I Dagsavisens leder søndag 8. februar hevdes det at regjeringen kunne latt være å legge frem boligmeldingen da den er ”uten politisk innhold”. Angivelig fordi regjeringen ikke vil at det skal bli lettere for unge å skaffe seg sin første bolig, og at det heller ikke blir flere utleieboliger. Lederen konkluderer med at regjeringen ikke har noen boligpolitikk. Min konklusjon etter å ha lest lederen, er at redaktøren verken kan ha lest meldingen eller ha særlig innblikk i norsk boligpolitikk.

Et av hovedmålene i regjeringens boligpolitikk er jo nettopp at det må bli lettere for boligetablerende å komme seg inn på boligmarkedet. Da det er det generelle rentenivået som påvirker boligprisene og bokostnadene mest av alt, legger regjeringen avgjørende vekt på å føre en økonomisk politikk som sikrer lav prisstigning og stabile, lave renter. Også høye byggekostnader gjør det dyrt å kjøpe bolig. Regjeringen har derfor iversatt en rekke tiltak for å redusere disse kostnadene. Både tiltak for å få en enklere og raskere saksbehandling av byggesaker i kommunene og et samarbeidsprosjekt mellom det offentlige og byggenæringen for å øke produktiviteten i bransjen. I tillegg foreslår jeg å målrette Husbankens låneordninger mot boligetablerende. Dette vil gjøre det lettere for brede grupper av boligetablerende å komme seg inn på boligmarkedet. For mer vanskeligstilte grupper tilbyr Husbanken startlån gjennom kommunene. For de vanskeligst stilte vil vi målrette Husbankens bostøtte og boligtilskudd, slik at enda flere kan få den hjelpen de trenger til å skaffe seg en bolig. Også regjeringens mål om redusert skatt på bolig vil redusere boligprisene og bokostnadene.

Boligmeldingen signaliserer en fortsatt bred satsing på Husbankens låne- og tilskuddsordninger. Verken utlånsrammen, som er på et historisk høyt nivå - 14,5 milliarder kroner - eller utlånsrenten foreslås endret. Det jeg imidlertid foreslår er å målrette husbanklånene – nettopp mot de boligetablerende. Heller ikke nivået på tilskudds- og støtteordningene til de vanskeligst stilte, som er på rundt 3 milliarder kroner, foreslås endret. Tvert imot signaliseres det en satsing på nær 900 millioner. kroner på bostøtten. I tillegg støttes norske boligeiere indirekte med vel 20 milliarder kroner i gunstige skatter per år – eller rundt 10.000 kroner per bolig.

Vi signaliserer imidlertid ingen storstilt satsing på utleieboliger. Dette fordi vi ikke tror dette er en god boligmodell og fordi vi ikke vil lokke unge inn i en mulig fattigdomsfelle. For de fleste vil det være eier- eller andelsboligen som gir de laveste bokostnadene, de sterkeste rettighetene og den største valgfriheten. Dette har da også vært en av hovedpilarene i norsk boligpolitikk etter 1945 - med bred tilslutning i Stortinget. Borettslag ble opprettet for at folk skulle slippe å leie fra private. Dette har bidratt til at nordmenn av de aller høyeste boligstandardene i verden, og det til lave kostnader for den enkelte og for samfunnet. Vi ser ingen grunn til å endre denne politikken.

For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at de fleste land i Europa legger om boligpolitikken i retning av en større andel eierboliger. I få land gis det tilskudd til utleieboliger. Støtten gis isteden som bostøtte, slik vi nå foreslår å gjøre også her til lands. Det er altså internasjonalt akseptert at bostøtte gir bedre boligpolitikk for pengene enn tilskudd.

Boligmeldingen inneholder dessuten en meget ambisiøs plan for å bekjempe og forebygge bostedsløshet. Dette skal oppnås ved å redusere antall utkastelser, tilby en bolig til alle som har vært på institusjon eller i fengsel og ved å redusere bruken og bedre kvaliteten på midlertidige botilbud, slik som hospitser. I tillegg foreslår jeg tiltak for å øke andelen boliger som kan benyttes av folk med nedsatt funksjonsevne og antallet miljøvennlige boliger.

Dette er ingen revolusjon av boligpolitikken – fordi det trengs ikke – men et viktig steg mot en politikk som tilrettelegger for at alle skal kunne bo godt og trygt.