Innlegg av kommunal- og regionalminister Erna Solberg sendt alle landets aviser 28.12.2004

De fleste av oss reagerer når personer ikke får leie bolig bare fordi de er utlendinger, når folk med annerledes navn ikke en gang kommer til intervju på den jobben de søker og når personer med mørk hud nektes adgang på utesteder. Og vi reagerer også når personer med "fremmed" religion blir sett ned på og trakassert og når rasistisk vold skjer i drosjekøen. Vi må alle gjøre vårt for å bekjempe slik og annen diskriminering.

Regjeringen la 17. desember fram forslag til en ny lov som forbyr diskriminering på grunn av etnisitet og religion på alle samfunnsområder. Et nytt Likestillings- og diskrimineringsombud skal sikre at loven følges.

Regjeringen ser behovet for å styrke det rettslige vernet mot diskriminering. Økt globalisering og nyere innvandring viser at det etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet i befolkningen er kommet for å bli. Samtidig er rasisme og etnisk diskriminering reelle problemer i Norge i dag, som begrenser mange menneskers muligheter til å delta i samfunnet på like vilkår som andre. Det er uakseptabelt. Lovverket som skal beskytte mot diskriminering er mangelfullt; det finnes kun spredte bestemmelser med anvendelse på enkeltområder – i arbeidslivet, på boligmarkedet og i straffesammenheng. Regjeringen ønsker derfor en helhetlig sivilrettslig lovgivning. Forslaget til en ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) viser at regjeringen mener alvor.

Formålet med loven er å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Religion og livssyn tas inn i loven som selvstendige diskrimineringsgrunnlag på lik linje med etnisitet, da religiøs tilhørighet stadig oftere ser ut til å ligge til grunn for diskriminering.

Loven vil gjelde på alle samfunnsområder, også i arbeidslivet. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt. For diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn gjøres det unntak for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, når disse er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål. Slik sikres ivaretakelsen av den grunnlovsfestede religionsfriheten.

Loven gir et forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. Det gjøres imidlertid unntak fra forbudet dersom forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Loven setter også forbud mot trakassering og instruks om å diskriminere eller trakassere. For å sikre at den som klager over brudd på lovens forbud ikke blir utsatt for negative reaksjoner, innføres det et forbud mot gjengjeldelse. Et tilsvarende vern innføres for vitner i diskrimineringssaker.

Loven åpner for positiv særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd. I sivile saker etter diskrimineringsloven gjelder en generell regel om delt bevisbyrde. I de tilfellene det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, skal slik diskriminering anses som bevist, med mindre den som har utført handlingen sannsynliggjør at dette ikke er tilfelle.

Oppreisning, dvs. erstatning for ikke-økonomisk tap, innføres som hovedreaksjon for brudd på loven. Oppreisningsansvaret er i utgangspunktet avhengig av at skyld kan konstateres hos den som diskriminerer. Loven viderefører imidlertid dagens objektive oppreisningsansvar for arbeidsgivere, som innebærer at arbeidsgivere kan ilegges oppreisning for diskriminering som rammer arbeidstakere eller arbeidssøkere uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Personer som har vært utsatt for diskriminering kan også kreve erstatning for økonomisk tap etter alminnelige erstatningsregler. En ny Likestillings- og diskrimineringsnemnd kan gi pålegg om stansing og retting av lovbruddet, samt ilegge tvangsmulkt dersom pålegget ikke etterkommes.

I straffeloven bør det markeres tydeligere at rasistiske ytringer med kvalifisert krenkende virkning er uakseptabelt. Regjeringen foreslår derfor en skjerping av straffeloven § 135 a (rasismeparagrafen). Diskriminering som begås av flere i fellesskap, enten i løse grupper eller i mer organiserte former, er særlig skadelig. Diskrimineringsloven får derfor en egen straffebestemmelse for diskriminering foretatt av flere personer i fellesskap.

For å sikre effektiv håndheving av det vernet som nå blir etablert, fremmer regjeringen samtidig et lovforslag om opprettelse av et administrativt håndhevingsapparat. Apparatet vil bestå av et Likestillings- og diskrimineringsombud og en Likestillings- og diskrimineringsnemnd, som skal føre tilsyn med at diskrimineringsbestemmelsene i likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven og boliglovene etterleves. I tillegg til å håndheve loven skal ombudet ha kompetanse- og pådriveroppgaver og gi støtte og veiledning knyttet til de ulike diskrimineringsgrunnlagene. Ombudet vil fremstå som et lavterskeltilbud som gjør det enkelt å ta loven i bruk for personer som utsettes for diskriminering.

Regjeringen tilstreber å oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser. Når det rettslige vernet mot etnisk diskriminering nå styrkes, er det gode grunner for samtidig å inkorporere FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk rett. Gjennom inkorporering gjøres RDK til en del av norsk lov, og den får en sterkere rettslig status i Norge enn den hittil har hatt. Inkorporering av RDK er også i tråd med anbefalinger fra FNs rasediskrimineringskomité og Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse. Det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet skal ha et særskilt ansvar for å følge med på at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med Norges forpliktelser etter RDK.

Med EUs rådsdirektiver 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse og 2000/78/EF om likebehandling i arbeidslivet har det skjedd en betydelig utvikling innenfor diskrimineringsretten i Europa. Norge er ikke bundet av disse direktivene, men regjeringen legger til grunn at norsk rett bør etablere et vern som minst er på høyde med diskrimineringsvernet i EU. Forslaget til ny diskrimineringslov oppfyller minimumskravene i rådsdirektiv 2000/43/EF, og gir på enkelte punkter bedre beskyttelse enn hva direktivet krever.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering er et område som er av særlig betydning i et samfunn med stort mangfold. Myndighetene har her et hovedansvar for å forebygge og gripe inn, ved å få på plass et godt lovverk og søke å endre strukturelle samfunnsforhold som bidrar til usaklig forskjellsbehandling. Et bedre rettslig vern er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bekjempe slik opptreden – diskrimineringsproblemene løses ikke i rettssalen alene. Lovgivningen må kombineres med andre tiltak, som informasjon og holdningsskapende virkemidler. Her vil det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet få en viktig oppgave. Men vel så viktig er det at vi alle, enten vi opptrer som politiker, arbeidsgiver, boligutleier, klassekamerat eller nabo, og enten vi tilhører majoritets- eller minoritetsbefolkningen, er åpne for å inkludere personer med en annen bakgrunn enn oss selv.