Fremtidig europeisk regionalpolitikk

Innlegg av statssekretær Anders J. H. Eira (H), Kommunal- og regionaldepartementet sendt Nordlys 16.07.2003

Europeisk regionalpolitikk vil stå overfor betydelige endringer i årene som kommer. Fra og med 1.1.2007 skal det nye statsstøtteregelverket, som er en del av EUs regionalpolitikk, være i virksomhet innenfor det utvidete EU. Prosessen med endringer av regelverket er allerede kommet godt i gang. For Norge er det viktig å kunne delta i denne prosessen, siden Norges handlefrihet i regionalpolitisk sammenheng i stor grad vil være avhengig av det fremtidige EU-regelverket.

EU-kommisjonen har bedt medlemslandene om å komme med synspunkter og kommentarer før et første utkast til nye retningslinjer blir utarbeidet. Utenforlandet Norge har også - via ESA - blitt anmodet om å komme med innspill. Norge sendte sine forslag 3.7.03. Jeg vil her oppsummere hovedpunktene.

Først og fremst trekker vi frem de norske og nordiske særtrekkene med lav befolkningstetthet, kaldt klima, lange avstander og vanskelig topografi (fjellregioner). Vi understreker også vår perifere beliggenhet i forhold til de sentrale markedene i Europa. Også urbefolknings-perspektivet blir trukket inn. Vi viser til at Norden med sin samiske befolkning er de eneste landene i EØS-området med en urbefolkning som er beskyttet av ILO-konvensjonen nr. 169 og FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 27 om minoritetsrettigheter)

Regional statsstøtte er med på å sikre en balansert utvikling mellom regionene i Europa. Et av formålene i EU-kommisjonens nåværende retningslinjer for regionalstøtte, som trådte i kraft 1.1.2000, var å redusere støttedekningen, og sikre et gjennomsiktig og objektivt regime som behandler berørte stater likt, bl.a. ut fra konkurransepolitiske hensyn. Det overordnede målet for regionalpolitikken er at de områdene som i dag trenger støtte skal bli “fanget opp” i utviklingen, og på sikt overflødiggjøre annen støtte.

Men vi mener at det i fremtiden er nødvendig å ta hensyn til den spesielle situasjon med permante ulemper som en del regioner har. Lav befolkningstetthet er en viktig faktor, men den tar ikke hensyn til de permanente ulempene som perifer beliggenhet innebærer. En mulig indikator som vi derfor foreslår overfor EUs nye retningslinjer er tilgjengelighet fordi nettopp vanskelig tilgjengelighetsgrad kan være en indikator på den permanente ulempe økonomisk aktivitet i periferien generelt har. Regionalpolitikken bør derfor ta hensyn til hvor vanskelig tilgjengelig ulike regioner er. Disse regionene representerer en liten andel av Europas totale befolkning. Siden det i utgangspunktet er vanskelig å få til lønnsom økonomisk aktivitet i vanskelig tilgjengelige områder, trenger ikke de generelle konkurransepolitiske hensyn å være i veien for at disse regionene får spesiell oppmerksomhet med hensyn til statsstøtte. Derfor ber vi Kommisjonen vurdere å legge inn periferi/tilgjengelighet som et viktig tilleggskriterium.

I vår uttalelse legger vi også stor vekt på å argumentere for at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (DA) bør kunne omfattes av det nye regelverket. DA er et effektivt, målrettet og presist virkemiddel for å opprettholde og skape ny sysselsetting i områder med permanente ulemper. Etter dagens retningslinjer er det tillatt med støtte i form av investeringsprosjekter, i tillegg til den såkalte bagatellmessige støtten. Sistnevnte har imidlertid kun effekt for småbedrifter, og begrenset direkte effekt ved sysselsetting i større bedrifter. Slik favoriseres produksjon i småbedrifter.

Verdt å merke seg i denne sammenheng er også at lav produktivitet i arbeidsstokken i utsatte regioner er resultat av mer permante geografiske ulemper, og ikke for eksempel et resultat av kompetansesammensetningen i arbeidsstyrken. Nettopp derfor burde regionalt differensierte avgiftsregimer være tillatt. Dersom arbeidsmarkedet alene skulle regulere regionale ulikheter i arbeidsstokkens produktivitet som følge av permanente geografiske ulemper, vil resultatet på sikt være økte geografiske lønnsforskjeller og redusert jobbtilbud i de perifere områdene. Dette vil øke fraflyttingen. I slike tilfeller ville aksept av det mest konsnadseffektive virkemiddel for å oppnå en bedre regional distribusjon av jobb og inntekt i et land, nemlig DA, være i tråd med subsidiaritetsprinsippet.

Derfor burde hovedtrekkene i den norske DA-modellen innføres i hele Europa, i stedet for å avvikle ordningen i Norge. Her har Norge virkelig noe å lære EU. Men det gjenstår å se i hvor stor grad våre norske og samiske synspunkter blir tatt hensyn til av EU systemet. Selvfølgelig ville sannsynligheten for gjennomslag vært større om vi hadde vært på banen som fullverdig medlem. Inntil da får vi fra norsk side gjøre vårt beste fra sidelinjen.