Av Morten Andreas Meyer (H), Statssekretær Kommunal- og regionaldepartementet

Regjeringen jobber med en egen Stortingsmelding om storbypolitikk. Den blir den første av sitt slag noensinne her i landet. Det er et stort behov for å se spesielt på de utfordringer og mulighetene som storbyene har. Samarbeidsregjeringen er altså den første som virkelig griper fatt i dette.

Tidligere kulturminister Åse Kleveland og Kristine Døsen som jobber i Sveriges forskningsråd for byutvikling hevder i en kronikk at ”Norge har i dag ingen offentlig by- og urbanpolitikk, til forskjell fra de fleste europeiske land.” Jeg er delvis enig. Dette har regjeringen for lengst grepet fatt i og vi utarbeider nå en helhetlig storbypolitikk.

Det har vært svært viktig for oss at denne politikken må skapes i samarbeid mellom statlige myndigheter og byene. Derfor er storbyene trukket aktivt med i arbeidet med Stortingsmeldingen. Samarbeidet har utviklet en felles forståelse mellom storbyene og regjeringen om viktigheten av dialog som redskap for gode politiske resultater.

Etter min mening er vår oppgave å sørge for å legge til rette for at byene kan utvikle seg og ta hånd om de utfordringer som byene har. Jeg tror også at byene er de som vet best hvordan byens utfordringene skal løses. Derfor blir vår jobb å sette byene bedre i stand til å gjøre jobben. Slik kan innbyggerne få et bedre og mer helhetlig tjenestetilbud. Byenes handlingsrom skal økes for at mulighetene for positiv utvikling kan utnyttes bedre. Samarbeidsregjeringens storbypolitikk bygger på tillit til at andre enn staten også kan ta gode beslutninger på vegne av fellesskapet.

En av de store utfordringene i statens forhold til byene er at de ulike statlige sektormyndighetene ”taler med flere tunger,” både i byutviklingssaker og i den daglige driften. Etter min mening ligger det store gevinster for byene og for samfunnet som helhet at staten, med dens ulike vesener og etater opptrer samlet og koordinert overfor byene. Dette har også byene gitt tydelige signaler om.

Våre største byer er også i stand til å løse oppgaver som mindre kommuner ikke er, både for sine egne innbyggere, men også for andre kommuners innbyggere. Det siste er særlig aktuelt innefor kulturlivet. De største byene og små distriktskommunene har svært ulike forutsetninger, men i norsk politikk har vi tatt utgangspunktet i at de har de samme forutsetninger, og Utsira har dermed ansvar for de samme oppgavene som Bergen har. Fører dette til de beste løsningene for innbyggerne? Tvilsomt.

Byene må også definere sin egen rolle, både i regionen og internasjonalt. Dette kan ikke staten gjøre for byene, men vi kan legge til rette for at byene kan utvikle sin rolle. Samarbeidsregjeringen har forventninger til at storbyene tar sin rolle som motor i regions- og landsdelsutvikling.

Et kort avisinnlegg gir ikke mulighet til å gå gjennom hele storbypolitikken. Men jeg tror at den meldingen vi skal legge frem i vår, vil gi rom for en god debatt om hva storbyenes rolle skal være og hvordan vi kan tilrettelegge for det.