosetting i alle deler av landet vil det være langt vanskeligere å videreutvikle disse verdikjedene – kanskje særlig i fiskeoppdrett og turisme. En svikt i basisen vil forplante seg inn i byene, og berøre langt flere enn de som jobber i primærproduksjonen.

For det andre må vi ta utgangspunkt i at den viktigste produksjonsfaktoren – den norske befolkningen – faktisk bor i ulike deler av landet. Det er på lokalt og regionalt nivå at vi finner de samfunnsstrukturene, de næringsmiljøene og den kompetansen som er utgangspunktet for dagens og morgendagens verdiskaping. De siste par tiårene har vi fått bedre forståelse av hva som skal til for å skape vekst i økonomien. I en tid da både de teknologiske og markedsmessige forutsetningene for det å drive næringsvirksomhet er i rask endring, blir kreativitet og tilpasningsevne kanskje den viktigste suksessfaktoren. Vi må være i stand til å fange opp nye muligheter og trender, og utvikle oss på en måte som gjør at vi klarer å utnytte dem. Vi må gjøre våre særegenheter til fortrinn og søke etter stadig nye nisjer i markedet.

Men vår evne til å tenke nytt og omsette nye ideer til praktisk anvendelse er normalt avhengig av samspill med andre. Vi ser at betingelsene for nyskaping ofte er best i miljøer der mange relaterte aktører er lokalisert i samme geografiske område. Nærhet er viktig, og det er kanskje den sterkeste grunnen til at vi i dag – ved overgangen til kunnskapssamfun­net – ser at mennesker og bedrifter har en tendens til å samle seg i byer. Byenes nærhet og mang­fold ser ut til å gi de beste rammene for samspill og dynamikk. Rundt om i Norge har vi mange slike kreative og dynamiske næringsmiljøer. Hvert enkelt av disse miljøene har sin egen historie og sine egne særtrekk – særtrekk som ofte er viktige fortrinn i bedriftenes bestrebelser med å styrke egen konkurransekraft.

Det er på regionalt nivå at vi finner de fleste miljøene av denne typen. Vi har i Norge mange vekstkraftige regioner, med sterke næringsmiljøer, særegne kulturtrekk, unik kompetanse og kanskje også spesielle naturgitte fortrinn. Sentralt i disse regionene finner vi gjerne et større vekstkraftig senter, som fungerer som motor også for omlandet. Dette regionale mangfoldet er vår viktigste nasjonale kapital, og vil uansett representere utgangspunktet for den framtiden vi alle er med på å bygge. Potensialet for framtidig næringsliv og konkurransekraft ligger i regionene. Det er ut fra en slik forståelse at jeg innledningsvis hevdet at livskraftige regioner er nødvendig for å videreutvikle et konkurransedyktig og dynamisk næringsliv.

Jeg understreket imidlertid også at et konkurransedyktig næringsliv må være fundamentet for enhver livskraftig region. Det er ikke staten eller andre myndigheter som skaper vekstkraftige regioner, men enkeltmennesker, bedrifter og institusjoner. Myndighetenes rolle er å legge til rette for at disse skal kunne utfolde seg og skape verdier for seg selv og samfunnet.

Regionale partnerskap

Regjeringen mener, som nevnt, at beslutninger skal tas nærmest mulig dem det gjelder. Vi ønsker at fylkeskommunen skal bli fornyet og styrket i rollen som regional utviklingsaktør. Vi foreslår nå å gi fylkeskommunen økt myndighet i forvaltningen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler.

Fylkeskommunene vil framover spille en viktig rolle som tilrettelegger, samarbeidspartner og pådriver i næringsutviklingen. Fra 2003 vil fylkeskommunene, i forpliktende partnerskap med næringsliv, virkemiddelaktører, private organisasjoner og kommuner, selv bestemme hvordan de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene skal brukes. Beslutningsmyndigheten flyttes fra sentralt til regionalt nivå. Også i Sverige er myndigheten desentralisert, men der inngår staten avtaler med regionale myndigheter om hvordan pengene skal brukes. I Norge går vi nå lenger. Det folkevalgte regionale nivået vil få ansvaret for å bruke pengene i tråd med egne politiske mål, vedtatt i fylkesplanen. For å styrke det regionale partnerskapet ytterligere vurderer vi økt delegering innen ulike statlige sektorer.

Den desentraliseringen og delegeringen vi nå gjennomfører bygger på erkjennelsen av at næringsmiljøer og vekstkraft er regionalt forankret. Vi håper at regional handlefrihet vil øke engasjementet blant aktørene – blant annet næringslivet. Vi forutsetter at næringslivet aktivt bidrar i utarbeidelsen av de regionale utviklingsprogrammene. Ved å delta i det regionale partnerskapet vil næringslivet kunne påvirke infrastruktur, opplæring, utdanning, forskning og bruk av næringspolitiske virkemidler osv. på regionalt nivå. Det betyr at næringslivet kan påvirke egne rammebetingelser – og legge grunnlag for videreutvikling av de vekstkraftige næringsmiljøene som finnes i regionen.

Lokalisering av statlige oppgaver

Regjeringen fører en langt mer offensiv politikk når det gjelder lokalisering av statlige oppgaver enn foregående regjeringer. Med dagens kommunikasjoner og den kompetansen som finnes rundt om i Norge, er det få statlige oppgaver som må være lokalisert i hovedstaden. Ved å fordele de statlige oppgavene geografisk ønsker vi dessuten å forsterke de kompetansemiljøene som allerede finnes i regionene, og legge grunnlaget for økt regional vekstkraft og mer varierte arbeidsplasser. Regjeringen vil gjennom statlig lokaliseringspolitikk bidra til utviklingen av regionale vekstsentra over hele landet.

Innovasjon og nyskaping

For tiden gjennomgår vi de bedriftsrettede virkemidlene og apparatet rundt. Konklusjonene fra denne gjennomgangen vil bli trukket først senere i år. Men allerede nå kan jeg si at vi vil spisse innsatsen mot områder hvor de private markedene ikke fungerer tilfredsstillende. Som nevnt ønsker vi ikke å hindre naturlige strukturendringer, og vil unngå å etablere virkemidler som kan bidra til å holde kunstig liv i døende virksomhet. Virkemiddelbruken skal i større grad rettes mot utvikling av kommersielle muligheter som befinner seg i en tidlig fase, kunnskapsoppbygging og nyetablering. Dette vil kreve et aktivt oppsøkende og fleksibelt virkemiddelapparat, ikke minst rettet mot aktører og muligheter i distriktene.

For å øke innovasjons- og nyskapingstakten i norsk næringsliv vil vi også lette samspillet mellom kunnskapsmiljøene og de mindre bedriftene, og legge til rette for etablering av flere kunnskaps- og forskningsparker, nærings­hager og inkubatorer, der det inngår miljøer for rådgivning og risikovillig kapital. Vi ser for oss at kunnskapsparkene skal fungere som ”nav” i større regionale verdiskapingsmiljøer. Det betyr at vi i distriktene vil vi satse på næringshager med inkubatorer som samspiller med de mer sentralt beliggende kunnskapsparkene. Vi arbeider også med å utforme skattestimuleringsordninger for FoU som særlig gjelder bedriftene i distriktskommunene. Videre satser vi på entreprenørskap i store deler av utdanningssystemet. Vi vil at lokalt næringsliv skal bli mer synlig i skolen og bidra med samarbeid, kunnskap og erfaring. Dette vil gi de unge en innsikt som ellers kan være vanskelig tilgjengelig. I tillegg vil vi at de skal få kunnskaper om det å etablere bedrift, utvikle sin kreativitet, selvtillit og vilje til å ta risiko. Vi ønsker at de unge skal få interesse for det å skape noe nytt.

Kommunenes rolle

Så over til kommunenes rolle. Jeg startet med å si at levedyktige kommuner er en nødvendig del av en livskraftig region. Vekst skapes både i store og små lokalsamfunn – og i samspillet mellom det regionale og det lokale.

Kommunen har for det første et ansvar for egen utvikling. Erfaringer viser at et vekstkraftig lokalsamfunn typisk er kjennetegnet av gründerkultur, samarbeid og evne til nyskaping, samtidig som den er integrert i et større regionalt næringsmiljø. Kommunen må selv, i samarbeid med næringslivet, finne fram til hva som kan gjøre kommunen mer næringsvennlig, hvilke regionale allianser og strukturer som bør bygges, og hvordan nyskaping og entreprenørskap kan stimuleres.

For det andre er kommunen den sentrale tjenesteprodusenten i velferdsstaten. Kommunen har ansvaret for å gi befolkningen tilfredsstillende tjenestetilbud innen kultur, fritid, barnehager, skole, helse, pleie- og omsorg – for å nevne noen områder. Valg av bosted er nemlig ikke alene et spørsmål om arbeidstilbud. For den enkelte vil kvaliteten på det offentlige tjenestetilbudet kunne være vel så avgjørende.

Utfordringene i tiden fremover vil bli særlig store for små distriktskommuner dersom de skal kunne opprettholde og videreutvikle sitt velferdstilbud. Problemstillingen er også aktuell for utkantkommuner truet av fraflytting. De vil være helt avhengig av å kunne tilby tilstrekkelige og kvalitativt gode tjenester for å hindre fraflytting, og i enda større grad for å trekke til seg nye innbyggere. Mulige virkemidler for kommuner som har denne typen utfordringer kan være interkommunalt samarbeid eller sammenslutning med andre kommuner.

Regjeringen ønsker å legge til rette for frivillig sammenslutning og interkommunalt samarbeid gjennom positive virkemidler, som støtte til utredninger og inndelingstilskudd.

I tråd med prinsippet om ”Lokal frihet og lokalt ansvar” mener regjeringen at veien til en mer kostnadseffektiv kommunesektor går via desentralisering av oppgaver og myndighet. Statlig rammestyring og (fylkes)kommunalt ansvar gir også den beste balansen mellom brukernes ønsker og nasjonaløkonomiske ressurser, og legger samtidig til rette for effektiv ressursutnyttelse i form av lokalt tilpassede løsninger.

Konkurranse i kommunene

Lokal frihet skal være det bærende prinsipp i moderniseringen av kommunesektoren. Regjeringen er likevel av den oppfatning at økt grad av konkurranse kan bidra til bedre ressursbruk. Mange kommuner har allerede konkurranseutsatt og utkontraktert deler av virksomheten – erfaringer viser at det innenfor enkelte sektorer er klare effektiviseringsgevinster. Vår oppgave i forhold til konkurranse i kommunesektoren vil være å legge til rette for at dette kan skje. Det offentlig oppnevnte Merverdiutvalget , som avgir sin innstilling innen utgangen av 2002, skal komme med forslag til løsninger som gjør at merverdiavgiftsregelverket virker nøytralt for kommunenes beslutninger. Et annet tiltak i den retning er forslaget om at det skal åpnes for konkurranseutsetting av kommunal revisjon.

Regjeringen mener at kommunene kan øke brukernes innflytelse gjennom i større grad å la pengene følge brukerne ved skifte av tjenesteyter. Samtidig kan kommunene legge til rette for bredere og mer differensiert tilbud, som også inkluderer private aktører, for å gi innbyggerne friere brukervalg.

Bedre rammebetingelser for verdiskaping

Gode rammebetingelser for næringslivet er nødvendig for å få fram lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter som kan bidra til økt verdiskaping. Overalt i landet operer næringslivet i stadig større grad i et globalt marked. Ikke minst for viktige vekstnæringer i distriktene er det avgjørende at vi unngår for sterk lønns- og kostnadsvekst. Ytterligere nedbygging av konkurranseutsatt sektor vil særlig ramme distriktene.

Regjeringen har i Sem-erklæringen varslet reduksjon av skatter og avgifter som hemmer nyskaping og svekker bedriftenes konkurranseevne. Den midlertidige dobbeltskatten på utbytte og avgiften på flypassasjerer er allerede avviklet. Investeringsavgiften er vedtatt fjernet fra 1.10.2002. Regjeringen vil gjennomføre ytterligere skatte- og avgiftslettelser for å bedre rammebetingelsene for verdiskaping i Norge. Regjeringen har varslet en reform av inntekts- og formuesskatten. Et ekspertutvalg skal foreta en bred vurdering av skatte- og avgiftssystemet – og levere sin innstilling innen utgangen av 2002.

Også utgiftssiden i statsbudsjettet har stor betydning for næringslivets konkurransekraft. Klarer ikke regjeringen å holde igjen utgiftsveksten, vil vi lett få en lønns- og renteutvikling som vil øke bedriftenes utgifter og svekke lønnsomheten. Også en styrket krone vil normalt svekke lønnsomheten i konkurranseutsatt virksomhet. På grunn av dette ble Stortinget enige om å innføre en handlingsregel for bruken av oljeinntektene over statsbudsjettet. Handlingsregelen sier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

Økt bruk av oljeinntekter vil over tid nødvendigvis føre til omstillinger og overføringer av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til skjermede næringer. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste denne effekten. De fremskrivninger som ble laget i forbindelse med Langtidsprogrammet peker i retning av at reduksjonen i industriens relative betydning de neste 30 årene vil bli klart lavere enn i de foregående 30 årene. Dette til tross for innfasingen av oljeinntekter.

I mange bransjer og områder er det i dag knapphet på arbeidskraft. Dette bidrar til det lønnspresset vi har vært vitne til ved årets lønnsoppgjør. I tillegg hindres veksten mange steder av mangel på kvalifiserte medarbeidere. En viktig del av regjeringens politikk er derfor å øke tilgangen på arbeidskraft. Som jeg nettopp har vært inne på vil vi begrense veksten i bruk av arbeidskraft i offentlig sektor, gjennom den moderniseringsprosessen som nå pågår. Videre vil vi stimulere til at flere av oss arbeider mer og lenger, og vi vil gjøre det enklere for personer utenfor EØS-området å få arbeidstillatelse i Norge. Blant annet gjør vi det nå enklere for russere i Barentsregionen å ta seg arbeid i Nord-Norge.

Avslutning

Til slutt vil jeg igjen understreke vårt hovedprinsipp i moderniseringsarbeidet: ”Lokal frihet og lokalt ansvar.”

Regjeringen ønsker å gi enkeltpersoner, bedrifter, kommuner og fylkeskommuner større frihet til å forme egen framtid. Regjeringen vil gi gode vilkår til dem som vil skape noe nytt, vi vil knytte by og land tettere sammen, og vi vil støtte opp under den regionale vekstkraften som finnes i alle deler av landet.

Takk for oppmerksomheten.