Kjære konferansedeltakere,

Det er med glede jeg åpner denne Landskonferansen for Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene med tittelen ”Vår felles fremtid – bekymringer og forventninger”.

I to dager skal dere løfte blikket fra de hverdagslige utfordringene og se inn i fremtiden. En fremtid vi allerede nå kan se omrisset av. En fremtid vi ikke bare kan, men må forme aktivt slik at de positive forventningene overgår bekymringene.

La meg først slå fast at jeg ser flere positive utviklingstrekk, men jeg ser også tegn til en utvikling som bekymrer meg, og som jeg vet at vi sammen kan gjøre noe med. Norge er i ferd med å bli et sterkere klassedelt samfunn på etnisk grunnlag, skriver forskerne bak den nye Maktutredningen. De skisserer et samfunn der store deler av befolkningen med innvandrerbak-grunn ikke deltar i det norske politiske systemet, har lavtlønnsyrker eller står helt utenfor arbeidsmarkedet. Dette er ikke en fremtidsbeskrivelse. Dette er Norge i dag. Det er en beskrivelse vi må ta til oss i fullt alvor.

Tidligere i år var jeg i Malmö og besøkte blant annet forstaden Rosengård. Dette er ett av flere steder i Sverige som visstnok har fått tilnavnet håpløshetens holdeplasser. Navnet viser til boområder hvor de fleste har innvandrerbakgrunn og lever mer eller mindre adskilt fra storsamfunnet i en tilværelse preget av fattigdom. Nitti prosent av dem som bor i Rosengård er sosialhjelpsmottakere.

En slik utvikling ønsker jeg ikke i dette landet. Min bekymring er at jeg ser konturene av den også her. Derfor har regjeringen satt et ekstra trykk på integreringsarbeidet. Vi har som mål at alle skal ha like muligheter til deltakelse, og at alle aktivt skal bruke sine muligheter. Alle skal kjenne et ansvar både for sitt eget og sine barns liv og for samfunnsutviklingen. Det vet jeg krever et samfunn som er inkluderende, både i holdningene som dominerer og i praksis. Her har Regjeringen og andre myndigheter selvsagt et stort ansvar. Arbeidet mot rasisme og diskriminering er høyt prioritert, klarest uttrykt gjennom en ny lov mot etnisk diskriminering som blir lagt frem neste år. Vi jobber også med å tilrettelegge offentlige tjenester slik at de tilpasses en stadig mer mangfoldig befolkning.

Ett av de største og viktigste tiltakene denne Regjeringen har lansert er et nytt introduksjonsprogram med egen stønad som vil gjelde fra 1. januar 2004. Gjennom en egen lov stadfester vi at alle nyankomne flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, samt deres familier har rett og plikt til et individuelt tilpasset program. Norsk med samfunnskunnskap og kvalifisering til arbeidslivet er hovedelementene i programmet.

Videre har vi sendt på høring et forslag om å gjøre voksenopplæring i norsk og samfunnskunnskap obligatorisk for grupper med størst behov fra 1. januar 2005. Dette gjør vi fordi vi ser språk som en nødvendighet for å kunne klare seg her.

Vi ser at fattigdommen øker i Norge, og bak tallene finner vi mange med innvandrerbakgrunn. I statsbudsjettet for neste år har mitt departement, som en del av Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom foreslått 5 millioner til en styrking av frivillig virksomhet for innvandrere. Midlene skal rettes inn mot dem som trenger det mest, til selvorganisering og tiltak som kan bedre deres situasjon.

Dette er noe av innsatsen fra Regjeringens side på å øke deltakelsen og inkluderingen av personer med innvandrerbakgrunn. Jeg ser det slik at tiltak fra myndighetshold er helt nødvendige, med at offentlige tiltak i seg selv er utilstrekkelige for å nå målet om et samfunn der alle deltar og er inkludert.

Nylig utkom historieverket Norsk innvandringshistorie, og jeg ser at redaktøren av verket skal holde et innlegg her senere i dag. Verket tegner et bilde av et Norge i stadig endring, der innvandring også i tidligere tider har formet samfunnsutviklingen. Tidligere innvandrere som ble sett på som ”annerledes” og ”noen utenfra” sees på i dag som en naturlig del av det norske. Det gjelder for eksempel katolikkene her i landet.

En slik utvikling vil vi forhåpentligvis se også overfor dagens innvandrere. At de blir en del av det norske i alle deler av samfunnet og i alle sosiale klasser. Det forutsetter imidlertid at også dagens innvandrere aktivt tar del i samfunnet, bidrar til samfunnsutviklingen og gjør det de kan for at de og deres barn skal klare seg her. Det innebærer et individuelt ansvar for å lære seg norsk og sørge for at også barna lærer språket. Det innebærer å ta del i barnas skolehverdag, bidra til et godt bomiljø, delta i arenaer som gir innflytelse og gjøre bruk av alle muligheter til å få en tilknytning til arbeidsmarkedet.

Dere som sitter her er bevis på at veldig mange med innvandrerbakgrunn, i ulike aldrer faktisk tar en aktiv del i samfunnsutviklingen. Mye tyder på at Norge kan håndtere det nye mangfoldet på en god måte. Ikke minst gir mange unge oss et håp i det at de ikke lenger stiller spørsmålstegn ved hvor deres medelever eller lekekamerater kommer fra. Mine bekymringer knytter seg særlig til de enkeltindividene og de gruppene som lever mer eller mindre isolert fra storsamfunnet.

Her kan KIM og organisasjonene som dere representerer spille en nøkkelrolle. Jeg vet at dere allerede gjør en viktig jobb overfor deres medlemmer og at mange av dere også deltar i den offentlige debatten. Denne innsatsen vet jeg vil bli videreført. Dere har en unik posisjon som bindeledd mellom privatsfæren og den offentlige sfæren. Dere kan formidle informasjon og holdninger mellom innvandrermiljøer og storsamfunnet, og bidra til at grupper ikke isolerer seg men er aktive samfunnsborgere.

Om et år legger Regjeringen fram en ny stortingsmelding om det flerkulturelle Norge. Arbeidet med meldingen har vært preget av en åpen prosess og blant andre har KIM gitt mange nyttige og viktige innspill. Meldingen skal, som denne konferansen, løfte blikket fra hverdagens utfordringer og trekke de store linjene. Den skal peke på problemstillinger og dilemmaer i den videre utformingen av det pluralistiske Norge.

Integrering er en prosess. En langsiktig prosess. Jeg tror ikke at vi på et tidspunkt fram i tid kan klappe oss på skuldrene og si at nå har vi lykkes med integreringen. Norge vil være i endring og nye grupper vil komme til med sitt mangfold. Det betyr at vi hele veien må være bevisste på hva vi gjør og konsekvensene av det. Nå mener Regjeringen at tiden er inne for å tenke nytt på noen områder, og det vil vi signalisere gjennom stortingsmeldingen som legges fram til neste år. Jeg ønsker å ha dere med i den tenkningen.

Ett av temaene som vil bli drøftet i meldingen er grenseoppgangen mellom det offentlige og det private. Vi møter dilemmaer som må håndteres fordi dette handler om enkeltindividets rett til å forme sin egen fremtid. Vi vet at en del barn med innvandrerforeldre slites mellom foreldrenes valg og egne ønsker. Det handler ofte om verdier.

Jeg vet jeg har dere med meg når jeg sier at myndighetene har et ansvar for å gripe inn når barn opplever vold og overgrep i hjemmet. Det har vi en plikt til overfor alle barn i Norge. Overgrep som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan vi ikke overlate til de unge selv å komme seg ut av. De trenger hjelp og støtte til det. Spørsmålet er når og hvordan det offentlige skal gripe inn, og hvordan myndigheter og innvandrerorganisasjoner kan samarbeide for at dette kan gjøres mest mulig smertefritt både for de unge og for deres foreldre.

Det pluralistiske Norge stiller oss overfor nye dilemmaer og nye verdivalg. Ikke minst har Norge blitt mer religiøst gjennom nyere innvandring, med de verdiene det bringer med seg. Vi ser også at tradisjonelle verdier støter mot moderne verdier, og at generasjonsmotsetninger gjerne forsterkes når foreldre har ett ben i Norge og ett i deres fødeland. De som står i midten av disse kryssende verdiene og holdningene er selvsagt barna, og til dels kvinner med minoritetsbakgrunn.

Her skal vi trå varsomt. Grunnholdningen må være at unge mennesker, jenter og gutter, skal kunne forme sine liv uten tvang. Samtidig skal foreldre oppleve en trygghet over sine barns fremtid. I vår iver etter å se de unge må vi ikke bidra til å gjøre generasjonskløften unødig stor, og umyndiggjøre foreldre med innvandrerbakgrunn.

Forholdet mellom første og andre generasjon er viktig. Jeg vil igjen se til Sverige som er et land vi ofte sammenligner oss med. En svensk forskningsrapport som utkom i år fra Studieforbundet Näringsliv og Samhälle viser at ”utenforheten” til førstegenerasjonens innvandrere reproduseres i andre generasjon. Rapporten understreker at det er avgjørende at foreldregenerasjonen har en tilknytning til arbeidsmarkedet og behersker svensk og det svenske samfunnet. Det samme gjelder her i landet. Da er det et faresignal at nærmere 10 prosent av befolkningen med innvandrer-bakgrunn er arbeidsledige, og over 17 prosent av dem med afrikansk bakgrunn.

Den oppvoksende generasjonens skoleprestasjoner og arbeidsmarkeds-tilknytning henger sammen med hvordan foreldrene klarer seg økonomisk og sosialt. Samtidig er det viktig at den neste generasjonen møter et skolesystem som er tilrettelagt også for elever med minoritetsbakgrunn. Dette har Utdannings- og forskningsdepartementet tatt på alvor og vil om ikke lenge presentere en strategiplan for barn og unge med minoritets-bakgrunn fra barnehage til høyere utdanning. Etter utdanningen må overgangen til arbeidsmarkedet være fri for diskriminering. Dit har vi dessverre ikke kommet ennå. Den nye loven mot etnisk diskriminering og Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering er viktige virkemidler i så måte.

Skal vi ha grunnlag for positive forventninger til fremtiden må vi se tegn til at de neste generasjonene vil gjøre seg aktivt gjeldende i samfunnet. Jeg vil ikke svartmale situasjonen, selv om jeg har nevnt flere grunner til bekymring. Det er imidlertid også flere positive utviklingstendenser som vi kan bygge videre på. Et av de mest gledelige er at sysselsettingen blant såkalte andregenerasjons innvandrere er høyere enn blant deres foreldre. Dessuten øker sysselsettingsprosenten dess lenger man har bodd i Norge. Vi ser også at mange unge med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning. Personer med innvandrerbakgrunn gjør seg dessuten mer gjeldende i den offentlige debatten, og flere deltar på arenaer som gir innflytelse. Oslos nye bystyre har tolv personer med minoritetsbakgrunn, hvorav flere i ung alder. Dette gir godt håp om en utvikling i riktig retning.

Tittelen for Landskonferansen åpner for mange refleksjoner, men jeg vil avslutte her, og tar gjerne imot spørsmål fra dere. Jeg ønsker dere til lykke med disse to dagene, og med deres viktige arbeid fremover. Vi har mange utfordringer som jeg håper vi kan møte med felles innsats. Sammen kan vi bygge på de gode utviklingstrekkene og skape en felles fremtid som vi kan se på med positive forventninger.