Jeg er blitt bedt om å bidra under denne delen som heter ”Samene og de nordiske nasjonalstatene”. Jeg ble også bedt om å sette fokus på utviklingen av en samisk offentlighet og utsiktene for en styrket samisk/urfolksdeltakelse sett i lys av den øvrige demokratiutviklingen. Det er særlig den siste delen jeg vil legge vekt på, utviklingen av samepolitikken som en del av uviklingen av demokratiet i Norge.

Kommunal- og regionaldepartementet har samordningsansvaret for samiske saker i departementet og Regjeringen. Departementet har også hovedansvaret for administrative og budsjettmessige spørsmål i forhold til Sametinget, og er et knutepunkt i kontakten mellom Sametinget og sentralforvaltningen. Spørsmålet om sikring av samiske demokratiske rettigheter og spørsmålet om Sametingets plass innen norsk demokrati og forvaltning er derfor sentralt for oss.

Historikk bakteppe

Spørsmålet om samisk deltagelse og samiske rettigheter er ikke bare et spørsmål for samene. Sikring av minoriteters rettigheter og deltagelse er et sentralt spørsmål innen all demokratiutvikling, også i Norge.

Innen demokratiet snakker man ofte om to dimensjoner som det alltid vil være spenning mellom. Det ene er at flertallet skal ta en beslutning på vegne av alle, som også mindretallet må rette seg etter. Den andre dimensjonen er at enkeltpersoner og grupper skal kunne beskyttes mot urimelig maktbruk fra styresmaktene. Det er for eksempel ikke i demokratiets ånd at et flertall bestemmer at mindretallet ikke skal kunne videreutvikle sin kultur, tradisjoner og bruke sitt språk. Demokrati er derfor mer omfattende enn prinsippet om at flertallet bestemmer.

Demokratiets røtter som styreform i Norge går tilbake til 1814. Sentralt er også 1884 da parlamentarismen ble innført, da prinsippet om at Regjeringen måtte ha støtte i Stortinget for å styre ble innført. Demokratiets og parlamentarismens første fase la liten vekt på urfolks- og minoriteters rettigheter. Den samiske befolkning hadde ingen rettigheter i forhold til samisk språk og kultur. Den samiske folkegruppen var heller ikke sikret særskilte politiske rettigheter som urfolk og minoritet i forhold til styresmaktene. Samene ble definert som fremmede, og styresmaktene arbeidet aktiv for at samene skulle gi avkall på sitt språk og sin kultur.

Etter krigen fikk man gradvis en ny erkjennelse når det gjaldt urfolks og minoriteters status, rettigheter og behov. Den offisielle fornorskningspolitikken ble oppgitt. Alta-saken skapte bl.a. en erkjennelse av at et rent flertallsdemokrati ikke alltid er tilstrekkelig. Samiske elever fikk undervisning på sitt eget morsmål, og Sametinget som et politisk organ valgt av og blant samene ble opprettet. Med Sametinget fikk regjering og storting en fast dialogpartner i samepolitiske spørsmål. I tillegg har Sametinget etter hvert fått forvaltningsansvar innen enkelte områder.

Denne politikken har bred oppslutning på Stortinget i dag. Kun ett parti har hittil stått for en annen politikk. Jeg mener at det i seg selv er positivt og ønskelig med et bredt politisk flertall i same- og minoritetspolitiske spørsmål. Dette gir trygghet og forutsigbarhet for de gruppene de gjelder.

Internasjonalt rammeverk

I et foredrag om demokrati og samiske rettigheter er man nødt til å ha det internasjonale bakteppet klart for seg. Internasjonale konvensjoner legger føringer for enhver stats urfolks- og minoritetspolitikk. Dette er betryggende for urfolk verden over. Norge har de senere tiår lagt til grunn at FN konvensjon om sivilie og politiske rettigheterlegger føringer for samepolitikken. Den etablerer også forpliktelser i forhold til samiske rettigheter. I konvensjonens artikkel 27 heter det at personer tilhørende etniske, religiøse eller språklige grupper ikke skal nektes å utøve egen kultur, praktisere egen religion eller bruke eget språk. Denne konvensjonen er også gjort til en del av norsk lov, gjennom menneskerettsloven som ble vedtatt av et enstemmig Storting i 1999. Videre har Norge ratifisert en rekke konvensjoner som ikke er gjort til norsk lov, men som likevel Norge er forpliktet til å følge, hvor man har rapporteringsordninger som sikrer at Norge følger opp sine forpliktelser. For samenes situasjon er ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger den mest sentrale. Jeg vil også trekke fram Den europeiske pakta om vern av regions- eller minoritetsspråk, som pålegger Norge en rekke plikter i forhold til samisk språk. Verdt å nevne er også Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter, selv om den har litt uklar status i forhold til samene, da Sametinget ikke ønsker at denne konvensjonen skal være gjeldende for samene.

Nasjonal lovgivning

Disse konvensjonene er en forsikring for at demokratiske rettigheter for urfolk og minoriteter blir ivaretatt. Samtidig er disse konvensjonene ofte generelle og runde, og det er opp til hvert enkelt lands parlament eller regjering å selv fylle disse konvensjonstekstene med konkret innhold, både når det gjelder lovgivning og institusjonalisering. I norsk lov er samiske rettigheter sikret gjennom Grunnloven §110a, hvor det heter at Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv. Videre er samiske rettigheter knyttet til Grunnlovens §110 c der det heter at Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Til slutt er tre internasjonale menneskerettighetskonvensjoner gjort til norsk lov, bl.a. tidligere nevnte FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter. De andre to er FN konvensjon om sosiale og økonomiske rettigheter (1966) og den Europeiske menneskerettskonvensjon.

Av lovverk på mer operasjonelt nivå finnes sameloven, opplæringsloven, reindriftsloven m.fl.

Opprettelsen av Sametinget er sentral i norsk samepolitikk. Sametinget er opprettet med forankring i sameloven. Løsningen med et eget folkevalgt organ for urfolk kan betegnes som den nordiske løsningen, inspirert av bl.a. Finland som opprettet sitt sameting på 70-tallet. Opprettelsen av Sametinget var en av flere muligheter, som ble utredet i forbindelse med den første samerettsutredningen. Gjennom arbeidet med maktutredningen er mitt håp at vi vil få en god gjennomgang av positive og negative trekk ved den nordiske modellen.

I andre land har man andre løsninger for å sikre minoriteters rettigheter, for eksempel gjennom fast representasjon av minoriteter både i nasjonalforsamlingen og i Regjeringen. Dette har man ikke Norge. I stedet sikrer man de samiske rettigheter på andre måter, blant annet gjennom det kontinuerlige samarbeidet mellom regjering og Sameting. Dette vil jeg fordype meg litt i nå.

Sametinget har flere ganger, blant annet i sitt vedtak om disponeringen av Samefolkets fond, stilt krav om nye samarbeidsformer mellom Regjeringen og Sametinget. Samarbeidsrelasjonen mellom Regjeringen og Sametinget er i stadig utvikling, og det kan alltid diskuteres måter å forbedre denne på.

De formelle samhandlingsrelasjonene mellom regjering og Sametinget framgår av Sameloven ved at Sametinget er forpliktet til å oversende sin årsmelding til kongen, dvs. departementet eller Regjeringen. Etter ønske fra Stortinget får Stortinget oversendt Sametingets årsmelding, med Regjeringens kommentarer til de sakene Sametinget har tatt opp. Dette er de årlige stortingsmeldingene om Sametingets virksomhet.

Ved forrige stortingsbehandling av Sametingets årsmelding benyttet kommunalkomiteen anledningen til å kommentere årsmeldingen direkte, og ikke bare kommentere Regjeringens merknader. Vi anser det som positivt at man på den måten får etablert en form for direkte og formalisert dialog mellom Sametinget og Stortinget. Samtidig er forholdet og kommunikasjonen mellom Sametinget og Stortinget noe Regjeringen ikke legger seg opp i, da dette er noe de nevnte organer styrer selv.

Behandlingen av Sametingets årsmelding har visse svakheter angående tidsaspektet. Sametinget vedtok sin årsmelding for mai i år. For tiden jobber departementet med Regjeringens merknader, og årsmeldingen for 2001 med Regjeringens merknader vil derfor neppe bli behandlet i Stortinget før vi skriver 2003.

Den øvrige samhandlingen mellom Sametinget og Regjeringen er i liten grad nedfelt i lover og forskrifter. En samhandling som utvikler seg gjennom praksis over tid uten streng grad av formalisering, gir større grad av fleksibilitet og rom for justeringer etter hvert. Samtidig vil noen kunne si at dette gjør at sentrale myndigheter i mindre grad forplikter seg overfor Sametinget. Min erfaring er at dette gir muligheter enn å være til hinder.

Et eksempel på samhandling som ikke er nedfelt i lover og regler er Sametingets behandling av Regjeringens stortingsmeldinger. Stortinget har for tiden tre stortingsmeldinger om samepolitikk inne til behandling. Alle disse tre meldingene ble for to uker siden behandlet av Sametinget i plenum. Sametingets vedtak vil også bli sendt stortingskomiteene som dermed har et bedre grunnlag å behandle disse meldingene på. Sametinget har også deltatt på høringer. Denne måten å jobbe på er et viktig framskritt.

En annen form for samhandling som etter hvert har utviklet seg er departementenes regelmessige møter med Sametingets administrasjon. Kultur- og kirkedepartementet, som har det overordna ansvaret for samisk språk og kultur, vil også innføre regelmessige møter med Sametinget på administrativt nivå.

Etter regjeringsskiftet har politisk ledelse i Sametinget også hatt møte med alle statsråder, og både finansministeren, kommunalministeren, landbruksministeren og utdanningsministeren har besøkt Sametinget. I lys av Sametingets synspunkt på budsjettutviklingen de senere år og forholdet mellom delegerte forvaltningsoppgaver og tildelte midler, tror jeg spesielt finansministerens besøk var nyttig for begge parter. Det er første gangen en norsk finansminister besøker Sametinget.

Vi vil også følge opp tiltaket om regelmessige informasjons- og drøftingsmøter på politisk nivå mellom Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet, supplert med politikere fra andre departementer etter behov.

I forbindelse med utarbeidelse av Finnmarksloven har det også vært formelle møter og uformelle samtaler med sametingspresidenten. Slike kontakt er viktig både for politikere sentralt og for sametingspolitikere. Når man blir bedre kjent har man også bedre forutsetninger for å skape god felles politikk. Dette gjelder selvsagt i særlig grad på områder som går helt inn til selve kjernen i spørsmål om rettigheter og selvbestemmelse. Jeg er meget fornøyd med at vi har maktet å komme videre i løpet av den siste tiden.

En utfordring i forhold til samisk demokrati, Sametinget som forvaltningsorgan, og til mulighetene for å gi samene selv mulighet til å prioritere tiltak, er spørsmålet om budsjett. Sametinget er til enhver tid avhengig av de rammebevilgningene som Stortinget fastsetter, etter forslag fra Regjeringen. Sametinget er i den situasjonen at de ikke på egen hånd kan øke sine inntekter. Jeg ser at Sametinget ved flere anledninger har satt fram kravet om en forhandlingsmodell om budsjettet. Dette ble sist gjort i vedtaks form i forbindelse med Sametingets behandling av St meld nr 33 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 55 (2000–2001) Om samepolitikken. Inntil videre så har møtene om budsjett vært mer drøftinger enn forhandlinger. I år møtte Sametinget for første gang fem statsråder da de presenterte sitt innspill til budsjettet. Dette viser at man på politisk nivå prioriterer samiske spørsmål. Jeg innrømmer samtidig at med den nordiske løsningen hvor forvaltningsansvar overføres Sametinget, er spørsmålet om budsjettutvikling og budsjettoppfølgingen en stor utfordring. Det er uansett Regjeringen og Stortinget som har det overordna ansvaret for samepolitikken i Norge. Dette betyr også at man, selv i en stram budsjettsituasjon, må bestrebe seg på gi Sametinget mulighet til å følge opp nasjonale mål og internasjonale forpliktelser i samepolitikken. Sametinget har hatt en stor budsjettøkning de siste årene.

Sametinget har tatt opp spørsmålet om deltagelse i regjeringsoppnevnte utvalg. For at Sametinget skal kunne sikres mulighet til å ha en reell innflytelse og medbestemmelse på disse områdene, er det viktig at Sametinget involveres på et tidlig stadium i prosessen i lovarbeid og lignende. Regjeringen ønsker å endre rutinene ved oppnevning av utvalg, slik at Sametinget gis mulighet til representasjon i, eventuelt mulighet til å oppnevne fageksperter til utvalg hvor saker som særlig berører den samiske folkegruppe skal utredes. Regjeringen vil også understreke viktigheten av at større saker og saker av særskilt betydning for den samiske folkegruppe, blir sendt på høring til Sametinget, og at Sametingets høringsuttalelser i slike saker blir tillagt særskilt vekt. Regjeringen vil legge til rette for at departementene innfører en felles praksis på disse områdene.

Mindretallets rettigheter

Politikken overfor urfolk og minoriteter har av tidligere regjeringer vært preget av likhetsidealet. Først hadde man fornorskningspolitikken som hadde som mål å innføre en kulturelle likhet over hele landet. Fornorskingen ble oppgitt, men likhetsidealet var rådene. Urfolk og minoriteter skulle sikres samme økonomiske og sosiale forhold som majoritetsbefolkningen. Dette er selvsagt en viktig oppgave, men jeg vil likevel sette fokus på ulikheten, mangfoldet.

I vår samepolitiske plattform, som framgår av St. meld. nr. 33 , heter det at samfunnet har et mangfold av bl.a. kulturelle uttrykksformer, språk og levemåter. Dette mangfoldet er en berikelse for Norge. Regjeringen vil føre en politikk som verner om retten til og øker respekten for ulikheter og mangfold.

Valgordningen

Et spørsmål som er viktig i forbindelse med spørsmålet om Sametingets legitimitet er spørsmålet om representativitet, dvs. hvordan Sametingets plenum settes sammen på bakgrunn av de avgitte stemmer. To spørsmål er aktuelle. Det ene er hvordan mandatene skal fordeles på bakgrunn av avgitte stemmer og kretsinndelinger. Det andre er om Sametinget eller Stortinget skal fastsette regelverket for sametingsvalg.

Sametinget er bygd opp rundt prinsippet om at minoriteten og mindretallet skal ha særskilt vern. Dette er et gammelt prinsipp i demokratiet. Derfor må vi tolerere at det innen Sametinget er forskjell på antall stemmer bak hvert mandat. På den andre siden, dersom utslagene blir for store, kan dette gå ut over Sametingets legitimitet i de store kretsene. Sametinget har nettopp behandlet regelverket for Sametingsvalg, hvor vedtaket var at man foreslår innføring av fire utjevningsmandater. Vi vil i vår videre behandling vurdere Sametingets vedtak nøye. Vi vil også legge vekt på kommunalkomiteens og Stortingets merknader, da dette er en sak som kommunalkomiteen har tatt opp ved flere anledninger.

Det andre spørsmålet er om det er Stortinget eller Sametinget som bør fastsette de endelige vedtektene når det gjelder valg til Sametinget. For tiden er det Stortinget som fastsetter reglene. Her er det en meningsforskjell i stortingsmeldingene til Stoltenberg-Regjeringen og Samarbeidsregjeringen. Vårt utgangspunkt er at Stortinget skal fastsette det overordnede regelverket for sametingsvalg, på like linje med stortings-, fylkestings, og kommunevalg, Dette fordi at det overordnede og konstitusjonelle ansvaret fortsatt tilligger Stortinget. Men jeg registrerer at det er ulike oppfatninger i Sametinget om dette.

Det sivile samfunn

Jeg ønsker å ta opp forholdet til ”det sivile samfunn” innen samepolitikken. Det sivile samfunn er definert som enkeltpersoner, næringsorganisasjoner, uavhengige institusjoner innen FOU, de frivillige organisasjoner, som kan fungere som en slags buffer mellom styresmaktene og enkeltindividene. I Regjeringens samepolitiske plattform heter det Sametinget er Regjeringens fremste premissleverandør og dialogpartner i samepolitikken. Regjeringen har samtidig som et generelt mål å øke rommet for frivillig sektor, og vil derfor forbedre dialogen og samarbeidet med andre aktører innen samepolitikken. Samfunnet skal bygges nedenfra og oppover, og det er viktig at ikke statlige organer unødvendig begrenser handlingsrom og initiativ fra enkeltindivider eller grupper blant samene.

Sametinget har respondert på dette, og presiserer at det er viktig at dette ikke svekker Sametingets rolle og myndighet som folkevalgt organ for samene.

Mitt syn er at det nødvendigvis ikke er noen motsetning i det å ha dialog med frivillige organisasjoner og at Sametinget skal beholde sin rolle som statens fremste premissleverandør i samiske saker. Mitt utgangspunkt er at alle har rett til å bli hørt.

Finnmarksloven

Vi er i ferd med å avslutte en lang prosess når det gjelder arbeidet med den såkalte Finnmarksloven, hvor et nytt forvaltningsregime for land- og vannområdene i Finnmark skal fastsettes. Regjeringen tar sikte på å fremme en ot. prp. om saken våren 2003. Prosessen har vært lang, men jeg har stor tro på at Stortinget vil bli presentert en løsning som både sikrer naturgrunnlaget for samisk kultur, samt hele finnmarksbefolkningens tilgang til naturressursene i fylket. Det som nå skal skje i sluttfasen vil nettopp være en test på om vi virkelig er kommet noen tydelige skritt videre i utviklingen av samisk demokrati og rettighetstenking. Vi vil få se om vi har maktet å utvikle en god dialog med gjensidig respekt mellom samene og majoritetsbefolkning lokalt og nasjonalt. Løsningen skal være innefor våre internasjonale forpliktelser.

Takk for oppmerksomheten.