Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Kommune-Norge er vår viktigste leverandør og produsent av felles velferdsoppgaver. Nesten hver fjerde arbeidstaker i landet er sysselsatt i kommunal sektor. Det er i kommunene vi som innbyggere i all hovedsak møter det offentlige. Til tross for at debatten om kommune-økonomi kan fremstå som tung, kjedelig og teknisk angår den oss alle. Derfor bør debatten engasjere langt flere enn opprørske ordførere og medlemmene av Stortingets kommunalkomite.

Bare svart?
Etter at jeg på vegne av samarbeidsregjeringen la fram kommuneproposisjonen i mai har det stormet i Kommune-Norge. Det tegnes et svært dystert bilde og det er knapt grenser for elendighetsbeskrivelsen. I en situasjon hvor politiske motstandere både lokalt og nasjonalt forsøker å skape et bilde av at jeg prøver å kvele kommunene gjennom et stramt økonomisk opplegg for 2003 er det nødvendig å minne om hva samarbeidsregjeringen faktisk har gjort for kommunesektoren;

• ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002 forbedret samarbeidsregjeringen kommunenes økonomi med ca. 200 millioner kroner i forhold til Stoltenberg-regjeringens forslag
• regjeringen sørget for at kommunene høsten 2002 fikk beholde 3 milliarder kroner i skatteinntekter utover forutsatt
• ved revidert nasjonalbudsjett vedtatt i Stortinget i juni fikk regjeringen tilslutning til en styrking av kommunesektorens inntekter med 900 millioner kroner
• i kommuneproposisjonen for 2003 legger samarbeidsregjeringen opp til en ytterligere vekst i inntektene med 2 – 2 ^2 milliard kroner

Kort oppsummert: Aldri har kommunene hatt større rammer for å løse sine viktige oppgaver enn hva de kommer til å ha i 2003.

Nøkternt og stramt
Til tross for betydelig realvekst i både 2002 og 2003 er jeg den første til å erkjenne at det økonomiske opplegget allikevel er stramt. Det har jeg ikke forsøkt å bortforklare eller legge skjul på. Kostnadsvekst knyttet til lønnsoppgjør, pensjon og befolkningsmessige endringer bidrar sterkt til dette bildet. Som kommunalminister vil jeg alltid arbeide for å gi kommunene best mulig rammebetingelser. Det innebærer imidlertid ikke at jeg frigjør meg fra en økonomisk virkelighet som setter grenser for hvor store de offentlige utgiftene i sum kan være. Minst av alle er kommunene tjent med en budsjettpolitikk som bidrar til renteoppgang. 1% renteøkning gir kommunene 800 millioner mindre til å løse velferdsoppgaver.

Balanse i kommune-økonomien
Kommunene og regjeringen er enige om at det er en økonomisk ubalanse i kommunene som over tid må rettes opp. Vi er neppe helt enige om størrelsen på ubalansen og horisonten for gjenopprettelse. Men vi er enige om at hovedårsaken til denne ubalansen er at Stortinget gjennom en årrekke har pålagt kommunene å løse oppgaver som Stortinget ikke fullt ut har finansiert. Det er en situasjon som ikke minst burde mane til varsomhet med hensyn til å vedta nye store og kostbare reformer.

Lokal frihet
En bedring i kommuneøkonomien må løses med flere virkemidler samtidig. Det er for enkelt å tro at svaret alene er mer penger. Like viktig er økt handlefrihet, fortsatt forenkling og modernisering og en helt annen vilje og evne til å løse oppgaver effektivt og på tvers av tilvante grenser. I tillegg til fortsatt realvekst vil regjeringens viktigste bidrag være større handlefrihet lokalt. Jeg er overbevist om at lokalt folkevalgte er de som best er i stand til å foreta prioriteringer og utvikle et tjenestetilbud i tråd med innbyggernes behov og forventninger. Vi må leve med ressursknapphet. Ønskene om innhold og omfang av offentlige tjenester vil alltid være større en det er rom for å innfri. Derfor har vi folkevalgte som skal prioritere på vegne av oss. Ingen har større nærhet til innbyggerne og har bedre kunnskap om innbyggernes forventinger og behov enn lokalpolitikerne. Derfor ønsker regjeringen å øke det lokale handlingsrommet gjennom å bygge ned øremerkede ordninger og redusere og fjerne lover, regler og forskrifter som detaljregulerer kommunene. Det vil gjøre kommunene bedre i stand til å få mer velferd ut av hver krone og samtidig styrke det lokale folkestyre. Dette har vi fulgt opp i kommuneproposisjonen for 2003. Det er trist å se at Arbeiderpartiet i opposisjon ikke er med oss i en slik politikk, men går for løsninger som ytterligere vil bidra til statlig detaljstyring.

Kommunenes ansvar
Jeg erkjenner at mange kommuner over lang tid har drevet et omfattende moderniserings- og effektiviseringsarbeide. Her har staten mye å lære. Men når Kommune-Norge nå nærmest fremstiller det som om det ikke finnes ytterligere potensiale for forbedringer er det et politisk spill mer enn det er realiteter. Vi har lagt til rette for bruk av tiltak som bredere og mer forpliktende interkommunalt samarbeid, mulige kommunesammenslutninger, konkurranseutsetting, fritt brukervalg og kommunal stykkprisfinansiering for å frigjøre ressurser til kommunenes viktigste oppgaver. At noen av politiske grunner misliker disse tiltakene kan ikke frata meg muligheten til å peke på hvilke resultater som kan oppnås gjennom nettopp slike tiltak. 1% effektivitetsforbedring i kommunene gir en gevinst på 2 milliarder. 2 milliarder som kan frigjøres til flere og billigere barnehager, flere undervisningstimer i grunnskolen og en pleie- og omsorgssektor med mer tid til enkeltmennesket. De fleste med jobb i privat sektor blir ikke brakt ut av ballanse av et kontinuerlig krav om effektivitetsforbedringer i størrelsesorden 1-2%. Det er en del av hverdagen i konkurranseutsatt sektor. Og heldigvis – midt opp i ordførernes klagesang dukker det stadig opp eksempler på kommuner hvor modernisering, mer effektiv oppgaveløsning og krevende politiske prioriteringer har frigjort ressurser til det folk flest oppfatter som viktigst. Høyrestyrte Kristiansund og Kristiansand er gode eksempler. Og det finnes mange flere.