Arbeidskraft fra Øst-Europa

Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

På bakgrunn av Aftenpostens avisartikkel 21. april med tittel ”Smutthull vil gi billig arbeidskraft fra øst”, finner jeg grunn til å understreke følgende:

Regjeringens forslag om overgangsordninger overfor borgere fra de nye EØS-landene omfatter arbeidstakere som på egenhånd reiser til Norge for å søke og finne arbeid. Forslaget innebærer at disse sikres tilfredsstillende lønns- og arbeidsvilkår etter norske standarder. Men forslaget omfatter ikke overgangsordninger overfor tjenesteytere og deres ansatte, fordi EU- og EØS- utvidelsesavtalen ikke åpner for overgangsordninger for denne gruppen. Bakgrunn er at EU ikke fant det nødvendig å ha overgangsordninger overfor denne gruppen. Tjenesteytere og deres ansatte fra de nye medlemslandene vil derfor etter 1. mai kunne benytte seg av den frie bevegeligheten for tjenesteytelser, på lik linje med tjenesteytere fra nåværende medlemsland.

Dette fremgår klart i det forslaget Regjeringen la frem for Stortinget 19. mars. Det blir da misvisende, som Aftenposten skriver i sin artikkel, å si at forslag om overgangsordninger inneholder ”gapende hull i ny norsk lov om arbeidsinnvandring fra nye EU-land”. De måtene Aftenposten skisserer for billig arbeidskraft fra de nye medlemslandene, har på bakgrunn av reglene om fri bevegelighet for tjenesteytelser vært mulig helt siden EØS-reglene om fri bevegelighet ble en del av norsk rett i forhold til arbeidskraft fra land som til enhver tid er medlemmer av EU-samarbeidet. Det er faktisk en av EUs fire friheter. Disse mulighetene er derfor ikke nye i forhold til nettopp denne utvidelsen, som man kan få inntrykk av ved å lese Aftenpostens artikkel.

Som regjeringen skriver i sitt lovforslag, vil de foreslåtte overgangsordningene bidra til å forebygge sosial dumping , men ikke være det eneste og endelige bidraget til problematikken rundt sosial dumping generelt sett. Det fremgår også av regjeringens forslag at de største utfordringene i forhold til denne utvidelsen trolig vil gjelde nettopp tjenesteytere og deres ansatte som tar midlertidig tjenesteoppdrag i Norge. Siden overgangsordninger ikke kan innføres overfor denne gruppen, må andre virkemidler enn overgangsordninger tas i bruk for å forhindre sosial dumping. Av den grunn er det ikke nødvendig at slike tiltak er på plass før 1. mai da utvidelsen formelt skjer.

For ikke å komme i konflikt med våre forpliktelser etter EØS-avtalen, må aktuelle tiltak være av generell karakter som i tilfelle vil gjelde for alle, også for norske arbeidstakere, og regjeringens oppfatning er at aktuelle tiltak må vurderes og diskuteres i samarbeid med arbeidslivets parter. Denne dialogen er nå godt i gang.

Også ved tidligere utvidelser av EU, for eksempel med Portugal og Spania, har frykten for sosial dumping vært stor på bakgrunn av store forskjeller mellom nye og gamle EU-land i forhold til blant annet levestandard og lønnsnivå. I ettertid har denne frykten vist seg å være ubegrunnet, fordi de nye medlemslandene selv opplevde en enorm økonomisk vekst, og dertil bedrede lønnsnivå og levestandard. Regjeringen mener derfor det er viktig å ikke trekke forhastede konklusjoner, og at man bør avvente erfaringer med og virkninger av EØS-utvidelsen før det tas endelig stilling til behovet for de enkelte tiltakene.

Jeg vil for øvrig understreke at store deler av norsk lovgivning gjelder for alle som utfører arbeid i Norge, enten man er kommet hit som individuell arbeidsinnvandrer eller som ansatt i en utenlandsk virksomhet som skal utføre en tjeneste. EUs direktiv om utsendte arbeidstakere er gjennomført i norsk rett ved et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, og sikrer at norske bestemmelser om for eksempel sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidstid og permisjonsrettigheter også vil gjelde for arbeidstakere som kommer til Norge i forbindelse med tjenesteoppdrag. Norsk lovgivning har imidlertid ikke bestemmelser som fastsetter lønnsnivå, men eventuelle vedtak om allmenngjøring av tariffavtaler vil også gjelde for arbeidstakere på tjenesteoppdrag. Lov om allmenngjøring av tariffavtaler har som hovedformål å forhindre at utenlandske arbeidstakere tilbys lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn det som følger av norske tariffavtaler. Allmenngjøring av tariffavtaler kan i prinsippet skje innenfor alle sektorer og er et virkemiddel som kan tas i bruk for å motvirke sosial dumping. En arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i en landsomfattende tariffavtale kan kreve avtalens lønns- og arbeidsvilkår allmenngjøres, dvs. at de skal gjelde for alle som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. Tariffnemnda behandler kravet og fastsetter eventuelt en forskrift om allmenngjøring, som vil gjelde som ufravikelige minstevilkår.

Muligheten for allmenngjøring kom samtidig med EØS-avtalen i 1994, men først nå har Tariffnemnda fått sin første sak til behandling, ved at LO har reist krav om allmenngjøring av tre av sine tariffavtaler på syv petrokjemiske utbyggingsanlegg langs kysten. Tariffnemndas avgjørelse i denne første saken vil kunne gi en god pekepinn om allmenngjøring er et hensiktsmessig virkemiddel for å motvirke urimelige lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere i Norge.