Takk for spennende og hyggelig invitasjon! Initiativet tar jeg som et uttrykk for at Salten-regionen vil gå fra ord til handling – fra tilløp i ovarennet til hopp og svev over kulen.

På området interkommunalt samarbeid og kommunesammenslutning har kommune-Norge vært gode på utredninger, men mot til gjennomføring har manglet. Konsulentselskapene har fått sine oppdrag og hentet sine gevinster. Innbyggerne derimot - har sett lite til resultatene. For dem har gevinstene vært få og små. Tiden for handling er overmoden. Ikke for å tilfredsstille Jern-Erna - men for å innfri innbyggernes forventninger.

Uavhengig av hvor vi er, skal vi fra tid til annen ta oss tid til å dvele ved hva hovedoppgaven vår som folkevalgte egentlig er. Hvem er oppdragsgiverne våre? Hva forventer de av oss? Hva er våre viktigste oppgaver? Hvor skal vårt hovedfokus være?

I likhet med dere, gikk jeg inn i lokalpolitikken med et brennende engasjement og et sterkt ønske om å bidra til positiv utvikling i egen kommune og i egen region. Jeg deltar i politikken fordi jeg ville være med på å forme enkeltbeslutninger som i sum påvirker samfunnsutviklingen over tid. Jeg vil være med å forme et samfunn som egne barn og barnebarn vil oppleve som trygt og godt å leve i. Det er vår viktigste langsiktige oppgave. Og den oppleves meningsfull.

Vår andre hovedoppgave er å sørge for at innbyggerne i kommunen vår, får et best mulig og mest mulig omfattende tjenestetilbud – i dag og i morgen. Vi skal ta ansvar for å organisere vår egen virksomhet på en måte som gjør at knappe ressurser rekker lengst mulig. Vi skal sørge for at de som har gitt oss tillitt til å forvalte fellesskapets penger, opplever at det er godt samsvar mellom hva hver enkelt av oss putter inn og hva som kommer ut. Vi må aldri glemme at det er andres penger vi beslutter over – ikke våre egne. Vi skal sikre en tjenesteproduksjon som skaper trygghet for den enkelte. Som utvikler et sterkt sikkerhetsnett for de av oss som i kortere eller lengre perioder har behov for å bli tatt vare på av fellesskapet. Som ikke skaper tvil om fellesskapets vilje og evne til å ta vare på oss når vi trenger det mest.

Dette må være utgangspunktet for vår tilnærming til samarbeide på tvers av kommunegrensene. Også i spørsmålet om kommunesammenslutning. Vårt ansvar for å skape gode tjenester til innbyggerne må innebære at vi tør stille oss kritiske spørsmål om vi organiserer oss riktig. Utnytter vi mulighetene, arbeider vi rasjonelt, skaper vi enheter som arbeider effektivt og bidrar til de beste løsningene – de beste løsningen for innbyggerne?

Vi fyller ikke oppgaven vår som politikere og tar ikke ansvaret fullt ut dersom vi er låst fast i tradisjon, avviser løsninger på prinsipielt eller ideologisk grunnlag og har bestemte oppfatninger om løsninger vi vil godta eller ikke godta før vi har stilt spørsmål og fått svar på hva som tjener innbyggerne best.

Vi må legge lokal grendestrid til side, utvikle en regional tenkning i tillegg til den lokale og finne løsninger sammen som gjør at pengene og de menneskelige ressursene strekker lenger. Velgerne fortjener slike lokalpolitikere.

Jeg har lyst til å avslutte akkurat denne delen av innledningen min med et sitat fra en dansk sosialdemokratisk borgermester i en kommune som vurderer sammenslutning med nabokommunene:

"For meg personlig er det tale om en kuvending, for jeg har også ment, at små kommuner har deres berettigelse, og økonomien i min kommune ser jo fornuftig ut. Men jeg har brukt tiden siden februar-mars til å diskutere med meg selv, og hver gang når jeg frem til det samme. Vi er valgt til å representere borgerne, og arbeide for at de får de beste muligheter i fremtiden. Derfor er vi nødt til å forholde oss til den samfunnsutviklingen vi er en del av og det gjør man ikke med korslagte armer."

Behov for endring

Kommune-Norge kan hevde – og med rette – at det har vært drevet og fortsatt drives et omfattende og til dels radikalt omstillings- og fornyelsesarbeid i sektoren. Jeg er av de som mener at staten har mye å lære av kommunene i forhold til vilje og evne til å gjennomføre moderniseringsprosjekter – kommune-Norge har gått i front i viktig og nødvendig effektviseringsarbeide.

Men de av dere som nå tror på arbeidsro – de av dere som tror at omstillingsarbeide kan ta pause – de som tror at kravet om en mer effektiv forvaltning og tjenesteproduksjon tones ned – de må jeg skuffe. Kravet til tempo i fornyelsesarbeidet i offentlig sektor kommer til å være høyere – ikke lavere. Evnen til få mer ut av pengene vil bli viktigere – ikke mindre viktig. Kommunepolitikken blir ingen arena for de av oss som synes alt var mye bedre før og som tror at gårsdagens løsninger er svarene på morgendagens utfordringer.

Med min Høyre-bakgrunn vil mange tro at argumentet om behovet for redusert offentlig utgiftsvekst er viktigste årsak til et slikt tydelig budskap. Det er i seg selv en viktig begrunnelse, men i denne sammenhengen for meg ikke den viktigste. Skjønt - jeg ser ingen ting i partienes stemmegivning på Stortinget som tyder på at det er flertall for å bevilge seg ut av problemene i kommune-Norge. Det er i beste fall naivt å tro at et regjeringsskifte vil løse utfordringene dere står overfor.

Uavhengig av Stortingets vilje til å øke veksten i overføringene står kommune-Norge – i likhet med hele offentlig sektor – overfor et betydelig effektviseringskrav – simpelthen fordi det ikke vil være nok arbeidskraft tilgjengelig om oppgavene skal løses på samme måte som i dag.

Utviklingen i offentlig sysselsetting bør mane til ettertanke. Mens veksten i offentlig sysselsetting i perioden 1980 – 2000 var på 60% i Norge, var tilsvarende vekst i EU-området ca. 25%. I Sverige var det over denne 20 års perioden ikke vekst i det hele tatt. Det jobber 250.000 flere i kommunesektoren i dag, enn på begynnelsen av 80-årene. Det er åpenbart at uløste oppgaver i barnehagesektoren, i grunnskolen og i pleie- og omsorgssektoren trenger andre grep enn bare økt ressurstilførsel og flere årsverk.

Til tross for at vi i øyeblikket opplever økende arbeidsledighet er det et faktum at det er ubalanse mellom tilgangen på arbeidskraft og arbeidskraftsbehovet. Uten å gjøre forandringer vil veksten i arbeidskraften i årene fremover knapt nok være tilstrekkelig for å dekke behovet i pleie- og omsorgssektoren. Samtidig er det et stort behov for ny, velutdannet arbeidskraft i den private verdiskapende delen av arbeidslivet. Manglende endringsvilje i offentlig sektor kan resultere i redusert verdiskaping. Det er den virkelige trusselen for velferdsutviklingen – ikke regjeringens sterke fokus på en effektiv, moderne og innbyggerorientert offentlig sektor!

Uten å gjøre endringer som innebærer at de samme tjenestene vi tilbyr innbyggerne i dag fremskaffes med lavere kostnader i fremtiden, vil vi som lokalpolitikere ikke mestre å levere det innbyggerne forventer. Ikke fordi staten ikke gir oss nok penger, men fordi vi ikke har nok hoder, hender og hjerter til å levere omfattende og gode tjenester til oppdragsgiverne våre. Virkeligheten er krevende – vi må organisere oss på en måte som gjør at det antall årsverk eller kanskje til og med færre produserer mer velferd enn i dag. Det kalles effektivisering. Det dreier seg ikke om å skjerme statskassa, men det dreier seg om å skape solid trygghet for fellesskapets evne til fortsatt å løse det de fleste av oss ser på som grunnleggende felles oppgaver.

Det er i dette perspektivet dere som lokale folkevalgte har et ansvar for å stille dere spørsmål, søke svar og velge løsninger. Ingen av oss har lov til å sette bind for øynene, la være å forholde oss til realitetene og avskrive løsninger vi ikke liker.

Det er i dette perspektivet vi i kommunaldepartementet reiser de vanskelige spørsmålene, har stålsatt oss for vinne de krevende debattene og i samarbeide med dere gjennomføre de nødvendige forandringene.

Utvikling av interkommunalt samarbeid
Jeg har vært lokalpolitiker i to perioder. Første gangen fra 1979 til 1983. Den gangen gav det pluss i velgeroppslutning å mobbe naboen, mane til grendestrid, hegne om egne grenser og drive verbal ordkrig rådhusene i mellom.

Etter lang pause mønstret jeg på i lokalpolitikken igjen i 1999. Mye er forandret. Ikke minst velgernes holdninger. Men mange av lokalpolitikerne er de samme, om ikke i person så i hvert fall i innstilling. Mens innbyggerne i stadig mindre grad ser ut til å bry seg om grenser, opprettholder vi som kommunalpolitikere en tradisjonell revirtenkning. Mens velgerne er opptatt av gode og praktiske løsninger, lar kommunepolitikere kommunegrensene også være mentale grenser som sperrer for effektiv oppgaveløsning.

Jeg har lyst til å ta et eksempel fra min egen hverdag som lokalpolitiker på Hamar. I den nordlige delen av bykjernen, rett ved kommunegrensen til Ringsaker, har vi bygget et nytt boligfelt hvor mange unge barnefamilier har flyttet inn. Mellom boligfeltet og skolen ligger det en kornåker med en opptråkket sti. Skolen har god kapasitet og trenger flere elever. Perfekt? Nei! Skolen ligger i Ringsaker – husene i Hamar. Istedenfor at ungene har verdens tryggeste skoleveg må de sendes av gårde 2-3 km unna og krysse Hamars mest trafikkerte ringveg. Istedenfor at Ringsaker fikk utnyttet sin skolekapasitet, presses klasserom og skolekapasitet i Hamar til det ytterste. Barna og foreldrene får et dårligere tilbud, to kommuner driver dårlig ressursutnyttelse. Alle er tapere!

Velgerne og innbyggerne vil ikke lenger ha lokalpolitikere som ikke klarer å løse oppgaver sammen. Innbyggerne vil ha folkevalgte som gjør hverdagen enklere, bedre og tryggere – uavhengig av hvor kommunegrensen går.

Jeg har forventninger om at kommune-Norges utvikling av samarbeidsløsninger strekker seg utover ukompliserte tjenester som brannvern, feiertjenester, renovasjon og legevakt. Skal interkommunalt samarbeid fremstå som et troverdig alternativ til sammenslutning, må forpliktende, bredere og dypere interkommunalt samarbeid utvikles innenfor de tunge tjenesteproduksjonsområdene som pleie- og omsorg, skole og barnehage. Uten å gå inn disse tunge områdene hvor gevinstmulighetene er store, kan interkommunalt samarbeid fort bli et kostbart blindspor.

Interkommunale samarbeidsprosjekter som ikke har mot til å ta tak i de områdene hvor ressursbruken virkelig er stor, kan stå i fare for å bygge ut byråkrati og utvikle lange og trege beslutningsprosesser som i sum spiser opp gevinstene og mer til.

Kommunalministeren og jeg har en grunnleggende tro på at lokale og regionale utfordringer best løses av lokale folkevalgte. Det er dere som har skoen på som best vet hvor den trykker. Det lokale handlingsrommet skal bli større – ikke mindre.

Erna og jeg har en grunnleggende tillit til at lokale folkevalgte velger løsninger som innbyggere og lokalsamfunn er tjent med – både på kort og lang sikt. Den tilliten har vi til dere også i valget mellom utviklingen av forpliktende interkommunalt samarbeid eller kommunesammenslutning.

Vi tror frivillighet skaper de beste løsningene og raskest gir gode resultater. Jeg tar allikevel sjansen på å utfordre dere – ta godt vare på friheten og tillitten – bruk den nå! Ikke utsett nødvendige prosesser og beslutninger. Manglende handlekraft, beslutningsvegring og lavt tempo kan fremtvinge det kommune-sektoren og vi vil unngå – statlige pålegg og tvang.

Ikke bare penger
Jeg har i de mer enn 15 månedene som er gått siden regjeringsskiftet reist landet på kryss og tvers og innledet om dette tema. Når jeg argumenterer for utvikling av samarbeid eller sammenslutning gjør jeg det med et utgangspunkt som strekker seg langt utover det kortsiktige behovet for økonomiske gevinster.

Spørsmålet dreier seg ikke minst om hvordan vi skal legge rammene for et levende lokaldemokrati, sikre at beslutninger kan tas så nær de det angår og sørge for at viktige utviklingsspørsmål for egen region ivaretas av politikere nær velgerne. Større enheter styrker lokaldemokratiet – ikke truer det. Større enheter basert på samarbeid eller sammenslutning gir grunnlag for at flere – ikke færre - oppgaver kan løses og saker besluttes lokalt. Større enheter gir troverdighet til kommune-sektorens krav om å bli tildelt større ansvar og flere oppgaver. Ikke fordi dette er viktig i en maktkamp mellom forvaltningsnivåene, men fordi det gir mulighet til helhetlig oppgaveløsning og sammenhengende tjenestekjeder til beste for innbyggerne.

Større enheter, dannet gjennom samarbeid eller sammenslutning, øker kommunenes mulighet til å fremstå som en attraktiv arbeidsgiver. Store enheter gir bedre enn små mulighetene, for å utvikle sterke fagmiljøer. Miljøer hvor unge kompetente mennesker opplever å kunne bruke utdannelsen sin, få brynt nesa på faglige utfordringer og bli spesialister. Dette er konkurransefortrinn som kan bidra til at velutdannede, unge mennesker søker til kommunen. Uten disse står vi i fare for å ikke kunne levere tjenestene innbyggerne forventer.

Større enheter truer ikke omegnskommunene og distriktene. Større enheter må slettes ikke virke sentraliserende. Større enheter kan vel ivareta et desentralisert tjenestetilbud og sørge for at viktig og nødvendig kompetanse forblir i omlandet. Gjennom bruk av ny teknologi er mye av kommunal oppgaveløsning blitt stedsuavhengig. En rekke funksjoner kan løses desentralisert, uten å redusere effektivitetsgevinstene. Dette oppnås når samarbeid er tuftet på gjensidig tillit og partnerne forstår at i sum skal alle vinne. Storebrødre må spille rollen storebrødre skal spille – nemlig å ta godt vare på og skape trygghet for egne småsøsken.

Samarbeid eller sammenslutning?
Jeg skal være forsiktig å gi dere et entydig råd i forhold til hvilke løsninger som er de riktige for dere – utvikling av dypere, bredere og forpliktende interkommunalt samarbeid eller sammenslutning. Den avgjørelsen ligger hos dere. Men jeg vil allikevel dele med dere min egen bevegelse i forholdet til spørsmålet. Jeg har lenge vært av den oppfatning at utviklingen av interkommunalt samarbeid langt på veg kunne gi de samme gevinstene som sammenslutning, men oppnådd gjennom mindre strid og ubehag.

Imidlertid er jeg blitt stadig mer bevisst på ulempene ved samarbeidsløsningen. Tempo blir mindre, byråkratiet større, forpliktelsene for svake, besparelsene mindre og det demokratiske aspektet dårligere ivaretatt. I tillegg reduseres den økonomiske kontrollen. Interkommunalt samarbeid øker faren for at en liten gruppe ”elitepolitikere” uten demokratisk forankring i stadig større grad setter dagsorden, at beslutninger som før ble tatt i kommunestyresalen tas av styrer i interkommunale selskaper og at lokaldemokratiet svekkes.

Lokaldemokratiet sliter med å rekruttere nye politikere. Representanter for viktige grupper vegrer seg for å delta i lokalpolitikken fordi arbeidsmengden er stor og oppgavene ikke synes tilstrekkelig interessante. Det er sannsynlig at flere oppgaver og større ansvar for primærkommunene vil gjøre den lokalpolitiske arenaen attraktiv for flere. På den måten styrkes demokratiet og verdien av det lokale folkestyret.

Jeg har konkludert for mitt eget vedkommende – større enheter i kommune-Norge gjennom sammenslutninger ivaretar verdiene som er viktig for meg best! Det innebærer ikke at jeg ikke har respekt for og forståelse for at andre konkluderer ulikt med meg.

Som en oppsummering – uavhengig av om Salten-kommunene velger samarbeid eller sammenslutning må målene for den videre prosessen være;

• at ressurser frigjøres fra administrasjon til tjenesteproduksjon og sikrer et godt tjenestetilbud der folk bor

• at flere beslutninger kan tas og oppgaver løses nær innbyggerne gjennom å flytte ansvar, myndighet og oppgaveløsning fra stat og fylkeskommune til primærkommune
• å utnytte regionale fortrinn og ulikheter og sikre lokal innflytelse og beslutningsmyndighet i viktige utviklingsspørsmål
• å styrke kommunene i kampen om kompetent arbeidskraft gjennom utvikling av sterke og attraktive offentlige fagmiljøer lokalt
• styrke lokaldemokratiet gjennom et større og mer helhetlig ansvar for tjenesteproduksjon og utvikling i primærkommunene.

Lykke til med et viktig arbeid – jeg ser frem til spennende meningsutveksling!

Takk for oppmerksomheten.