Innledning

Norge er blitt et flerkulturelt samfunn. Det krever at politikken på mange felt, og våre holdninger og handlinger må tilpasses deretter. Gjensidig tilpasning er her nøkkelordet. En aktiv integreringspolitikk er nødvendig for å skape et godt og produktivt samfunn der alle, uansett hudfarge og kulturell bakgrunn, har like muligheter til deltakelse.

Vi må ta utgangspunkt i ressursene – gå bort fra klientifisering og passivitet til aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Vi må bli tydeligere på våre forventninger til innvandrere og flyktninger – tørre å stille krav. Innvandrerne tilpasser seg fort det norske velferdssystemet. Vi må legge til rette for at de kan bruke sine ressurser til beste for samfunnet. Behovet for arbeidskraft vil øke med årene. Arbeidslivet er en viktig arena for integrering i samfunnet.

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å samordne politikken ovenfor etniske minoriteter. Det er imidlertid de andre fagdepartementene som har ansvaret for å ivareta de særskilte behov som innvandrerbefolkningen måtte ha.

Norge i verden – internasjonale forhold

Globalisering

Økt internasjonal samhandling er i dag en fellesnevner på de fleste av samfunnets områder, innenfor politikk og næringsliv. Samarbeidsregjeringen har et grunnleggende positivt syn på de muligheter globaliseringen gir, både for vårt eget og for andre land. Et åpent og globalt samfunn kan bidra til økt fokus på menneskerettigheter og demokrati i problemområder, samt legge grunnlag for økt velstand. Økt migrasjon er en viktig side ved globalisering. Mennesker flytter på seg i stadig økende grad. Europa er blitt et populært innvandringsmål for politiske og økonomiske flyktninger.

Internasjonale forpliktelser

Et styrket internasjonalt samarbeid er en viktig del av globaliseringen. Norge har inngått en rekke avtaler med land og organisasjoner med sikte på å regulere flyten av varer og tjenester. Viktig når det gjelder regulering av personbevegelser er Schengen-avtalen og Dublin-samarbeidet.

• Da Norge knyttet seg til det operative Schengen-samarbeidet i mars 2001, opphørte personkontrollen på de indre grensene. Personer kan nå reise fritt innenfor Schengen-området, mens kontrollen ut og inn av Schengen-området er trappet opp. Dette betyr at personer som har lovlig opphold i ett Schengen-land fritt kan reise til et annet Schengen-land.

• Dublin-samarbeidet regulerer hvilket Schengen-land som har plikt til å behandle en asylsøknad. Det første trygge landet han har hatt opphold i (f.eks. det landet som har innvilget visum) har plikt til å behandle utlendingens asylsøknad. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at litt over 20% av alle asylsøkere er påvist å ha søkt i et annet europeisk land tidligere.

• For å effektivisere Dublin-samarbeidet er det opprettet et sentralt fingeravtrykkregister for identifisering av asylsøkere: Eurodac. Når det nye Eurodac systemet trer i kraft, etter planen i 2003, er det grunn til å vente seg at det vil være mulig å returnere en god del flere iht. Dublin-konvensjonen.

• Den planlagte utvidelsen av EU til Øst- og Sentral-Europa i år 2004, vil trolig medføre en økt innvandring av arbeidstakere til Norge fra disse landene. De blir da en del av det frie arbeidsmarkedet som vi er tilknyttet gjennom EØS-avtalen. Vi kan kanskje anta at en del østeuropeere vil være mer interessert i å komme til Norge for å arbeide enn det søreuropeerne viste seg å være etter ikrafttredelsen av EØS-avtalen.

Nsjonale utfordringer

Regulert innvandring

De siste to årene har det kommet svært mange asylsøkere til Norge. De utgjør to hovedgrupper: De som har antatt grunnløse asylsøknader, og de som kommer fra land som gir et berettiget grunnlag for asyl eller opphold i Norge. I den situasjonen blir det viktig å opprettholde tillitten til asylinstituttet som et verktøy for beskyttelse til de som trenger det.

• Regjeringen har nedsatt et lovutvalg som skal utrede og komme med forslag til ny utlendingslov innen utgangen av 2003.

Norskopplæring

Regjeringen arbeider med legge til rette for at nyankomne innvandrere som har behov for det skal få tilført kvalifikasjoner som gjør dem i stand til raskest mulig og uten problemer å gli inn i og bli en naturlig del av arbeidslivet. Tilstrekkelige norskkunnskaper og kunnskap om det norske samfunnet er viktig for innvandreres mulighet for å delta i arbeidsliv, utdanning og i samfunnet for øvrig. Foreldres norskkunnskaper får også betydning for barns læring og integrering.

• Dette tilsier at norskopplæring bør være obligatorisk. Regjeringen utreder nå innføring av individuell plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.

• Regjeringen vil igangsette prosjektvirksomhet som kan skaffe til veie og spre gode eksempler på hvordan arbeidsplassen som læringsarena kan bidra til en mer effektiv læring og integrering av innvandrere med behov for kvalifisering.

Introduksjonsordning for nyankomne

Introduksjonsordningen for nyankomne skal bli obligatorisk. Kommunene skal ha plikt til å tilrettelegge introduksjonsprogrammet for den enkelte nyankomne innvandrer. Deltakelse i programmet skal være obligatorisk for den enkelte. Deltakere i ordningen vil få en introduksjonsstønad, i stedet for sosialhjelp, og ulegitimert fravær vil føre til trekk i stønaden.

• Regjeringen vil i desember fremme et lovforslag om ” Introduksjonsordning for nyankomne flyktninger” for Stortinget. Ulike modeller for en slik introduksjonsordning har vært prøvd ut med stort hell i flere kommuner.

Barn og unge

Barn og unge med innvandrerbakgrunn lever ofte i spenningsfeltet mellom to kulturer. Dette kan ofte være vanskelig.

• I regjeringens handlingsplanen med tiltak for barn og unge med innvandrerbakgrunn inngår en rekke tiltak på ulike områder som skal bidra til at de får en best mulig oppvekst i Norge.

Arbeidsmarkedsetatens virkemidler

Arbeidsmarkedsetatens brede spekter med virkemidler skal også brukes overfor personer med innvandrerbakgrunn for å lette innpasningen på arbeidsmarkedet.

• I Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom (St. meld. nr. 6 (2002-2003) ) er det foreslått å styrke arbeidsmarkedsrettet kvalifisering for innvandrere for 2003 med 300 tiltaksplasser. Dette vil styrke kommunenes arbeid med introduksjonsprogrammet, som består av norskopplæring, samfunnskunnskap og arbeidstrening.

Yrkesprøving og rett til grunnskole og videregående opplæring

I Norge legger vi stor vekt på skriftlig dokumentasjon av utdanning og praksis ved ansettelser. Innvandrere, herunder flyktninger, som mangler dokumentasjon på sin realkompetanse, har ofte vanskelig for å skaffe seg arbeid i samsvar med sine kvalifikasjoner.

• Regjeringen vil foreslå at opplæringsloven endres, slik at nyankomne og arbeidsledige innvandrere skal få mulighet til yrkesprøving og kompetansebevis.
• De som mangler grunnutdanning og som er over opplæringspliktig alder, har fra 1. august 2002 rett til grunnskoleopplæring for voksne. Kommunen plikter å sørge for slik opplæring. For voksne født før 1978 og som ikke tidligere har fullført videregående opplæring, er det innført rett til videregående opplæring.

Arbeid mot diskriminering er et annet viktig virkemiddel i integreringspolitikken

Parallelt med tiltakene for å styrke kvalifiseringen av nyankomne innvandrere, arbeider Regjeringen med tiltak for å forhindre rasisme og diskriminering. Arbeidslivet er ett av de områdene der diskriminering er et særlig problem. Diskrimineringen kan komme til uttrykk gjennom usaklig forskjellsbehandling, usynliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon og latterliggjøring. Ofte er slik diskriminering vanskelig å avsløre og bekjempe.

• Regjeringen tar sikte på å legge frem et forslag om lov mot etnisk diskriminering våren 2004. Et utvalg har utredet og kommet med forslag til en slik lov. Utredningen foreslår bl.a. opprettelse av nye tilsynsorganer for diskriminering.
• Regjeringen la i juli 2002 fram en Handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Tiltakene i planen retter seg særlig mot satsingsområder som arbeidslivet, skole og utdanning, tilpasning av offentlige tjenester osv. Staten er ikke noe godt forbilde når det gjelder rekruttering av innvandrere. Derfor skal alle statlige virksomheter nå innkalle minst en søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert for stillingen.

Dårlig helse blant enkelte innvandrergrupper er en utfordring

Det er store forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene både når det gjelder helsetilstand og livssituasjon. Erfaringer fra kommunene tyder på at mange flyktninger sliter med psykosomatiske lidelser, og at en del av disse har så dårlig helse at de har problemer med å delta i kvalifiseringstiltak. Kommunene rapporterer at de psykosomatiske lidelsene er av diffus karakter noe som vanskeliggjør tilrettelegging av tiltak.

• Reviderte retningslinjer for helsetjenestetilbudet til flyktninger og asylsøkere ble presentert av Sosial- og helsedirektoratet 28. oktober 2002 under Primærmedisinsk uke. Formålet med retningslinjene er å bidra til at asylsøkere og flyktninger får nødvendig somatisk og psykisk helsehjelp.
• Av totalt 203 enheter innen psykisk helse i Norge har 50% av enhetene rapportert at de mangler kompetanse mht behandling av traumatiserte flyktninger. I inneværende år har staten bevilget 4 millioner kroner til kompetanseenhet for somatisk og psykisk helse og omsorg blant personer med innvandrerbakgrunn. Kompetanseenheten er lagt til Ullevål sykehus.

Lokale utfordringer

Økt innvandring betyr befolkningsvekst, men også en videre utvikling mot et flerkulturelt samfunn. Det er på det lokale plan integreringen skjer – en prosess der personer med innvandrerbakgrunn og majoriteten må tilpasse seg hverandre, en prosess der alle har ansvar for å bidra. Sentrale myndigheter kan gi rammer for dette arbeidet, men møte mellom mennesker kan ikke styres gjennom lover og forskrifter. Gjennomføringen av tiltak jeg allerede har vært inn på vil måtte skje gjennom lokalt initiativ og engasjement.

Personer som søker asyl i Norge og får varig opphold, skal sammen med overføringsflyktninger bosettes så raskt som mulig. Rask bosetting av flyktninger er fortsatt en utfordring. Kommunene har så langt vedtatt å bosette 3491 flyktninger i 2003. Behovet er 7200. 32 kommuner har svart nei eller satt vilkår for bosetting i 2003. I 2002 sa 22 kommuner nei til å bosette nye flyktninger. Mange store kommuner har vedtak som er langt lavere enn det UDI har bedt om.

• Rask bosetting krever at kommunene planlegger boliganskaffelse for disse, på linje med andre grupper med behov for slik bistand. Dette er i dag mange steder en flaskehals, og det blir en utfordring å finne gode løsninger både på kort og lang sikt. Husbanken har en del virkemidler, men andre muligheter må også tas i bruk.
• Innføring av en introduksjonsordning for nyankomne har lenge vært ønsket av kommunene, om mange har allerede utviklet et slikt tilbud. Den kommende loven vil være et verktøy til å forbedre og systematisere dette arbeidet. En obligatorisk ordning by på en del utfordringer, særlig i mindre kommuner, som trolig vil være tjent med mer samarbeid over kommunegrensene også på dette området.
• Barn- og unge er de som skal forme det framtidige norske samfunnet. Det holdningsskapende arbeidet i skolen er derfor viktig for å forebygge motsetninger mellom ulike grupper. Vi ønsker et samfunn preget av respekt og toleranse.
• Det er et mål at samfunnets institusjoner og tjenesteyting skal ivareta alle deler av befolkningen. De offentlige tjenester må derfor tilpasses og tilrettelegges slik at brukergruppene kan dra nytte av disse tjenestene. Det er derfor viktig å styrke den flerkulturelle kompetansen til de ansatte i offentlig sektor, samt rekruttere personer som tilhører minoriteter. Fordelen med å beherske flere språk må understrekes. F eks vil det innen helsesektoren bli stadig mer behov for personer som kan kommunisere med eldre og med pleietrengende innvandrere.
• Tilgang på tolketjenester vil være viktig, særlig i forhold til nyankomne innvandrere, men også i situasjoner hvor god kommunikasjonen og riktig informasjon er avgjørende, slik som innen helsevesenet og rettssystemet. Barn skal ikke brukes som nødløsning eller for å spare utgifter i slike situasjoner. I forslaget til statsbudsjett vil regjeringen styrke og videreutvikle tolkeopplæringen
• Lokale innvandrerorganisasjoner, innvandrerråd og lokale kontaktutvalg har utviklet seg til viktige kontaktpunkter for myndighetene i enkelte kommuner og fylkeskommuner. Der slikt samarbeid fungerer, er det et viktig virkemiddel for økt deltakelse og for å sikre at myndighetenes tiltak er tilpasset innvandrernes behov.
• Det er et stort potensial både i etablerte frivillige organisasjoner og i lokale innvandrerorganisasjoner når det gjelder å videreutvikle møteplasser for innvandrere og etniske nordmenn. Flyktningguider er eksempel på et vellykket tiltak i mange kommuner.

• UDIs kartlegginger viser at det er store variasjoner kommunene i mellom når det gjelder det psykosomatiske tilbudet. Noen satser mer enn andre og for eksempel ansetter psykologisk rådgiver. Andre igangsetter samarbeidsgrupper der både skole-, og helse- og arbeidsmarkedsetaten kan delta, som en del av integreringsarbeidet med flyktninger.

Avslutning

Det flerkulturelle samfunn er preget av problemstillinger og utfordringer vi ikke kommer utenom: rasisme og diskriminering, kulturelle og språklige misforståelser, ulike levemåter, flere religioner og tradisjoner som ikke alltid går overens. Sånn er det. Men et flerkulturelt samfunn er også et spennende og et levende samfunn, med stort potensial for kreativitet og produktivitet.

Dere kan være stolte av den jobben dere har gjort, men enda viktigere er det å se framover og forberede seg på de utfordringene vi står overfor med fortsatt høy innvandring.

Regjeringen har som utgangspunkt at alle er likeverdige og skal ha like muligheter. Derfor må forholdene legges til rette for deltakelse, særlig på arbeidsmarkedet. Vi ønsker et produktivt samfunn som er preget av toleranse og respekt for at vi er forskjellige.

Takk for oppmerksomheten.