Regionkommuner for oppgaver og tilhørighet

Av Erna Solberg, leder i Høyre

Det er med interesse jeg leser Kommunal Rapport 2. september. Avisens leder er tydelig irritert over at undertegnede har kommet med et innspill i Høyres programprosess og lansert ideen om ”regionkommuner,” som en mulig måte å organisere et levedyktig lokaldemokrati på i fremtiden.

Jeg vil understreke at forslaget om regionkommuner står på uavhengige ben i forhold til eventuelt fremtidige landsdelsregioner, selv om mange forsøker å koke dette sammen. En av avisens journalister sier blant annet i et spørsmål til statssekretær, Frank Jenssen, i mitt departement at ”…nesten alle andre er blitt enige om å erstatte fylkeskommuner med regioner. Har dere et ønske om å vanskeliggjøre denne debatten?”

Det første jeg vil spørre om er, hvem disse ”alle” er? En omlegging fra dagens fylker til store landsdelsregioner vil ha stor betydning for det sivile samfunn. I realiteten har debatten hittil vært for de få, og ingen har spurt om konsekvensene, bla for frivillige organisasjoner.

Debatten om det regionale nivået starter ofte i feil ende. Mange starter med å tegne kartene, uten å ha svar på hvilke oppgaver regionene skal løse. Jeg opplever heller ikke, på noen som helst måte, at ”alle” synes å ha konkludert med at det er landsdelsregioner som er løsningen. Tvert imot møter jeg svært stor skepsis til denne ideen i møte med lokalpolitikere, bedrifter og folk flest. Jeg mener vi bør starte med å se på hvilke oppgaver og utfordringer som krever løsninger fra oss politikere. Dernest må vi finne ut på hvilket nivå oppgavene bør løses.

Mange kommuner har problemer med å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft og denne utfordringen vil øke i årene som kommer. Det kan blant annet skyldes at fagmiljøene er for små til å håndtere kompliserte saker. Dette kan være innenfor kompliserte felt som barnevern og plan- og byggesaksbehandling noe som også kan påvirke folks rettsikkerhet.

Mange steder ser vi at kommunestrukturen er til hinder for en fornuftig og helhetlig areal- og transportplanlegging. Dette gjelder særlig i sentrale strøk og er derfor et viktig argument for at debatten rundt kommunestruktur ikke bare blir et tema i distriktene, men også i sentrale deler av landet.

Vårt handlingsmønster forandres stadig. Vi bor i en kommune, jobber i en annen, handler i en tredje og benytter oss av kulturtilbud i en fjerde kommune. Mange krysser kanskje kommunegrenser flere ganger daglig. Men det offentlige tjenestetilbudet er ikke tilpasset en virkelighet med så stor mobilitet. Mitt poeng er at bo- og arbeidsmarkedsregionene utgjør en naturlig enhet – regionkommunen. Regionkommunen tar utgangspunktet i hvordan hverdagen til folk og næringslivet ser ut. Regionkommunen er også i tråd med mange regionalforskere syn på hvordan vi skal få et vekstdyktig distrikts-Norge. Dette ble blant annet senest presentert på NHOs småting.

En del offentlige velferdsoppgaver løses ikke godt nok i dag. Mye av dette skyldes at man ikke klarer å samarbeide over forvaltningsgrensene. Robuste regionkommuner vil i større grad kunne ta på seg flere oppgaver – både fra staten og fra fylkeskommunen, som Høyre ønsker å legge ned – slik at vi får et mer helhetlig og kvalitetsmessig godt tjenestetilbud til innbyggerne enn hva vi har i dag – og de kan bedre legge til rette for å styrke det lokale næringslivet.

Dette er bakgrunnen for at jeg har lansert regionkommuner som en mulig løsning. Regionkommuner kan etableres både gjennom kommunesammenslutninger men også gjennom interkommunalt samarbeid, hvor regionkommunen overtar ansvaret for en del av kommunenes oppgaver.

Det er ikke alltid at svaret på alle utfordringer er å bruke mer penger for å løse et problem. Like ofte er problemet at måten vi har organisert offentlig sektor, hindrer oss i å finne gode løsninger for folk. Staten har ansvar for noen oppgaver, fylkeskommunen for noen og kommunen for noen. Denne mangelen på helhetlig organisering, gjør det vanskeligere å følge opp folk som har behov for hjelp fra det offentlige. Dette rammer først og fremst de mest vanskeligstilte.

Ved å etablere robuste regionkommuner vil vi få en enhet som kan få ansvar for flere tjenester enn det kommunene har i dag. Dette vil kunne sikre folk et mer helhetlig og tilpasset tjenestetilbud.

Jeg har ikke tegnet kart over hvor grensene for eventuelle regionkommuner skal gå eller hvor mange slike regionkommuner vi skal ha. Både Kommunal Rapport og andre aktører i debatten må nok akseptere at debatten om antall forvaltningsnivåer og organisering av det regionale nivået vil pågå en stund før de endelige konklusjoner trekkes; Distriktskommisjonen skal avgi sin innstilling, vi skal ta med oss forskningsrapportene, partiene skal vedta sine programmer og konklusjonene skal forankres godt og endelig i neste stortingsperioden.