Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Journalist Asbjørn Kristoffersens kommentar i Bergens Tidende for en tid siden om ”Den mørkhuda underklassen”, kommer inn på flere viktige forhold i integreringsarbeidet som jeg har lyst til å utdype nærmere.

Konklusjonene i de to forskningsrapportene fra Sverige og Danmark gir grunn til alvorlig ettertanke. At mange ikke-vestlige innvandrere ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet og er avhengig av sosialhjelp, må tolkes som konsekvenser av en politikk som ikke har tatt innvandreres ressurser på alvor. Slike resultater vil vi ikke akseptere. Derfor tar vi nye grep, blant annet gjennom innføring av en introduksjonsordning, norskopplæring og en handlingsplan rettet mot barn og unge.

Lignende tendenser som i våre naboland ser vi også her i Norge. Vår arbeidsmarkedsstatistikk viser at enkelte nasjonalitetsgrupper har problemer med å få innpass i det ordinære arbeidslivet. Samtidig vet vi at det er større forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene enn det er mellom den etnisk norske befolkningen som gruppe og innvandrerbefolkningen som helhet. Det gjelder både utdanningsbakgrunn og deltakelse i arbeidslivet. Dette viser at vi ikke kan lage en generell politikk for ”innvandrerbefolkningen”, men at vi derimot må se på den enkeltes ressurser og muligheter.

Vi må sørge for at barn av innvandrere som er født og oppvokst i Norge, ikke følger i sine foreldres fotspor, i den forstand at de ikke får seg jobb og blir avhengig av offentlig støtte. Vi må legge til rette for at barn og unge med innvandrerbakgrunn som gruppe ikke gjør det dårligere på skolen, eller at de har vanskeligere for å fullføre utdanningen enn de etnisk norske elevene. Tiltakene i handlingsplanen som samarbeidsregjeringen la frem i fjor sommer, skal bidra til dette. Hovedsatsingen går ut på å styrke språk- og samfunnskunnskapene både hos førskolebarn og deres foreldre, få til mer foreldresamarbeid blant annet i skolen, bedre oppfølgningen av enslige mindreårige og øke deltakelsen fra innvandrerungdom i kultur og idrett.

Ta ressurser i bruk

Regjeringens utgangspunkt er at vi må bruke de ressurser den enkelte har. Vi må gå bort fra ”klientifisering” og passivitet til aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Våre forventninger til innvandrere og flyktninger må bli klarere uttalt – vi må tørre å stille krav. Vi må legge til rette for at innvandrere kan bruke sine ressurser til beste for samfunnet. Det er også svært viktig at vi ikke generaliserer, og har som et utgangspunkt at alle ikke-vestlige innvandrere helt automatisk kommer til å gjøre det dårligere enn ”majoritetsbefolkningen”. Kristoffersen har rett i at det er store forskjeller mellom ulike grupper. Men slike generaliseringer er etter min mening med på å ”klientifisere” folk, og gjør det vanskeligere å se de ressurser den enkelte har.

Norskopplæring og kvalifisering til arbeidslivet

For å gi nyankomne innvandrere muligheter til å benytte ressursene sine i det norske samfunnet og til å komme raskt inn i ordinær utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv, foreslår Regjeringen en lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere. Introduksjonsprogrammet skal kombinere arbeidstrening med undervisning i norsk og samfunnskunnskap. Alle personer i alderen 18 til 55 år som får asyl eller opphold på humanitært grunnlag, og de som omfattes av familiegjenforening, skal få tilbud om å delta i et slikt program. Ordningen blir obligatorisk - også for kommunene - som skal gi tilbudet. Deltakere i ordningen vil få en introduksjonsstønad i stedet for sosialhjelp. På denne måten unngår vi ”klientifiseringen”. I september neste år trer ordningen etter planen i kraft for alle kommuner.

Tilfredsstillende norskkunnskaper er nøkkelen til deltakelse på de aller fleste av samfunnets arenaer. Først da har man muligheter for å foreta valg og til å forstå konsekvenser av egne valg. For barna er det avgjørende at foreldrene kan følge opp deres skolegang. Vi arbeider derfor også med å utvikle et opplegg for norskopplæring for alle innvandrere. Det er for øvrig svært viktig at norskundervisningen har god kvalitet, og tar vare på den motivasjon som den enkelte har for å lære språket og det nye landet å kjenne.

Like muligheter for alle

De som etablerer seg i et nytt land i voksen alder, bruker naturlig nok noe tid på å nå samme nivå som den øvrige befolkning når det gjelder boligstandard og muligheter i arbeidslivet. Det som imidlertid er virkelig alvorlig, er når slik ulikhet også gjelder for personer med innvandrerbakgrunn som har bodd her hele livet og deres barn – at ulikheten går i arv. Derfor må vi i tillegg til å styrke kvalifisering av nyankomne innvandrere, også sette inn ressurser på å forhindre diskriminering, som i stor grad er medvirkende til at velkvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn ikke får jobber de har utdanning til. I den forbindelse vil jeg nevne at Regjeringen ta sikte på å legge frem et forslag til en lov om etnisk diskriminering våren 2004.

I fjor la Regjeringen frem en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. I tillegg til det som er nevnt ovenfor om styrket lovvern, inneholder planen krav til bedrifter som leverer varer og tjenester til staten om å sørge for ikke-diskriminering. Vi foreslår å opprette egne enheter hos påtalemyndigheten for å sikre spisskompetanse i saker om rasisme og diskriminering. Også bedre rettslig vern mot diskriminering på utesteder blir forberedt.

En politikk for det flerkulturelle Norge

Jeg tror at det er viktig at vi skiller mellom hva som er det overordnede målet og hva som er virkemidler når vi debatterer innvandringspolitikk eller det vi gjerne kaller integreringspolitikk. Tiltakene jeg har nevnt ovenfor, anser jeg som noen av virkemidlene vi har for å få alle til å delta.

Neste år tar Regjeringen sikte på å legge frem en stortingsmelding om det flerkulturelle Norge. I dette dokumentet vil vi ikke sette søkelyset på innvandrere som gruppe eller på konkrete integreringstiltak. Stortingsmeldingen skal drøfte hvordan vi skal leve sammen når vi er ulike – som en nasjon med et betydelig flerkulturelt innslag. Tanken er å finne noen normer og prinsipper som politikken for et flerkulturelt samfunn skal basere seg på, og som kan hjelpe oss til å takle ulike dilemmaer og problemer som preger eller kjennetegner et slikt samfunn.

Et av de viktigste prinsippene vi må ha med oss, er at vi aksepterer ulike måter å leve på – og at vi som individer er ulike. Dette må bli noe mer enn et politisk dokumentet. Vi må sørge for at holdninger og verdier også omsettes i praktisk handling i hverdagen - i arbeidslivet, i skolen og i nærmiljøet.