Mitt innlegg om interkommunalt samarbeid og kommunesammenslutninger i forbindelse med konferansen i Tønsberg, 9. januar har vakt mye oppmerksomhet. Hensikten var å delta i en debatt som allerede pågår i mange fylker, kommuner og lokalsamfunn over hele landet. Alle politikere har et ansvar for å vurdere om dagens organisering av kommunesektoren gir innbyggerne det beste tjenestetilbud.

Regjeringen har som utgangspunkt for vår politikk at innbyggerne skal stå i sentrum. Brukerne av offentlige tjenester blir stadig mer krevende og kompetente. De stiller i større og større grad krav til de tjenester som ytes fra det offentlige. For at kommunene skal kunne løse de oppgaver som innbyggerne forventer, må kommunene ha de tilstrekkelige økonomiske, organisatoriske og ikke minst menneskelige ressurser. Vi ser at mange kommuner har disse utfordringene, særlig når det gjelder å skaffe kompetent arbeidskraft. Landets kommunalpolitikere har et viktig ansvar for å vurdere hvilke løsninger som gir mest velferd for innbyggerne og som sikrer rekrutteringen av kompetent arbeidskraft.

Høyt utdannet arbeidskraft blir stadig viktigere også i offentlig sektor. For å lykkes i å rekruttere disse er det viktig med et faglig utviklende miljø. I mange små kommuner er det vanskelig å utvikle slike miljøer. Samtidig ønsker mange også muligheter for personlig karriereutvikling. Det kan bli vanskelig å tilfredsstille disse kravene hvis kommunen er for liten. I løpet av kort tid kan manglende tilgang på arbeidskraft være en større trussel mot velferdskommunen enn stramme økonomiske rammer.

Større kommuner kan ha bedre muligheter til å utnytte de økonomiske ressursene på en mer effektiv måte. Kan kostnader deles på flere innbyggere blir de som regel lavere per innbygger. Dermed kan man få mer igjen for hver krone. For å få flere tjenester til innbyggerne er det også behov for å redusere administrasjonskostnadene i mange kommuner. Det er sannsynlig at en stor kommune kan utføre mange av administrasjonsoppgavene billigere enn mange små.

De argumenter som jeg nevner overfor, er for meg de viktigste argumentene for at jeg håper at mange kommuner vil ta debatten om en eventuell sammenslutning med andre kommuner, slik Ramnes og Våle kommuner gjorde da de fra årsskiftet slo seg sammen til Re kommune. Men det er et viktig poeng for meg at en eventuell. kommunesammenslutning skal skje på frivillig basis. Det må komme som et ønske fra kommunene selv, fordi man ser at man på denne måten bedre kan tjene innbyggernes interesser. Det er uaktuelt for meg å sitte i departementet å tegne et nytt Norgeskart og trekke opp hvor eventuelle nye kommunegrenser skal gå.

Regjeringen vil heller ikke ”tvinge” kommuner til sammenslutning ved å strupe småkommunenes økonomi. Men regjeringen har en klar holdning til at kommuner som havner i en vedvarende vanskelig økonomisk situasjon og henvender seg til fylkesmannen (dvs. staten) om ekstraordinær statlig hjelp, vil bli stilt overfor strengere krav til å vurdere nødvendige omstillingstiltak. Herunder bør det vurderes interkommunalt samarbeid eller kommunesammenslutning.

Et mer forpliktende interkommunalt samarbeid kan for mange være et fullgodt alternativ til kommunesammenslutning. Derfor vil regjeringen legge til rette for at kommuner kan inngå et mer forpliktende samarbeid med nabokommuner om utførelse av tjenester og/eller administrative oppgaver. Et eksempel her er at vi arbeider med et nøytralt momssystem som ikke skiller mellom om kommunene løser oppgavene selv eller velger å la for eksempel et interkommunalt selskap løse dem.

Regjeringen ønsker å stimulere til samarbeid og eventuell frivillig sammenslutning gjennom virkemidler som for eksempel inndelingstilskudd, som vil sikre kommunene statlige overføringer på samme nivå som før sammenslutningen samt kompensasjon for engangskostnader knyttet til en sammenslutningsprosess. Gevinsten av en sammenslutning skal i første rekke komme innbyggerne til gode. Kommunal- og regionaldepartementet vil også bidra med å formidle og overføre erfaringer fra ulike prøveprosjekt og kommuner som velger å gå sammen eller drive aktivt interkommunalt samarbeid.

Som nevnt vil jeg ikke gå inn og tvangssammenslå kommuner. Det har jeg ingen tro på vil fungere. Slike initiativ må komme nedenfra. Det jeg har sagt om et mål om 100 færre kommuner i løpet av en 15-års periode er mer ment å være et ønske fra min side enn et konkret mål for regjeringen. Kommunene må selv velge den løsning de finner mest hensiktsmessig, enten det der en sammenslutning, interkommunalt samarbeid eller fortsatt å stå alene. Jeg innser at for mange kommuner vil det være praktisk vanskelig med en sammenslutning, men vi ser at utviklingen av kommunikasjoner samt at kommunenes oppgaver stiller større krav til menneskelige ressurser gjør at debatten reises i stadig flere kommuner. Men utgangspunktet for debatten bør være, slik jeg ser det, å sikre innbyggerne i kommunen et best mulig tilbud.