Torsdag 29. januar fikk jeg overlevert rapporten fra Effektutvalget, som har sett på virkningene av ulike typer statlig politikk for regional utvikling og distriktspolitiske mål. Jeg ser fram til debatten som bør komme i kjølvannet av rapporten. Jeg håper imidlertid vi unngår unødvendige avsporinger i denne debatten, som for eksempel om noen deler av landet ”koster” mer enn andre målt i overførings­kroner, eller hvor verdiene ”egentlig” skapes.

Bare så det er sagt: Det er ikke unaturlig at noen deler av landet samlet sett mottar større statlige overføringer enn andre For eksempel kan befolkningens alderssammensetning gjøre at noen ”får” mer trygdeutbetalinger enn andre. Men det må uansett være en grunnleggende premiss at vår evne til å opprettholde vekstkraft og spredt bosetting ikke kan ha offentlige overføringer som utgangspunkt. Det må være grunnlag for verdiskapende virksomhet som ligger i bunn.

Norsk økonomi er fortsatt tungt basert på det uttak og den bearbeiding av råvarer som skjer rundt om i hele landet, enten det gjelder olje/gass, fiske, oppdrett, landbruk eller reiseliv. Det er liten tvil om at problemer i slike næringer lett vil forplante seg, og at dette også vil ramme aktiviteter som er lokalisert i de sentrale strøkene.

Jeg håper rapporten kan være med på å sette fokus på forutsetningene for å skape vekst. Spesielt er det viktig å se på forholdet mellom rammebetingelsene for nærings­livet, sektor­politikken og de spesielle regional- og distriktspolitiske virkemidlene. Effektutvalget har i stor grad (i tråd med sitt mandat) konsentrert arbeidet om å vurdere virkninger av ulike typer sektortiltak og distriktsrettede virkemidler. Rapporten viser effekter av statens bruk av penger i regional- og distriktspolitikken, , men har i mindre grad vurdert virkninger av konkrete tiltak for å bedre rammebetingelser for næringslivet – og forholdet mellom dette og tiltak over statsbudsjettet.

Gode rammebetingelser for næringslivet er nødvendig for å få frem lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter som kan bidra til økt verdiskaping – og dermed trygge arbeidsplasser og robuste lokalmiljø. Overalt i landet opererer næringslivet i stadig større grad i et globalt marked. Mye av den tradisjonelle og nye eksportindustrien finner vi utenfor storbyområdene. For disse viktige vekstnæringene er det avgjørende å unngå for sterk vekst i lønninger og andre kostnader, og å holde kronekursen og rentenivået nede. Regjeringen har derfor tatt tak i utfordringen med å dempe veksten i kostnads­nivået i forhold til andre land. Det gjør vi blant annet gjennom å legge fram stramme budsjetter og redusere skatter og avgifter, noe som har bidratt til en lavere rente og dermed en svakere kronekurs enn på lenge. Dette er avgjørende for konkurranseevnen til norsk næringsliv.

Effektutvalget har fått utarbeidet beregninger som blant annet viser at lavt rentenivå over tid gir økning i sysselsetting, og at økningen er større i sentrale strøk enn andre deler av landet. Årsaken er at lave renter favoriserer tjenesteytende næringer som er rettet inn mot å betjene husholdninger, ved å gi dem økt kjøpe­kraft. Og de tjenesteytende næringene er relativt sett størst i sentrale strøk.

Dette er interessante beregninger, som viser komplekse sammenhenger i økonomien. Samtidig er beregningene basert på visse forutsetninger. Og en av forutsetningene er at valutakursen er uendret. Dette kan jo skje, men ett av de sentrale problemene for norsk eksportrettet industri var jo nettopp en rask stigende kronekurs. Jeg mener også at lave renter kan bidra til et moderat lønnsoppgjør.

Forholdet mellom bedrede rammebetingelser og innsats over statsbudsjettet er derfor etter min mening helt sentralt når vi skal diskutere virkemidler i regional- og distriktspolitikken. Vi kan ikke både føre en stram budsjettpolitikk for å senke kostnadsnivået og bedre rammebetingelsene for næringslivet, og samtidig øke bevilgningene over statsbudsjettet til alle slags gode tiltak.

Vi bruker allerede i dag store midler over statsbudsjettet til for eksempel infra­struktur, forskning, udanning, landbruk og distriktsrettet nærings­støtte. Det skal vi fortsette med, men samtidig må vi bli stadig bedre i bruken av dem. Ikke minst må vi stimulere frem innovasjon og nyskaping. Den enorme velstands­økningen som har funnet sted de siste hundre år er muliggjort nettopp gjennom innovasjon og nyskaping. Den gode oppskriften for å fremme vekst i alle deler av landet over tid, mener jeg vi finner i en kombinasjon av bedrede ramme­betingelser for næringslivet, en målrettet satsing på infra­struktur og FoU, og en spissing av regional- og distriktspolitiske virkemidler mot omstilling, innovasjon og nyskaping. Regional- og distriktspolitikken bør handle om denne blandingen, og bli vurdert i lys av de regionale forhold i vårt ulikeartede land. Der håper jeg rapporten fra Effektutvalget kan bidra på en konstruktiv måte.