Religion og innvandring – nye utfordringer

Av Kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Norge har i stor grad blitt et flerreligiøst samfunn. Nyere innvandring til Norge har ført til at religiøse minoriteter har blitt flere og mer synlige enn tidligere. Mange nye innvandrere kommer fra land og samfunn der religion har større plass i folks dagligliv enn det som har vært vanlig for mange i Norge.

Norge er ikke et verdslig samfunn. Vi har en statsreligion, en statskirke og vi har kristen formålsparagraf i den offentlige skolen og i barnehagene. I Norge er 86 prosent av befolkningen er medlem av Den Norske Kirke. Mange medlemmer tar imidlertid ikke aktivt del i kirkens religiøse liv, og religionen har ikke så stor plass i dagliglivet, som i mange andre land. Jeg vil hevde at innvandringen til Norge har bidratt til større bevissthet rundt betydningen av livssyn og trosforhold, og bidratt til at mange medlemmer av Den norske kirke i større grad blir utfordret til å ta stilling til eller bli bevisst egen tro og holdninger. Det synes jeg er positivt.

Religionsfrihet og individets frie valg er to prinsipper som er svært viktige for regjeringen. I diskusjonen om kvinners bruk av religiøst hodeplagg for en tid tilbake, ble nettopp disse prinsippene synliggjort. Valget om å bære religiøse hodeplagg, er et valg hver person selv skal ta. Ut fra disse overordnede prinsippene er det er ikke opp til myndighetene å pålegge eller forby dette. Det er også svært uheldig dersom noen tvinges til å gå med hijab eller turban mot sin vilje av sine foreldre, sin menighet eller av annen autoritetsperson, eller på noen måte blir utsatt for press fra omgivelsene.

Dette bringer oss inn på diskusjonen om hva som er religiøs praksis, og hvilke handlinger som har sitt utspring i kultur og tradisjoner. Vi vet at folk utøver den samme religionen på ulike måter og har ulike tolkninger av religiøse skrifter og leveregler. Det er et viktig prinsipp i Norge at myndighetene ikke skal blande seg inn i indre anliggender i menigheter og trossamfunn - at dette er en del av religionsfriheten. Samtidig er det ofte svært vanskelig å skille mellom hva som er religiøst begrunnet og hva som er kulturelt begrunnet, og da igjen hva man skal og kan mene noe om som ”utenforstående”.

Mange innvandrere, som i dag tilhører religiøse minoriteter, har tidligere tilhørt den religiøse majoriteten i sitt opprinnelsesland. Å være hindu i India er noe annet enn å være det i Norge, og gir noen andre utfordringer. Alle minoriteter må tilpasse seg det samfunnet man lever i. Utfordringen blir å bli enige om hva som er en nødvendig tilpasning fra minoritetene, og hvordan storsamfunnet skal tilrettelegge for disse gruppene.

Mange husker diskusjonen som startet i Aftenposten i fjor basert på mine utsagn om ”modernisering av islam”. Min hensikt den gangen var nettopp å få fram debatt om at det finnes ulike tolkninger innen islam, at ikke alle muslimer har samme oppfatning av hvordan religionen skal praktiseres, og at det må være mulig å diskutere spørsmål om hvordan islam praktiseres, også i det offentlige rom. Og jeg benytter anledningen her til å presisere at det ikke er min eller andre politikeres oppgave å endre islam eller andre religioner.

Mitt anliggende er å tilrettelegge for åpen og bred dialog og debatt om slike spørsmål, og om de utfordringer som et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn bringer med seg. Spørsmål som hva som er greit å gjøre eller mene i religionens navn, hvor stor vekt vi skal legge på folks tro, og hva myndighetene skal tilrettelegge for, er viktige å diskutere åpent. Ikke minst er det nødvendig at representanter for de religiøse minoritetene deltar i denne debatten. Dersom vi ikke har mot nok til å diskutere åpent de utfordringer vi ser i samfunnet, står vi i fare for å bygge et samfunn basert på myter og fordommer.

Jeg inviterte derfor den 15. juni i år, i samarbeid med Kontaktutvalget for innvandrere og myndighetene (KIM), til et seminar hvor vi diskuterte slike problemstillinger. På seminaret deltok representanter for en rekke menigheter og trossamfunn, og representanter for ulike innvandrerorganisasjoner. Regjeringen vil til høsten også legge fram en stortingsmelding om det flerkulturelle samfunnet. Hensikten er blant annet å skape oppslutning rundt en kjerne av grunnleggende rettigheter, plikter og kjøreregler.

Jeg vil derfor ta initiativ til å videreføre dialogen med trossamfunn og innvandrerorganisasjoner for å drøfte løsninger på de utfordringer som kan oppstå i møtet mellom storsamfunnet og de ulike religiøse minoritetene. Jeg ønsker en bred og åpen dialog, og jeg vil gjøre mitt beste for å bidra til at dialogen framover involverer så mange som mulig, med ulike erfaringer og synspunkter. En bred og åpen utveksling av synspunkter og erfaringer er nødvendig for at vi skal få et velfungerende flerkulturelt og flerreligiøst samfunn hvor alle føler seg som en del av fellesskapet.