Store budsjetter, ikke bedre resultater

Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Kommunene er en av våre største produsenter av velferd, og disponerer over 200 milliarder kroner. Regjering og kommuner ønsker mer innsikt i hvordan pengene brukes. Og funnene gir interessant lærdom: For eksempel er det på mange områder svært vanskelig å finne noen sammenheng mellom kvaliteten på en tjeneste og hvor mye penger som brukes på den. Med andre ord: Her finnes et potensial for enten å gi bedre og flere tjenester for de samme pengene, eller til å sette ned kommunale gebyrer.

Dette er et viktig perspektiv når man leser KOSTRA-tallene som Statistisk sentralbyrå (SSB) la ut nye på sine hjemmesider 15. mars. Tallene beskriver hvordan kommunene i 2003 brukte sine ressurser. Kommunal- og regionaldepartementet mener slik sammenlignbar informasjon er verdifull og nyttig både for kommunene selv i arbeidet med omstilling og forbedring, og for lokaldemokratiet ved å spre kunnskap om kommunene til innbyggerne.

De mange avisartiklene de siste dagene hvor KOSTRA-tallene anvendes, er derfor interessante og omfattes med stor interesse. For innbyggerne i en kommune er det nyttig å få vite hvor godt kommunens folkevalgte forvalter ressursene. Aslak Bonde skriver i Kommunal Rapport 18. mars i år at den type sammenligninger KOSTRA representerer, antakelig er av større betydning for effektivisering i kommunesektoren enn for eksempel konkurranseutsetting.

Tallene må imidlertid brukes med fornuft. Vi skal her la ligge at enkelte kommuner kan ha rapportert feil tall, og at tallene fra SSB dermed også blir gale. En vanlig teknikk som brukes, er å se på antall kroner brukt på en tjeneste pr. bruker. I denne forbindelse kan det henvises til for eksempel både Dagbladet og Verdens Gang 24. mars og omtalen av ressurssituasjonen i skolen.

Men vi må ta med i vurderingen av tallene at kommunene er svært ulike. Vi vet for eksempel at noen kommuner har det mangedobbelte i inntekter per innbygger i forhold til andre, for eksempel på grunn av skatten fra kraftselskaper. Da er det ikke underlig at noen kommuner bruker mer penger pr. bruker enn andre. Vi vet også at kommunene har svært forskjellig bosettingsstruktur. Kommuner med konsentrert bosetting kan for eksempel gi det samme tilbudet til lavere kostnader pr. elev enn kommuner med svært spredt bosetting.

Sammenligninger kan også gjøres mer avanserte ved å se på ressursbruk og resultater i sammenheng. Et eksempel på dette finner vi i Kommunal Rapport 25. mars, hvor avisen har satt sammen tall for pengebruken i skolen i kommunene i 2003 og karakterene elevene oppnådde. Da kommer helt andre kommuner henholdsvis på topp og bunn på listen. Avisen skriver til og med at ” Sammenligningen viser at det er ingen sammenheng mellom ressursbruk og skoleresultater. Blant de 25 kommunene med best snittkarakter, har 12 høy, sju middels og seks lav pengebruk.” En forklaring kan her være at de foresattes utdanningsnivå har større betydning for elevkarakterene enn hvor mye penger kommunen bruker på skolesektoren.

Selv om vi må være kritiske til en del av bruken av KOSTRA-tallene, mener Kommunaldepartementet det er viktig å ikke ”helle barnet ut med badevannet”. Vi må ikke slutte å sammenligne. Det handler imidlertid om ikke å sammenligne ”epler og pærer”, og det handler om å bruke tallene som indikasjoner og ikke som konklusjoner. Til det første har departementet og SSB vært behjelpelig ved å dele kommunene inn i grupper hvor kommunene innad i hver gruppe er sammenlignbare med hensyn til befolkningsstruktur, inntektsnivå og størrelse.

I forhold til den andre utfordringen gjelder det å utvikle innsikt om at det sjelden finnes de helt enkle forklaringer på forskjeller mellom kommuner. Det er for eksempel ikke nødvendigvis den kommunen som bruker mest penger som er den beste. Vinneren er derimot den kommunen som bruker de pengene den har best - det vil si den som får ”mest igjen for pengene”. Da handler det både om organisering, om å lytte til brukerne og om å vise ansatte tillit. Forhåpentligvis vil sammenligninger utvikle seg over tid slik at vi fanger opp alle aspekter.