Distriktene skal ikke tape på omleggingen av arbeidsgiveravgiften

Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Differensiert arbeidsgiveravgift har i flere tiår vært det tyngste og viktigste virkemiddelet i distriktspolitikken. Gjennom denne ordningen har vi satt inn en målrettet innsats i forhold til en av hovedutfordringene for distriktene – å stimulere til økt sysselsetting. Evalueringer og utredninger har gitt differensiert arbeidsgiveravgift gode karakterer, og det har vært tverrpolitisk enighet om at dette er en meget god ordning. Ordningen er ubyråkratisk og effektiv. De forandringene vi nå må gjøre med den differensierte arbeidsgiveravgiften er derfor noe Regjeringen gjerne skulle unngått.

Som et lite land med en åpen økonomi er Norge avhengig av internasjonale avtaler som sikrer vårt næringsliv markedsadgang og like konkurransevilkår. EØS-avtalen er den viktigste internasjonale avtalen for norsk næringsliv. Gjennom EØS-avtalen er vi sikret adgang til hele EU som hjemmemarked. For å gjøre dette til et reelt indre marked må det være felles spilleregler for deltakerne i markedet. Det er blant annet viktig å ha felles regler for offentlig støtte til næringslivet. Reglene for offentlig støtte i EØS er generelt mer åpne for å gi tidsavgrenset støtte knyttet til konkrete prosjekter, som for eksempel investeringstilskudd, enn støtte til løpende drift. Nå er det imidlertid visse åpninger for driftstøtte: Det kan gis transportstøtte på visse vilkår til bedrifter i tynt befolkede områder.

I 1999 ble Norge dømt i EFTA-domstolen til å tilpasse den differensierte arbeidsgiveravgiften til EØS-reglene for transportstøtte. Siden har EU-kommisjonen lagt seg på en mer formell tolkning av disse reglene. Dette har rammet en tilsvarende ordning i Sverige. På bakgrunn av dette har ESA slått fast at vår ordning ikke er i tråd med EØS-regelverket. Differensiert arbeidsgiveravgift kan ikke lenger godkjennes som en indirekte transportstøtte etter kommende årsskifte. For Regjeringen har det vært viktig å komme opp med et opplegg som sikrer en distriktspolitisk innsats på høyde med den vi har gjennom differensiert arbeidsgiveravgift. Det bærende prinsippet her er at de økte inntektene staten får gjennom avgiftsendringen skal gå tilbake til de områdene som rammes.

Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark har i dag fullt fritak for arbeidsgiveravgift. Dette kommer til å fortsette. Her har vi tatt i bruk en unntaksbestemmelse i EØS-avtalen i forståelse med våre EØS-partnere Island og Liechtenstein. Flere har ment at vi burde brukt denne bestemmelsen for å fortsette som i dag i større deler av området der avgiften er nedsatt. Dette ville vært en farlig strategi. En ting er at våre EØS-partnere gir uttrykk for at de ikke ville gå med på noe slikt. Dette ville også vært en provokasjon i forhold til EU. Unntaksbestemmelsen gjelder helt ekstraordinære forhold. Vi kan påberope oss at forholdene i tiltakssonen er så spesielle at man må ty til ekstraordinære grep. Hadde vi brukt denne åpningen i større deler av landet, er det etter Regjeringens syn sannsynlig at vi ville bli møtt med kraftige reaksjoner og mye taler for at vi da ikke ville fått til fritaket for tiltakssonen.

Vi viderefører avgiftsnedsettelsen for fiskeri- og landbruksnæringen. Dette skyldes at EØS-avtalen ikke omfatter disse næringene og at ESA derfor ikke har myndighet til å pålegge oss å endre avgiftssatsene på dette området. For offentlig sektor vil det bli full kompensasjon for avgiftsøkningen gjennom inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner.

For de bedriftene som blir rammet av avgiftsøkningen er det viktig å få tid til å tilpasse seg. Derfor har Regjeringen lagt vekt på å få gode overgangsordninger. For de to sonene der overgangen blir størst har regjeringen søkt ESA om en overgangsperiode på tre år. Det betyr at avgiftssatsene i disse to sonene, som i dag er 5.1 og 6.4 prosent, neste år vil være 7.3 og 8.3 prosent. En tilsvarende økning vil komme i 2005 og 2006, inntil de når full sats på 14.1 prosent i 2007. En slik overgangsordning må godkjennes av ESA. De har stilt spørsmål ved lengden på overgangsordningen, men denne saken er ikke endelig avgjort og vi kan derfor ikke i dag si med full sikkerhet om vi får en slik overgangsordning og hvordan den blir.

I reglene om offentlig støtte er det en åpning for å gi såkalt bagatellmessig støtte. Denne åpningen utnytter vi slik at alle foretak innenfor området med nedsatt arbeidsgiveravgift fortsatt vil få en årlig avgiftsnedsettelse på inntil 270 000 kroner. For små foretak betyr dette at de vil få samme avgiftslettelse som i dag. For større foretak blir dette et bunnfradrag på 270 000 kroner som en delvis erstatning for dagens ordning. Det er med andre ord ikke slik at dette er en ordning som bare gjelder små bedrifter. I tillegg vil det bli endringer i elektrisitetsavgiften som vil komme bedrifter i distriktene til gode.

Vi innfører også en ny transportstøtteordning. Ordningen vil gjelde for bedrifter i Nord-Norge sør for tiltakssonen, og de fleste kommuner i Trøndelag og på Vestlandet til og med Sogn og Fjordane. Dette vil bli en ordning der det gis delvis refusjon for transport av innsatsvarer til bedriftene, og for uttransport av varer fra bedriftene i dette området. Refusjonen vil omfatte transporter på over 350 km. Alle søknader som tilfredsstiller reglene for ordningen vil få støtte, dette er med andre ord en rettighetsbasert ordning. Grunnlaget for denne ordningen er næringslivets ekstra transportkostnader på grunn av beliggenhet. En slik transportstøtteordning må godkjennes av ESA. Vi gjennomfører nå undersøkelser for å fastlå om vi kan dokumentere ekstra transportkostnader også for en del kommuner i Hedmark og Oppland. Dersom disse undersøkelsene viser slike ekstra kostnader, vil vi notifisere transportstøtte til bedrifter også i disse kommunene til ESA.

Økt arbeidsgiveravgift vil gi økte inntekter til statskassen. Vi har vedtatt at inntektsøkningen skal føres tilbake til områder som rammes av avgiftsøkningen. I tillegg til de tiltakene som er nevnt ovenfor vil vi bruke de resterende midlene slik at de best mulig tjener utviklingen av næringslivet i de berørte områdene. Behovene vil variere fra område til område. Bedre veier eller breibåndsløsninger kan være det viktigste for næringsutviklingen i ett område. Andre steder vil man kanskje velge å gjøre en ekstra satsing på næringsrettet FoU eller å sette i gang opplæringsprogrammer for å sikre næringslivet kompetanse. Det blir viktig å fange opp behov og ønsker fra næringslivet. For å skreddersy midlene til næringslivets behov vil vi innby til dialog. Fylkeskommunene, som har ansvaret for å koordinere arbeidet med regional utvikling, har gode forutsetninger for å koordinere dette arbeidet regionalt. Vi vil derfor anmode dem om å ta et ansvar for at det blir laget regionale handlingsplaner for bruken av midlene for å sikre næringslivets konkurranseevne.

I budsjettet for 2004 har vi satt av en ramme på 355 millioner kroner til slike næringsrettede utviklingstiltak. Dette er den resterende delen av de økte inntektene vi vil få i 2004 på grunn av endringene i arbeidsgiveravgiften. Hvilke midler som vil være disponible for de kommende år vil avhenge av hvordan overgangsordningen blir. Overgangsordningen slik vi har foreslått den vil føre til en årlig avgiftsøkning i sone 3 og 4 fram til 2007. Dette vil gi økte inntekter for staten og mulighet for større tilbakeføring til distriktene. Videre vet vi ikke eksakt hva transportstøtteordningen vil koste. Vi har beregnet kostnadene for støtte til transporter foretatt i 2004 til 200 millioner kroner. Siden dette er en rettighetsbasert ordning er disse 200 millionene et overslag og ikke en ramme for hva vi vil bruke til dette formålet. Forbruket vil selvsagt også være avhengig av hvor stort virkeområde vi får godkjent for transportstøtten.

Regjeringen har full forståelse for frustrasjonene omkring endringene i arbeidsgiveravgiften. Alle er enige om at dagens ordning er treffsikker og god, og at det beste hadde vært å beholde den slik den er. Flere regjeringer før oss har kjempet for dette. Da vi overtok hadde Norge allerede tapt i EFTA-domstolen og EU-kommisjonen hadde inntatt en strengere holdning overfor Sverige. Å nekte å bøye seg for ESA i denne saken kunne føre til stor usikkerhet for det berørte næringslivet i distriktene, med risiko om krav om tilbakebetaling av avgiftslettelsen. Vi mener vi har funnet fram til en god kombinasjon av tiltak for å erstatte ordningen.