”Penger fram og tilbake”?

Av statssekretær Anders Eira, Kommunal- og regionaldepartementet.

Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til et innlegg av Morten Selnes, Bedriftskompetanse as, i Avisa Nordland 8. november. Selnes spør her om innføringen av næringsrettede utviklingstiltak, som Regjeringen foreslår innført som ett av flere tiltak for å kompensere for endringene i arbeidsgiveravgiften, vil være starten på et strukturfond slik man har i EU-landene eller om også dette tiltaket vil ende med å ”skyve penger fram og tilbake”.

Nå er det ikke helt klart for meg hva Selnes mener med slik flytting, men jeg antar det går på at bedriftene først betaler penger inn gjennom avgiftssystemet, for så å få dem tilbake i form av tiltak og ordninger fra det offentlige. Jeg har problemer med å se at strukturfondene, som finansieres over EUs budsjett og stammer fra skatter og avgifter i medlemslandene, i prinsippet innebærer mindre flytting av penger fram og tilbake enn midler som kommer over det norske statsbudsjettet, uansett hvordan den ene eller andre ordningen måtte være organisert. En ordning der man ikke flytter penger fram og tilbake er dagens differensierte arbeidsgiveravgift. Dette er jo en av grunnene til at Regjeringen så gjerne skulle beholdt denne ordningen. Når vi nå tvinges til å gjøre endringer som innebærer økte avgifter fra næringslivet og dermed flytting av penger, er vi opptatt av at disse pengene i sin helhet føres tilbake, og at de brukes på en måte som er nyttig for næringslivet.

Selnes anbefaler at vi tar lærdom av strukturfondene slik disse brukes i Nord-Sverige og Nord-Finland når vi skal utforme ordningen med næringsrettede utviklingstiltak. Jeg er enig i at strukturfondene har mange interessante elementer, og vi følger selvsagt utviklingen nøye på det regionalpolitiske området i EU og særlig hos våre naboland. Selnes’ artikkel kan imidlertid skape inntrykk av at man i Sverige og Finland har så mye gunstigere regionalpolitiske ordninger enn de vi har. Dette stemmer ikke!

I en rapport utarbeidet av NIBR avdeling Nord-Norge for Nordkalott-rådet er de regionalpolitiske ordningene på Nordkalotten sammenliknet. Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark har den klart høyeste støtten pr. innbygger (4446 EURO pr. innbygger). På finsk side har de mest perifere deler av Lappland et samlet støttenivå på 2035 EURO pr innbygger mens resten av Lappland har 1920 EURO. Nord-Norge utenom tiltakssonen har et støttenivå på 1732 EURO pr. innbygger. I svenske Norrbotten varierer støttenivået mellom 486 og 355 EURO pr. innbygger. Tallene inkluderer både nasjonale ordninger og EU-ordninger. Grunnen til at Norge kommer såpass høyt er den differensierte arbeidsgiveravgiften. I og med at de økte inntektene for staten på grunn av endringene i arbeidsgiveravgiften blir ført tilbake til de berørte områdene vil nivået forbli høyt på norsk side. I tiltakssonen vil vi som kjent videreføre fullt fritak for arbeidsgiveravgift. For resten av Nord-Norge vil overgangsordningen som vi nå har fått godkjent og en videreføring innenfor grensen for bagatellmessig støtte gjøre differensiert arbeidsgiveravgift til et viktig virkemiddel også i framtiden.

Selnes tar også opp at transportstøtten ikke vil bli utbetalt før i 2005 og at utviklingsmidlene ikke vil komme på plass før sommeren 2004. Når det gjelder transportstøtten må nå engang transportene ha funnet sted før bedriftene kan få den støtten de har krav på. Vi er opptatt av å lage et system som er enklest mulig for bedriftene. Vi har blant annet studert opplegget for den fylkeskommunale transportstøtten i Nordland som Selnes sikkert kjenner godt. Her har man i motsetning til ordningen i Sverige som Selnes nevner, søknadsfrist bare en gang i året. Grunnen er at man baserer seg på opplysninger i bedriftenes næringsoppgaver, noe som gjør ordningen enkel å håndtere både for bedriftene og det offentlige.

For utviklingsmidlene er vi opptatt av å finne fram til de tiltakene som næringslivet selv mener det er viktigst å satse på for å få til økt verdiskaping og utvikling. Vi tror vi trenger tida fram til sommeren 2004 for å få fram de beste anvendelsene. Nå er det jo også slik at bedriftene vil betale dagens sats for arbeidsgiveravgift fram til de har nådd grensen for fribeløpet, også kalt bagatellmessig støtte. Den likviditetsmessige belastning av økt avgift vil derfor for de aller fleste bedriftene ikke komme før senere på året. Overgangsordningen som regjeringen nå har fått godkjent, medfører at avgiftshoppet fases inn over tre år i stedet for full sats fra nyttår. Tatt i betraktning sakens realiteter, er akseptert overgangsordning et viktig og positivt resultat for næringslivet og regjeringen.