Som lokalpolitiker i Drammen har jeg i flere år arbeidet med integrering av barn og unge. Jeg har møtt mange foreldre til barn med innvandrerbakgrunn. Jeg har hatt samtaler med kvinner som ikke får arbeid fordi de går med skaut. Men innvandrerkvinnenes stilling i samfunnet generelt har jeg ikke brakt opp på den politiske dagsorden

Mange som har bosatt seg i Norge de siste tiår kommer fra land med kollektivistiske kulturtradisjoner hvor enheten er storfamilien. Kanskje har de helt andre oppfatninger om fordeling av ansvar, hvem som tar beslutninger og betydningen av likhet mellom kjønnene. I Norge gjelder norske lover, men hvor langt inn i privatsfæren skal vi kreve at norske normer og verdier skal gjelde? Det byr på utfordringer å respektere andres kulturtradisjoner og samtidig kreve respekt for våre. Det kan være en av årsakene til at innvandrerkvinnenes stilling har fått for liten oppmerksomhet hos politikerne.

Vi ser at det er store forskjeller innad i gruppen av innvandrerkvinner. Generelt er det en del å ta tak i når det gjelder å bedre livssituasjonen for noen av kvinnene. Enkelte av dem lever sine liv avsondret fra den offentlige sfære og har ikke mulighet til utfoldelse på ulike samfunnsareaer. Noen miljøer har ulike oppfatninger av rollene kvinner og menn er ment å ha enn det store deler av den norske befolkning finner naturlig. Som politikere er vi imidlertid opptatt av at alle skal ha frihet til å foreta egne valg og til å bestemme over egne liv.

Det tragiske drapet på en ung svensk jente med kurdisk bakgrunn nylig ble en vekker for oss alle. Den dramatiske hendelsen satte problemstillinger rundt tvangsekteskap og et selvstendig liv på dagsorden.

I Drammen har initiativtagere satt søkelyset på innvandrerkvinnenes situasjon på den internasjonale kvinnedagen. ”Kjemp for retten til et selvbestemt liv” er parolen. Det er et prisverdig initiativ. Norge er et demokratisk land tuftet på ideer om likhet, frihet og menneskeverd. Her er det individet som står sentralt. Ved å fokusere på retten til et selvbestemt liv, støtter vi kvinnenes kamp for å ta egne valg og avgjørelser. Men valgene må også gjøres på deres premisser.

Tvang og overgrep er uakseptabelt som metoder for å hindre kvinner i å delta i samfunnet. Kvinner med innvandrerbakgrunn er velkommen i utdanningsinstitusjoner og i arbeidslivet. Jeg savner flere kvinner med innvandrerbakgrunn i kulturlivet og i politikken. Hvor blir det av jentene på idrettsarenaen? Her må mennene virkelig støtte og oppmuntre jentene til deltagelse. Frykten for ”fornorsking” må møtes. Marsjen i Drammen i dag, på kvinnedagen 8. mars, er viktig for å markere nettopp kvinnenes rett til egne valg.

Ønsket om integrering og deltagelse i samfunnet er ikke begrunnet med at vi skal bli like. Et flerkulturelt samfunn betyr tvert imot mangfold og ulikheter. På samme måte som politikerne i alle år har arbeidet for å skape et variert og mangfoldig samfunn, skal slike holdninger prege oss når vi i årene fremover skal arbeide for å inkludere innvandrerkvinnene og forme et flerkulturelt samfunn.