Kommunal- og regionalminister Erna Solberg

EUs utvidelse og norsk fiskeindustri – muligheter og begrensninger

Innlegg på årsmøte for Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening, industri og eksport – 30.mars 2004

Kjære Årsmøtedeltakere,

Jeg vil først benytte anledningen til å takke for invitasjonen for å komme hit innlede om et så viktig og interessant tema som EØS-utvidelsen.

Innledning – kort om bakgrunnen for EØS-utvidelsen

Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn undertegnet tiltredelsestraktaten til EU 16. april 2003 i Aten og vil bli medlemmer av EU og EØS 1. mai 2004.

De nye medlemslandene i EU søkte formelt om å bli part i EØS-avtalen etter at utvidelsesforhandlingene med EU ble avsluttet på møtet i Det europeiske råd i København 12.-13. desember 2002. Deretter ble forhandlinger om utvidelsen av EØS innledet 9. januar og varte fram til 6. juni 2003.

Viktige tilleggsavtaler i forbindelse med EØS-utvidelsen er avtale med EU om en norsk bilateral finansieringsordning og en EØS-finansieringsordning for perioden 2004-2009 og en tilleggsprotokoll om import av fisk og fiskevarer med opprinnelse i Norge. Jeg vil i mitt innlegg komme innpå disse ordningene, men jeg vil også snakke om EØS-utvidingen og arbeidsinnvandring.

EØS og fisk

Handel mellom Norge og EU

EU er Norges viktigste marked for eksport av fisk. I fjor gikk 56 pst. av norsk eksport av fisk til EU. I fjor økte den relative andel noe etter noen år med tilbakegang, selv om totaleksporten i verdi og volum har vært tilnærmet konstant. Utvidelsen gjør at EU i fremtiden kommer til å utgjøre et enda større marked for norsk fiskerinæring.

Den norske fiskerinæringen eksporter 2000 ulike produkt varianter til mer enn 150 land. På de fleste markedene skjer dette i internasjonal konkurranse. EU representer på mange måter et ”hjemmemarked”, på grunn av fysisk nærhet til markedet. Dette er spesielt viktig for eksporten av fersk fisk.

Gjennom EØS-avtalens protokoll 9 fikk Norge tollfrihet til EU for en del produkter av torsk, sei, hyse, blåkveite og kveite. For andre produkter som produkter av fersk ørret, fersk filet av uer og steinbitt er tollen trappet ned til 30 prosent av tollstasen som gjaldt ved EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994. For en del såkalte ”følsomme” fiskerslag som produkter av laks, makrell, sild, reker kamskjell og sjøkreps gir imidlertid ikke avtalen tollettelser.

Resultatet er at den norske fiskerinæringen har gunstige tollbetingelser for en lang rekke produkter. Imidlertid utgjør produkter av de «følsomme» fiskeslagene en så vesentlig del av norsk eksport til EU at protokoll 9 må anses å være utilstrekkelig for å dekke norsk fiskerinærings samlede eksportinteresser. En stor del av dagens eksport til tiltredelseslandene utgjør nettopp produkter av disse «følsomme» fiskeslagene.

Derfor er fortsatt fiskeindustrien og havbruktes muligheter et av de viktigste økonomiske argumentene for et EU-medlemskap. I den forbindelse vil jeg gjerne sitere fra oppslaget ”Nei-folket langs kysten snur” i siste lørdagsnummer av Aftenposten. ” Vi får ikke utnyttet potensialet ved å stå utenfor. Arbeidsplasser vil forsvinne og fraflytting fortsette ” sier Roger Fredriksen, daglig leder i Flakstadvåg Laks.

Handelen mellom Norge og tiltredelseslandene

Gjennom 1990-tallet inngikk Norge og EFTA frihandelsavtaler med åtte av de ti tiltredelseslandene. I alle disse avtalene er prinsippet om fri markedsadgang med fisk nedfelt. Følgelig er dagens handel med fisk med tiltredelseslandene toll- og kvotefri bortsett fra noen mindre unntak.

Eksporten til tiltredelseslandene har økt betydelig siden frihandelsavtalene ble inngått. Den økte etterspørselen skyldes flere forhold; endringene i retning markedsøkonomi, den økonomiske utviklingen og ikke minst tollfriheten gjennom frihandelsavtalene. I 1993 var total eksport av fisk til tiltredelseslandene i underkant av 200 mill. kroner, mens den samlede eksportverdien i 2002 var ca. 1,3 milliarder kroner. Dette var en nedgang i forhold til året før da eksporten til tiltredelseslandene var på over 1,7 milliarder kroner. I dag utgjør eksport til tiltredelseslandene 5-6 prosent av total norsk eksport av fisk og fiskeprodukter.

Fiskeforedlingsindustrien i tiltredelseslandene er basert på importert, ikke minst norsk, råstoff. Særlig Polen, Estland, Latvia og Litauen importerer sild og makrell for videreforedling. Kvaliteten på norsk og islandsk råstoff egner seg bedre for videreforedling enn råstoff fra andre land p.g.a. størrelse og fettinnhold. Fryste sildefileter, fryst hel sild, fryst makrell og oppdrettslaks er de viktigste produktene. Polen er et spesielt viktig marked. Norsk fisk har på det meste representert over 80 prosent av total polsk import av sild og makrell, og fisk utgjorde i 2002 30 prosent av total norsk eksport til Polen.

Siden 2000 har eksportvolumet gått ned selv om verdien av eksporten en periode fortsatte å øke. Dette kan forklares med reduserte fangstkvoter, sterk konkurranse om råstoffet, høyere priser og sterk kronekurs. Også sterkere konkurranse fra andre tilbydere, særlig Island og Færøyene, påvirker totalbildet. Etter hvert som markedet har utviklet seg, har handelsmønsteret endret seg mot mer høyverdiprodukter (sildefilet i stedet for rund sild, oppdrettslaks m.m.). Det er grunn til å anta at denne utviklingen vil fortsette.

Handelsmønsteret med tiltredelseslandene er annerledes enn handelen med dagens EU. Dette skyldes ulik næringsstruktur i markedene og ikke minst tollregimet. For en rekke produkter som eksporteres til tiltredelseslandene, er eksportvolumene flere ganger større enn det som eksporteres til EU til tross for at EU er et mye større marked.

Forhandlingene om fisk og forhandlingsresultat

Markedsadgang for fisk og sjømat er det eneste området der tollbetingelsene vil bli vesentlig endret når tiltredelseslandene blir medlemmer av EU. Norsk fisk har en sterk posisjon i de nye medlemslandenes markeder, og industrien i en rekke av landene er store importører av norsk fisk og fiskeprodukter. Derfor er EU-utvidelsen særdeles viktig for norske fiskeri- og havbruksinteresser.

Fra Regjeringens side var det en målsetting å få løsninger som ga best mulig markedsadgang også etter EU-utvidelsen. Det var norsk syn at løsningene burde være så enkle og forutsigbare som mulig. Norge gikk derfor inn for et system basert på lave flate tollsatser fremfor et komplisert kvotesystem.

På bakgrunn av den eksisterende handelen med tiltredelseslandene får Norge kvoter for de viktigste eksportproduktene av sild og makrell (fryst sildefilet og sildelapper, fryst rund sild og fryst rund makrell). Disse produktene utgjør det alt vesentligste av norsk fiskeeksport til tiltredelseslandene. Kvotene vil gis årlig og innebære at eksport til et utvidet EU vil være tollfri inntil kvoten er oppbrukt. Kvotene omfatter fryst sildefilet og fryste sildelapper (67 000 tonn), fryst rund sild (44 000 tonn) og fryst rund makrell (30 500 tonn). Etter at kvoten er oppbrukt, gjelder de vanlige tollsatsene som i dag følger av avtalene mellom Norge og EU. Fordi EU er en tollunion, vil tollsatser og kvoter gjelde til det samlede EU. Dette innebærer at også dagens medlemsland vil kunne kjøpe norsk tollfritt råstoff.

De tollfrie kvotene legges til de eksisterende 40 tollfrie kvotene som Norge har fått i forbindelse med tidligere kompensasjonsforhandlinger. I tillegg økes den tollfrie kvoten på fryste pillede reker fra 5 500 tonn til 8 000 tonn.

Til tross for at det ikke var mulig å nå det primære målet om kompensasjon for tapt markedsadgang til søkerlandene i form av generelle tollettelser, er det samlede resultatet av forhandlingene tilfredsstillende, bl.a. fordi EU har gitt markedsadgang uten at Norge har måttet gå inn i drøftelser om økt investeringsadgang i norsk fiskeflåte. Det er relativt få tollfrie kvoter, men disse dekker det vesentligste av norsk eksport til tiltredelseslandene. For de øvrige produkter er dagens handel med de nye medlemslandene liten og tollsatsene relativt lave. Dette er derfor et mindre problem enn volumproduktene av fryst sild og makrell.

Kvotene er store, både sett i forhold til dagens eksport til tiltredelseslandene, de allerede eksisterende tollfrie kvotene, de tollfrie periodene som følger av EUs WTO-forpliktelser og EUs ensidige kvoter. Problemet ligger imidlertid at eventuell økt produksjon og eksport av såkalte ”følsomme” fiskeslag, vil bli tollbelagt. Norge har jo store forventninger, spesielt til havbruksnæringen. Derfor hadde et fullverdig medlemskap uten særlig toll og kvotehindringer vært bedre. Forenklingselementene som ligger i bl.a. harmonisering av opprinnelsesregelverket i fiskeavtalen vil kunne virke positivt for næringen.

Bortfall av toll mellom tiltredelseslandene og EU og nye handelsvilkår mellom Norge og tiltredelseslandene vil ventelig ha innflytelse på handelsstrømmene. Samtidig vil utvikling av markedene, endring i konkurranseforholdene, økt levestandard, kronekurs og utvikling i andre markeder også kunne ha en innvirkning. Fordi det er mange forhold som trekker i ulik retning er det vanskelig å forutsi hvordan handelsstrømmene vil utvikle seg. Den foreliggende avtalen innebærer imidlertid at dagens nivå på tollfri eksport av de viktigste produktene skal kunne videreføres og økes. Fordi EU er en tollunion, gjelder alle markedsadgangsforhold for EU som helhet, dvs. at tollsatser og kvoter vil gjelde til det samlede EU. Dette vil i seg selv kunne påvirke handelsstrømmene.

EØS-utvidelsen og arbeidsinnvandring

Et annet viktig tema og ikke minst i den offentlige debatten har vært arbeidsinnvandring. Regjeringen ser positivt på arbeidsinnvandring fra de nye EU- og EØS-landene og har som utgangspunkt at Norge etter hvert trenger utenlandsk arbeidskraft, selv om det for tiden er noe arbeidsledighet. Men selv med overgangsordninger vil det bli mye enklere for borgerne av de nye medlemslandene å komme inn på arbeidsmarkedet etter 1. mai.

Det er mulig for dagens medlemsland å ha overgangsordninger i syv år. De nåværende EU- og EFTA/EØS-landene kan avgrense retten til å ferdes fritt for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak av Kypros og Malta. Vi har derfor foreslått overgangsregler for arbeidstakere fra disse landene. Det vil blant annet innebære muligheten til å stille krav om oppholdstillatelse.

De fleste nåværende EU-landene får en eller annen form for overgangsordning for å hindre for stor tilstrømming av arbeidstakere fra de nye medlemslandene, redusere faren for sosial dumping og for å hindre misbruk av velferdsordinger.

Regjeringen mener det neppe blir stor tilstrømning, og vil at arbeidsmarkedet skal være mest mulig åpen for arbeidstakere fra de nye landene. Norge kan likevel ikke ha ordninger som er svært ulike de som er i våre naboland. Vi mener derfor at også Norge må ha enkelte overgangsordinger etter utvidelsen 1. mai.

Departementet foreslår derfor overgangsordninger på to områder:

• Krav til oppholdstillatelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn.
• Muligheten til å innføre vernetiltak overfor arbeidstakere fra de samme landene ved alvorlig ubalanse i arbeidsmarkedet eller ved fare for det.

Overgangsordningene kan ikke være strengere enn de reglene som gjelder for disse arbeidstakerene da avtalen om EØS-utvidelsen ble underskrevet høsten 2003. Overgangsordningen vil gjelde fra 1. mai.

Nærmere vilkår for oppholdstillatelse, slik som regler som fulltidsarbeid, vanlige lønns- og arbeidsvilkår og dokumentering av arbeidsforhold, er foreslått som endringer i forskrift. Disse er blitt sendt ut på høring med høringsfrist i går den 29.03.04.

Det blir ikke foreslått krav til type arbeid, fagkompetanse, bestemt arbeidssted eller likende. Vi foreslår at arbeidssøkeren fra de nye medlemslandene får rett til å oppholde seg i Norge på egen regning i seks måneder .

Vi foreslår videre å kunne sette i verk vernetiltak dersom det oppstår eller kan ventes uro på arbeidsmarkedet som kan gi alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller yrke.

Nye finansielle bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa

Bakgrunn for finansieringsordingene

De fleste av de nye medlemslandene har vesentlig lavere levestandard enn landene i det nåværende EU. De fattigste av disse har et inntektsnivå per innbygger som er omlag en tredel av EU-gjennomsnittet. I forhold til EFTA/EØS-landene blir forskjellen i inntektsnivå enda større. Utvidelsen av EU og EØS innebærer dermed en betydelig økning av de sosiale og økonomiske forskjeller mellom partene i EØS.

Regjeringen lanserte mars 2001 Handlingsplanen for økt kontakt med søkerlandene til EU. Bakgrunnen for dette var et ønske om å etablere tettere bånd til de fremtidige EU-medlemslandene og vise solidaritet i forhold til de store politiske og økonomiske utfordringer utvidelsesprosessen representerer for kandidatlandene. Det geografiske fokus under Handlingsplanen har vært Østersjøregionen, selv om alle de sentraleuropeiske landene omfattes av planen. Viktige satsingsområder er tilrettelegging for iverksetting av EU-regelverk, støtte til justissektoren og Schengen-samarbeidet, utdanning og forskning, miljø og demokratiske institusjoner.

EØS-ordning fram til 31.12.03

Ved inngåelsen av EØS-avtalen i 1992 ble det opprettet en låne- og tilskuddsordning for økonomisk og sosial utjevning i EØS-området. Etter ordningen forpliktet EØS/EFTA-statene seg til å yte tilskudd og rentesubsidier på lån til utvikling og strukturtilpasning i Hellas, Spania, Portugal, Irland og Nord-Irland. Denne ble for perioden 1999-2003 erstattet med en ny finansieringsordning til støtte for de samme landene, Nord-Irland unntatt fra 2000.

Den totale rammen for hele perioden for ordningen er 119,6 mill euro, omlag 1 milliard kroner, hvorav Norge står for 95% og Island og Liechtenstein resten. Målsettingen er at to tredeler av tilskuddene skal gå til miljøprosjekt, herunder byfornyelse, tiltak mot forurensning i byområder og bevaring av europeisk kulturarv. Fristen for å gi tilsagn under den nye ordningen var 31. desember 2003.

Om forhandlingene og forhandlingsresultatet

Under henvisning til at EFTA/EØS-statene gjennom EØS deltar i det samme indre marked som de nye medlemslandene blir del av, var det EUs utgangspunkt for forhandlingene at EFTA-siden i EØS måtte bidra med en rimelig andel av kostnadene for å få det utvidede indre marked til å fungere. EU reiste derfor krav om et betydelig økt finansielt bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein. Det ble fremholdt at det økonomiske bidraget fra EFTA/EØS-landene under EØS måtte gjøres permanent og økes til et nivå på linje med medlemslandenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning gjennom EUs strukturfond.

I lys av de økte velferdsforskjellene i et utvidet EØS, ønsket regjeringen at Norge fortsatt skulle bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Fra norsk side kunne man imidlertid ikke akseptere de prinsippene som ble lagt til grunn fra EUs side i forhandlingene. Det var norsk syn, støttet av Island og Liechtenstein, at en ny finansieringsordning av prinsipielle grunner ikke kunne omfatte tiltak som falt utenfor EØS-avtalens virkeområde, dvs. strukturtiltak som i EU blant annet ses i sammenheng med den felles landbruks- og fiskeripolitikken. EFTA/EØS-landene kunne på den annen side ikke avvise at forutsetningene for vårt bidrag til sosial og økonomisk utjevning ville endre seg med utvidelsen med ti nye medlemmer i EU og EØS fra 1. mai 2004.

Finansieringsordningenes innhold

Avtalen innebærer at det opprettes to nye finansieringsordninger - en EØS-ordning og en særskilt norsk ordning. Ordningene har som formål å bidra til reduksjon av økonomiske og sosiale forskjeller i EØS, særlig i de nye medlemslandene. De samlede overføringene etter disse ordningene blir på 233,4 millioner euro eller omlag 1,937 milliarder kroner årlig i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Norges andel blir totalt på ca. 226,8 millioner euro eller omlag 1,882 milliarder kroner per år.

Hovedmottakere for begge ordningene vil være de nye medlemslandene. For EØS-ordningen vil også de av EUs medlemsland som mottar støtte fra den nåværende finansieringsordningen og som fortsatt oppfyller kriteriene for å motta støtte fra EUs samhørighetsfond under EØS være støtteberettigede (Hellas, Portugal og Spania). Fordelingen av støtten er basert på befolkning, BNP per capita og landareal, samt andre sosio-økonomiske hensyn.

Felles for begge ordninger

Felles for begge ordninger er at de skal bistå den europeiske integrasjonen og redusere velfredskløften. I tillegg ønsker vi at ordningen bidrar til å styrke samarbeidet mellom Norge og de nye medlemslandene. Ordningene skal også være komplementær med nasjonale utviklingsplaner og EUs strukturfonds programmer.

Et viktig prinsipp for ordningene er at de skal være mottakerstyrt dvs. at landene selv vil være ansvarlig for å prioritere, utvikle, foreslå og gjennomføre prosjekter. For å bygge videre på de etablerte samarbeidsformen som er etablert mellom Norge og mange av de nye medlemslandene, blant annet i Baltikum, er det viktig å få identifisert hvilken kompetanse man kan tilby fra norsk side og hvilke nettverk som eksisterer.

For at å ha en mest mulig effektiv ordning legges det opp til et felles sekretariat ved EFTA-sekretariatet i Brussel, felles søknadsprosedyrer og mest mulig ensartede styringsdokumenter. Det er også viktig å skape god forankring på i mottakerlandene ikke bare på sentralt nivå, men også på lokalt og regionalt nivå – da mange av tiltakene nettopp vil berøre disse nivåene.

Den norske bilaterale finansieringsordningen

Norge forplikter seg til å bidra med 567 millioner euro eller omlag 4,7 milliarder kroner som stilles til rådighet i årlige andeler på 113,4 millioner euro eller omlag 941 millioner kroner i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Støtten skal i sin helhet ytes i form av tilskudd.

Fokus for den norske bilaterale ordningen er:

• Schengen
• Justisområdet
• Miljøvern
• Regionalpolitikk
• Grenseoverskridende samarbeid

EØS-ordningen

EFTA/EØS-landene forplikter seg til å bidra med 600 millioner euro eller omlag 4,98 milliarder kroner som stilles til rådighet i årlige andeler på 120 millioner euro i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Den norske andelen vil være 567 millioner euro eller omlag 4,7 milliarder kroner i tråd med den avtalte fordeling mellom EFTA-landene når det gjelder kostnader i EØS-relaterte aktiviteter. I henhold til dagens BNP-nøkkel, skal Norge dekke 94,59 prosent av kostnaden.

Fokus for EØS-ordningen er:

• Miljø
• Styrke forvaltningsapparatet
• Utdanning
• Helse/barn

Avslutning

Jeg håper at jeg i mitt innlegg har fått fram at EU- og EØS-utvidelsen vil ha store konsekvenser for forhold mellom Norge og de nye medlemslandene. Det meste er til det positive. Når det gjelder eksporten av fisk til de nye medlemslandene så tror jeg den kommer til øke, ikke minst som følge av høy økonomiske vekstrater og den da påfølgende velstandsveksten. De finansieringsordningene åpner også opp for nye utfordringer og nye muligheter i vårt forhold til de nye medlemslandene. Jeg takker for oppmerksomheten.