Artikkel av kommunal- og regionalminister Erna Solberg.

28. februar ble en bok om valgdeltakelse ved lokalvalg ”Valgdeltakelse og lokaldemokrati” lansert. Dette skjedde noen uker før regjeringen fremmet forslag til ny valglov. Jeg ønsker å bruke anledningen til å komme med noen synspunkter på demokratiets og lokaldemokratiets stilling i vårt samfunn. Som minister med ansvar både for gjennomføring av valg og lokaldemokratiet ønsker jeg å stimulere til debatt om valg, valgdeltakelse og demokrati.

Et godt lokaldemokrati er langt på vei et vilkår for et godt nasjonalt demokrati. Det er i lokaldemokratiet mange mennesker kan engasjere seg i samfunnsspørsmål.

Foranledningen for prosjektet som avsluttes med denne boken, var en uro i det politiske miljøet, både sentralt og lokalt, for hva som skjer med lokaldemokratiet når valgdeltakelsen synker. Forfatterne av boken diskuterer om nedgangen i valgdeltakelsen uttrykker faresignaler for demokratiet og i så tilfelle hvilke.

Er det nødvendig med høy valgdeltakelse?

Selv om det i teorien kan hevdes at nivået på valgdeltakelsen ikke gir noe entydig svar på hvor godt demokratiet fungerer, er det vanskelig for meg som politiker å si at nivået på valgdeltakelsen er likegyldig. I vårt samfunn gir valgdeltakelsen sammen med andre forhold, som for eksempel ytringsfriheten, en indikasjon på hvor godt demokratiet fungerer. Har jeg som kommunestyrerepresentant eller som stortingsrepresentant mange stemmer bak meg, vet jeg også at jeg har et sterkere tillitsvotum fra velgerne enn om jeg har få stemmer i ryggen. Selv om jeg ikke vil felle noen dom over demokratiet i land med lav valgdeltakelse, mener jeg at høy valgdeltakelse er viktig i Norge. Dette gir, slik jeg ser det, større legitimitet til de beslutningene som tas i folkevalgte organer. Men kanskje er det en forhastet slutning å hevde at lavere valgdeltakelse ved kommunevalg er uttrykk for mistillit til kommunen, slik mange hevder. Vi ser jo samtidig at det er tilfredshet med kommunale tjenester og tillit til kommunestyret som preger folks holdninger.

Borgerrollen fortsatt sentral

Det vil være uheldig dersom folk bare vektlegger de rettighetene de har i forhold til det offentlige. Kommunen skal jo være et organ som løser oppgaver for fellesskapet. Innbyggerne har derfor ansvar for å velge ledere til kommunestyret, som igjen har ansvaret for å gjøre vanskelige prioriteringer og legger til rette for en effektiv produksjon av fellesgoder. Da må det også forventes engasjement og deltakelse fra innbyggerne. Uten deltakelse vil kommunen fort miste legitimitet som organ for fellesskapet. Og ikke nok med det, når det lokale demokratiet svekkes vil også det nasjonale demokratiet svekkes.

Denne forpliktelsen for fellesskapet er en borgerplikt som for mange er den viktigste motivasjonen for å delta i valgene. Men mange stemmer også fordi de vil fremme egne interesser, og mange oppgir det å gi uttrykk for en mening som viktig for deres stemmegivning. Dette at folk har ulike motiver for å stemme, er en utfordring for oss politikere både når vi skal føre valgkamp og når vi ønsker å få opp valgdeltakelsen.

Demokrati - ikke bare å delta i valg

Den sittende regjering er opptatt av å videreutvikle demokratiet. Demokrati dreier seg ikke bare om å legge en stemme i valgurnen annet hvert år. Demokrati er også offentlig debatt og muligheter for innbyggerne enten organisert eller individuelt til å delta i beslutningsprosesser. Som en hovedleverandør av offentlige tjenester oppfatter de aller fleste kommunene som viktige for sin velferd. Å delta ved valg er en måte innbyggerne kan gi sin tilbakemelding på. Men denne regjeringen er også opptatt av at innbyggerne skal ha innflytelse på andre måter. En slik måte er friere brukervalg med konkurranse mellom tjenesteytende enheter.

Hva skjer i de andre nordiske landene?

Hvordan står det til i Norge sammenlignet med situasjonen i andre nordiske land? Det er spesielt Danmark som peker seg ut med jevnt høy valgdeltakelse ved kommunevalg. Sverige har høy valgdeltakelse fordi kommunevalgene holdes samtidig med riksdagsvalget. Hvis svenskene ikke hadde gjort det på den måten, hadde de trolig hatt en enda lavere valgdeltakelse enn i Norge. Kan vi lære noe av Danmark? Jeg vil antyde tre forhold: Det ene er at i Danmark har velgerne større innflytelse over hvilke personer som velges. Her finner forskerne en positiv sammenheng, riktignok svak, mellom innslag av personvalg og valgdeltakelse. Jeg håper at de nye forslagene til endringer i valgloven med sterkere innslag av personvalg samt forsøk med direkte ordførervalg kan stimulere valgdeltakelsen. Det andre forholdet har med kommunal frihet å gjøre. Danske innbyggere oppfatter i større grad at kommunene kan bestemme over politikken enn det nordmennene gjør. Det er denne regjeringens oppfatning at det kommunale handlingsrommet skal utvides slik at kommunens innbyggere gjennom sine valgte ledere får et større ansvar for kommunens virksomhet. Forhåpentlig vil dette også kunne stimulere interessen for politisk deltakelse. Det tredje forholdet er at danske brukere i større grad kan være med å bestemme innholdet i kommunale tjenester. Også dette kan stimulere til politisk aktivitet. Regjeringens intensjon er at brukerne av kommunale tjenester skal få mer innflytelse over tjenesteproduksjonen.

Konklusjon

Det er ingen enkel forklaring på hvorfor interessen for lokalvalg har hatt en jevnt nedadgående trend. Det er heller ingen gitt å finne den medisinen som skal til for å få opp valgdeltakelsen ved kommunevalg. Jeg har nevnt større frihet til kommunene, større innslag av personvalg og mer brukerinnflytelse som virkemidler denne regjeringen vil arbeide for. Men å få opp interessen for politikk og politisk deltakelse er også et ansvar for partiene og oss politikere. Det er vi som skal formidle et budskap som skal fange interesse. Da er det viktig at vi gjør det på en måte som knytter sterkere bånd mellom oss og de innbyggerne som vi skal representere.