Statssekretær Anders J. H. Eira

Samene og EU – samenes stilling i fremtidens Europa

Foredrag på konferansen ”Samene og EU – samenes stilling i fremtidens Europa”, i Karasjok, 24. september 2003

Innledning
Da Norge sist forhandlet om vilkår for Norsk medlemskap i EU, dvs. i årene 1992-94, Ble det også besluttet at spørsmål relatert til norsk samepolitikk skulle tas opp under forhandlingene.

Man ønsket fra norsk side å forsikre seg om at det også under et framtidig norsk medlemskap i EU skulle kunne være mulig å opprettholde og videreutvikle de særskilte virkemidler som måtte anses nødvendig for å, for å bruke grunnlovens ord, ”… legge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv”.

På samme måte som det har vært bred politisk enighet om samepolitikken i de seneste 20 år, var det også bred enighet om denne tilnærming i forhandlingsprosessen.

Kommunaldepartementet hadde ansvaret for å utvikle og tilrettelegge for at nødvendig informasjon og materiale til enhver tid var tilgjengelig for de norske forhandlerne. Jeg er kjent med at dagens sametingspresident, Sven-Roald Nystø, også deltok i dette arbeidet som sekretær for en interdepartemental utredningsgruppe med deltakelse også fra Sametinget.

Som vi alle er kjent med ble det under forhandlingene med EU-kommisjonen oppnådd enighet om at Norge i EU skulle fortsatt ha rett og plikt til å føre en samepolitikk som skulle være fundert på overordnet nashjonal lovgivning og Internasjonale forpliktelser , spesielt slik disse kommer til uttrykk i konvensjonen om politiske og sivile rettigheter artikkel 27, og ikke minst ILO-konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte som førstre stat i juni 1990.

Samene deltakelse i internasjonalt samarbeid
Det forhold at samene - og samenes tradisjonelle og historiske tilknytning har vært gjenstand for oppmerksomhet og til og med stridigheter mellom flere stater på nordkallotten, kan være årsak til at samene tidlig fikk erfaringer i å forholde seg til flere stater på samme tid. I første omgang som objekter for skattlegging, handelsmonopol og stridigheter, men etter hvert også som aktive deltakere.

Lappekodisillen som er et tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Norge, den gang under Danmark og Sverige som den gang også omfattet Finland, er en bilateral avtale mellom stater om samene og om samenes behov for ” begge Rigers Land” og om at skal ” efter gammel Sædvane” være tillatt ” at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grændsen ind i det andet Rige. Og herefter som tilforn, lige med Landets Undersaatter, …, at betiene sig af Land og Strand til Underholdning for deres Dyr og sig selv”.

Samene i sin alminnelighet, og spesielt reindriftsamene i særdeleshet har dessverre også erfaringer med de katastrofale konsekvenser som kan oppstå i tilfelle manglende internasjonalt eller bilateralt samarbeid. Jeg minner i denne forbindelse om de katastrofale følger det fikk for samene da Russland i 1852 stengte den norsk-finske grensen mot den tradisjonelle overflytting med rein. I dag mer enn 150 år senere har vi ikke maktet å foreta alle de tilpasninger vi skulle ønske etter at store vinterbeiteområder i Finland gikk tapt. Og jeg vet at man på finsk side på tilsvarende måte har hatt og fortsatt har problemer med tilpassninger til sine sommerbeiter.

I moderne sammenheng var samene tidlig ute og etablerte sitt internasjonale samarbeid.

Det organiserte nordiske samesamarbeidet ble innledet med den nordiske samekonferansen i Jokkmokk i 1953 og institusjonalisert fra og med den nordiske samekonferansen i Karasjok i 1956. Samerådet, som siden den gang har vært det nordiske samesamarbeidets organ mellom samekonferansene, var også en av de drivende krefter i etableringen av det internasjonale urfolkssamarbeidet som resulterte i opprettelsen av Verdensrådet for urfolk, the World Council of Indigenous Peoples, i 1975. De initiativ og målsettinger som disse ulike nivåer av internasjonalt samarbeid, som her er nevnt, ble båret fram av de private samiske organisasjonene. Jeg bør i denne sammenheng også nevne det internasjonale samarbeid som ble initiert og båret fram av Norske Reindriftsamers Landsforbund ved etableringen av Association of World Reindeer Herders i 1997.

Jeg har oppfattet det således at bestrebelsene for å få i gang de ulike nivåer av internasjonalt samarbeid bygger på en dype erkjennelse om at et lite folk har et større behov for den styrke som kan mobiliseres gjennom et nært og godt internasjonalt samarbeid.

Jeg ber derfor om litt forståelse når jeg i denne forsamling tillater meg å gi uttrykk for at jeg oppfatter det som en selvmotsigelse når jeg erfarer at det blant de samiske folkevalgte fortsatt er en så vidt stor tilbakeholdenhet mot det omfattende internasjonale samarbeid som er etablert gjennom EU.

Samene og EU
Som nevnt innledningsvis ble det under forhandlingene om norsk medlemskap i den Europeiske Union oppnådd enighet om en særskilt protokoll, et tillegg til den norske tiltredelsesavtalen, Protokoll 3 om samene. Som følge av den norske folkeavstemningen, ble Norge medlem i EU, i hvert fall ikke i denne omgang.

Finland og Sverige, som gjennomførte samtidige forhandlinger med EU, hadde også fremmet visse krav om unntak eller spesielle tilpasninger til fordel for samene, kom imidlertid til å ”arve” dette norske forhandlingsresultatet til fordel for samene i de respektive land.

Protokollen gir uttrykk for partenes erkjennelse om respektive staters ” forpliktelser overfor samene etter nasjonal rett og folkeretten” og ”særlig merker seg at Norge, Sverige og Finland har påtatt seg å bevare og utvikle samenes næringsgrunnlag, språk, kultur og samfundsliv,” og ” som tar i betraktning at tradisjonell samisk kultur og utkomme hviler på primærnæringer så som reindrift i de tradisjonelle samiske bosettingsområde”.

Protokollen operative bestemmelser fastsetter:

Artikkel 1
Uten hensyn til bestemmelsene i denne traktat (tiltredelsesavtalen) kan samene gis særrett til reindrift innenfor tradisjonelle samiske områder.

Artikkel 2
Denne protokoll kan bli utvidet for å ta hensyn til en videreutvikling av samiske særretter knyttet til samenes tradisjonelle næringsgrunnlag. Rådet kan enstemmig etter forslag fra Kommisjonen og etter å ha rådspurt Europaparlamentet og Regionkomitéen vedta de nødvendige endringer i denne protokoll.

Den siterte protokollen til tiltredelsesavtalen introduserte viktige elementer av etnisk-kulturelle hensyn i EU’s rettighetsterminologi. Hvor langt hensyn av denne kategori vil kunne gjøres gjeldende vil fortsatt være et åpent spørsmål, men med de erfaringer vi har om samiske politikeres evne til et effektivt diplomati er det grunn til å forvente at samiske interesser og urfolkshensyn på langt nær kan antas å ha fått sine begrensninger fastsatt i protokollens ordlyd. En annen utvikling som trekke i samme retning, karakteriseres av den stadig større interesse og politiske oppmerksomhet som knytter seg til regionenes utvikling og minoritets kulturer og språk innenfor EU. Jeg er for øvrig kjent med den kontakt som allerede har funnet sted mellom Sametinget og European Bureau on Lesser Used Languages.

Jeg tror faktisk at samene også ville kunne bidra i vesentlig grad til å styrke flere europeiske minoriteters posisjoner gjennom sine egne erfaringer i arbeidet med en rettighetsbasert språklig og kulturell utvikling.

Urfolks rettigheter
Også regjeringen er av den oppfatning at samenes rettigheter må søkes forankret i rettslige garantier. Jeg minner i denne forbindelse om den brede politiske enighet det var i Stortinget da Stortinget etter å ha gjennomført en prosess fastsatt i Grunnloven vedtok Grunnlovens

§ 110a, en grunnlovsbestemmelse som for øvrig er sammenfallende med samelovens formålsbestemmelse. Norge ratifiserte i 1990, som første stat ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Sametinget, og slik bør det vel også være, er den som sterkest og mest iherdige påberoper konvensjonens rettigheter og sørger for at regjeringen er seg bevisst sine forpliktelser.

Regjeringen støtter også det arbeid som fortsatt pågår med sikte på et best mulig resultat i arbeidet med en FN-erklæring om urfolks rettigheter. Jeg har mottatt rapporter om at Norges innsats i denne sammenheng kan vise seg å få meget stor betydning for resultatet.

Når jeg trekker fram denne utviklingen i denne sammenhengen, er det for å bekrefte at jeg også mener at et lite folk har spesielle interesser i et internasjonalt samarbeid. Et samarbeid som bidrar til å skape garantier for rettigheter til å delta i den nasjonale og internasjonale utvikling basert på aksept og rett til deltakelse på egne premisser.

Den sameprotokollen som Norge forhandlet fram i 1994 ble akseptert fordi den hadde referanser til rettigheter allerede akseptert både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Vi har fortsatt liten erfaring med hvor langt urfolksrettigheter virkelig kan bære i forhold til EU, men vi har erfart at de regler som gjelder for innlandsfiske i Finnmark, som diskriminerer utlendinger og personer boende utenfor Finnmark, har blitt akseptert av ESA, som er EU’s og EFTA’s felles kontrollorgan.

Status differensiert arbeidsgiveravgift – tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark
Jeg er kjent med at Sametinget mente at regjeringen beste kort på hånden, når det gjaldt forsvaret av den differensierte arbeidsgiveravgiften med 0-sone i Nord-Troms og Finnmark, nettopp ved å referere til samiske hensyn. Vi vet ikke om dette er riktig fordi dette ikke ble aktuelt å spille ut.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften har siden den ble iverksatt vært et av de vesentligste bedriftsrettede tiltak rettet mot distriktene. Etter etableringen av tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, har fritaket for arbeidsgiveravgift i denne sonen framstått som et meget hensiktsmessig virkemiddel i arbeidet med å skape lønnsom næringsvirksomhet som grunnlag for sysselsetting og bosetting i denne del av landet.

Det har i løpet av det siste året vært gjennomført mange og vanskelig forhandlinger med sikte på å komme fram til løsninger som skulle kunne videreføre effektene i forhold til næringsliv og bosetting ute i distriktene.

Etter forhandlinger på øverste politiske nivå, ble det oppnådd enighet innenfor EFTA om at Norge skulle påberope unntak fra EØS-avtalen for å kunne videreføre fullt fritak fra arbeidsgiveravgift i Nord-Troms og Finnmark. Det er første gang Norge har påberopt seg slikt unntak, og det satt langt inne hos våre EFTA-partnere (Island og Lichtenstein) før de aksepterte denne tilnærming.

Unntaksordningen er begrunnet i at det for denne del av landet foreligger særskilte forhold. Det er spesielt vist til arktisk klima, spredt bosetting, svært høy fraflytting og lav lønnsomhet i næringslivet.

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms i løpet av nær framtid (bør sjekkes slik at dette ikke allerede er gjort når talen holdes).

Sametinget tar i sin årsmelding for 2002 opp behovet for fokusering på EU/EØS-relaterte spørsmål. Kontaktgruppen for samarbeid mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter samt Sametinget om europapolitiske spørsmål, er en videreføring av prosjektgruppen som ble etablert i mai 2002 under Europapolitisk plattform med det mål å fremme forslag til tiltak for å styrke samarbeidet om EU/EØS-saker. Prosjektgruppen fremmet sin rapport til EØS-koordineringsutvalget 10. januar 2003. Rapporten inkluderer forslag til 22 tiltak som nå skal følges opp av kontaktgruppen. Tiltakene grupperer seg rundt følgende hovedtemaer:

• Stimulere europadebatten på regionalt og lokalt nivå med bl.a. konkret forslag om å arrangere en konferanse i Sametinget i løpet av 2003 som fokuserer på samenes stilling i fremtidens Europa;
• Bidra til å styrke europakompetansen;
• Bedre informasjonsutvekslingen og samarbeidet mellom sentralforvaltningen og kommuner, fylkeskommuner, samt deres interesseorganisasjoner, landsdelsutvalg, og Sametinget om europapolitiske spørsmål. Kontaktgruppen er et ledd i dette arbeidet. I tillegg etableres et tilsvarende kontaktforum på politisk nivå med deltagelse fra de samme institusjoner under ledelse av Utenriksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet;
• Stimulere til nettverksbygging med regioner og regionale organisasjoner i Europa, samt vurdere potensialet for økt deltagelse i relevante EU-programmer. Det er flere Interreg-programmer som er av betydning for den samiske befolkningen.

Sametinget har deltatt i prosjektgruppen for samarbeid med regionale og lokale myndigheter Dette har sammenheng med at europapolitisk plattform er forankret på politisk plan gjennom

Regjeringens Europautvalg
Norge deltar aktivt i Interreg-III programmene. Over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett er det i 2002 bevilget til Sametinget på 2,1 mill kr. til de to samiske programmene Interreg Sapmi i nord og Interreg Åarjel Samien Dajve i sør.

Denne korte gjennomgang viser hvordan internasjonalt samarbeid påvirker forholdene i vår nordligste landsdel og landet forøvrig. Vi har alle, og jeg understreker at dette også gjelder Sametinget, ansvar for å bidra til at dette samarbeidet blir til det beste for oss.

Samene, som har lang erfaring med å forholde seg til statsgrenser som alltid har framstått som unaturlige hindringer for samarbeid, ivaretakelse av like språk og tradisjoner og til og med kontakt med nær slekt, bør søke å finne sin plass i også det europeiske samarbeidet.

Regjeringene i Norge Sverige og Finland innledet et forberedende arbeid med sikte på en framtidig nordisk samekonvensjon. Dette arbeidet ledes av vår tidligere Høyesterettsjustitiarius Carsten Schmit som har lang erfaring med samerett fra sin tid som første leder for Samerettsutvalget. Et vellykket resultat i denne sammenheng, vil også styrke samenes mulighet til å opptre ut i Europa med en samordnet røst.