Erfaringene etter innføringen av 48-timersprosedyre i asylsaker

Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

De siste årene har det vært en stor tilstrømning til Norge av asylsøkere som ikke har et beskyttelsesbehov. I mange tilfeller dreier det seg om personer som har betalt store summer til bakmenn med løfte om arbeid og varig opphold i Norge. For å gi et signal til asylsøkerne og bakmennene, og for å kunne bruke ressursene på de sakene der behovet for beskyttelse er reelt, har regjeringen ansett det nødvendig å sette i verk tiltak.

Dette er bakgrunnen for at vi 1.januar i år innførte en såkalt 48-timersprosedyre for asylsøkere fra trygge land. Hurtigprosedyren innebærer ikke en mindre grundig behandling av den enkelte søknad, men at saken blir behandlet umiddelbart av Utlendingsdirektoratet. Alle søknader behandles individuelt, og kommer det frem opplysninger under saksbehandlingen som reiser den minste tvil om hvorvidt søkeren har behov for beskyttelse, skal saken umiddelbart overføres til den vanlige prosedyre. Asylsøkerne mottar på vanlig måte informasjon fra en frivillig organisasjon (NOAS). Søkerne har klagerett på vedtaket og mottar i den forbindelse nødvendig advokatbistand.

Så langt i år har 71 asylsøkere fått behandlet sin søknad i hurtigprosedyren. I tillegg ble en søker tatt ut av hurtigbehandlingen fordi det var en vanskelig sak. Alle de 71 fikk, etter en individuell og grundig vurdering, avslag på sine søknader. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i disse sakene har vært 38 timer og ingen har tatt mer enn 48 timer. Tall fra politiet viser i tillegg at uttransporten av dem som har fått avslag skjer relativt raskt etter at vedtak om avslag er fattet.

Jeg er svært fornøyd med at man har oppnådd å redusere saksbehandlingstiden kraftig i disse sakene. Belastningen ved å vente lenge på direktoratets avgjørelse er stor for den enkelte asylsøker. Selv om hurtigprosedyren kun har vart i litt over 2 måneder, og erfaringene derfor er noe begrensede, synes det i tillegg allerede nå å være en tydelig nedgang i antallet asylsøkere fra land som betraktes som trygge. Nedgangen i antallet grunnløse asylsøknader gjør at utlendingsforvaltningen kan bruke større ressurser på andre saker, noe som igjen vil medføre kortere saksbehandlingstid i alle typer saker.

De positive erfaringene med 48-timersprosedyren tilsier at det er hensiktmessig å utrede nærmere muligheten for å utvide prosedyren fra 1. januar 2005. Den bør fange opp alle grunnløse asylsøknader, uavhengig av hvilket land søkerne kommer fra. Jeg finner det viktig i den forbindelse å fremheve at en utvidelse av prosedyren ikke skal gå på bekostning av den enkelte asylsøkers rettsikkerhet, og at alle asylsøkere som blir forfulgt i hjemlandet fortsatt skal få beskyttelse i Norge.