Av statssekretær Anders J. H. Eira.

Spørsmål om samenes rett til selvbestemmelse er i løpet av de senere år blitt gjort til tema i den samepolitiske debatt. Spørsmålet har igjen fått spalteplass etter Sametingets nylige behandling av stortingsmeldingene om samepolitikken, St.meld. nr. 55 (2000 – 2001) og Samarbeidsregjeringens tilleggsmelding til denne, St.meld. nr. 33 (2001 – 2002).

Begge stortingsmeldingene legger til grunn at denne retten må ses innenfor rammen av en eksisterende uavhengig demokratisk stat. Stoltenbergregjeringen konstaterer i st.meld. 55 at ”Viktige elementer i utviklingen av samenes rett til selvbestemmelse kan konsentreres rundt samenes rett til medbestemmelse”. Dette synet deler Samarbeidsregjeringen, men i tillegg er man opptatt av hvordan en selvbestemmelsesrett kan gjennomføres som praktisk politikk i Norge. Selvbestemmelsen vil selvfølgelig måtte tilpasses den realitet at samene i stor utstrekning bor spredt og i områder hvor det også bor andre etniske grupper. Samarbeidsregjeringen understreker videre at selvbestemmelsesbegrepet bør være et dynamisk begrep og at innholdet ikke bør fastsettes en gang for alle.

Sametingets flertallsuttalelse om retten til selvbestemmelse framstår som noe dogmatisk og bidrar etter mitt skjønn ikke i særlig grad til en meningsfylt dialog om innhold og om praktiske realpolitiske løsninger i Norge og i Finnmark. Jeg har merket meg at Sametinget fremmer krav om å framstå som likeverdige part og å få gjennomføre forhandlinger med Regjeringen om aktuelle politiske spørsmål. Forhandlinger er ikke omtalt i tilleggsmeldingen, men realiteten er at Sametingspresidenten ofte er i møter med ulike statsråder eller andre representanter for regjeringen. Hvorvidt disse møtene framstår som dialogmøter, drøftingsmøter eller forhandlinger kan være vanskelig å konstatere der og da fordi dette vil avhenge av bl.a. tema og ulike ytre omstendigheter.

Regjeringen har bebudet at den tar sikte på å fremme et forslag til lov om rettsforholdene og grunnforvaltningen i Finnmark våren 2003. Justisministeren har i denne sammenheng invitert Sametingspresidenten og fylkesordføreren til orienteringer og drøftinger om sentrale elementer i dette arbeidet. Som allerede kjent, har blant annet spørsmål om sammensetning av styret for det nye grunnforvaltningsorganet blitt lagt fram for Sametinget og fylkestinget. Jeg skal ikke nå foregripe hva som blir det endelige resultat, men den skisserte sammensetningen er nettopp et uttrykk for regjeringens målsetting om å omsette Sametingets innflytelse til praktisk politikk. Dette i et geopolitisk område hvor også hensynet til andre etniske grupper forutsetter en balansert løsning som skal fungerer i praksis til beste for alle i Finnmark. Til slutt vil jeg understreke at en av de enkleste øvelser i dette arbeidet er å peke på problemfylte og konfliktfylte områder. Derimot er det en mye større utfordring å peke på konstruktive og praktiske løsninger på disse vanskelige spørsmålene. De viktigste politiske bidragene i denne fasen vil etter mitt skjønn derfor ikke være de som er konfliktorienterte, men de som er løsningsorienterte.