Personer som har fått endelig avslag på asylsøknaden

Av Kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Kine Sperre Horsbøl og Tine Larsen i Juss-Buss skriver i en kronikk i Aftenposten den 26. juli om de såkalte ureturnerte asylsøkerne. Jeg føler et behov for å oppklare en del av de forhold som fremsettes i kronikken.

Personer som har fått endelig avslag på sin asylsøknad – etter en individuell behandling i UDI og klageinstansen Utlendingsnemda (UNE) – er pliktig til å forlate landet innen den frist som utlendingsmyndighetene fastsetter. De som ikke overholder dette befinner seg altså per definisjon ulovlig i landet. Det er svært viktig at dette følges opp i praksis, hvis ikke undergraves hele asylinstituttet – et institutt som er ment å gi asyl eller opphold for personer som har et beskyttelsesbehov eller som innvilges av sterke menneskelige hensyn. De personer som har fått endelig avslag har altså fått en grundig individuell gjennomgang av sin søknad og utlendingsmyndighetene har vurdert det slik at det ikke er noe grunnlag for opphold eller asyl.

En del personer nekter å etterkomme myndighetenes pålegg om å forlate landet ved endelig avslag. Som sagt skal man reise frivillig ved avslag, men en del blir også returnert ved tvang til land som Norge har returavtaler med. Noen av dem som får avslag kommer fra land som Norge ikke har returavtaler med, men de kan reise tilbake frivillig. Alle land er pliktig til å ta tilbake sine egne borgere – selv om det ikke er inngått avtaler om retur.

De personene som nå får varsel om at de ikke lenger får kost og losji i norske mottak er altså personer som har fått endelig avslag og som ikke har forlatt landet slik de skal ved avslag og som ikke lar seg tvangsreturnere. I tillegg vil ikke disse personene samarbeide med norske myndigheter om å fremskaffe reisedokumenter. Da er ikke riktig at norske myndigheter skal betale opphold for personer som ikke på noen måte er villig til å samarbeide. Jeg vil likevel understreke at barnefamilier fortsatt vil kunne få bo på mottak.

Alternativet til å bli bedt om å forlate mottaket er å samarbeide med norske myndigheter. Ved å samarbeide vil man fortsette å kunne bo i mottak frem til en eventuell avreise og man vil få bistand fra International Organization for Migration (IOM) til å tilrettelegge for tilbakereisen. Dersom det viser seg at det selv etter at man aktivt har samarbeidet med norske myndigheter og IOM om retur, ikke er mulig å vende tilbake vil man kunne få opphold i Norge. Det er faktisk slik at den enkelte har et reelt valg mellom å samarbeide med myndighetene eller ikke. Dette faktum hopper representantene fra Juss-Buss over i sin kronikk.

Etter sosialtjenesteloven er ikke sosialkontorene forpliktet til å gi bistand til personer som oppholder seg ulovlig i landet, utover det som kommer inn under ren ”nødhjelp.” Som nevnt har disse personene det her gjelder et reelt valg mellom å samarbeide med myndighetene om å fremskaffe reisedokumenter eller ikke – og dermed har man også tilbud om fortsatt kost og losji i asylmottak.

Det er ikke aktuelt for norske myndigheter å ”premiere” dem som har fått endelig avslag på asylsøknaden og som ikke samarbeider med norske myndigheter om å fremskaffe reisedokumenter. Det betyr at vi ikke kommer til å innføre en ordning som fungerer slik at dersom man bare nekter å samarbeide lenge nok så får man opphold i Norge. En slik politikk vil bare virke mot sin hensikt og gjøre at det oppstår flere situasjoner hvor asylsøkere nekter å samarbeide om identitet og reisedokumenter. Dette vil igjen bidra til å undergrave asylinstituttet ytterligere.