Visumplikt

Av kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Jeg viser til innlegg i Klassekampen 30. mars med overskriften Asyl. Her kommer det til uttrykk enkelte synspunkt vedrørende visuminstituttet som jeg finner grunn for å kommentere.

Visuminstituttet har både innvandringsregulerende- og utenrikspolitiske formål. Det er grundig redegjort for dette i forarbeidene til utlendingsloven, nærmere bestemt i odelstingsproposisjon nr 46 1986-87.. Jeg siterer fra proposisjonen fordi det som står der er like gyldig i dag: ”Når det gjelder vedtak etter utlendingsloven for øvrig, er utenrikspolitiske hensyn i hovedsak ansett å ligge utenfor det myndighetene bør ta i betraktning ved avgjørelsen av enkeltsaker. Ved søknader om besøksvisum er dette helt annerledes. Her er utenrikspolitiske hensyn tradisjonelt benyttet til å avskjære kontakt med personer som representerer eller kan assosieres med regimer en ønsker å markere politisk motvilje mot. Mest utpreget kommer dette i dag til uttrykk gjennom visumpraksis overfor borgere av Sør-Afrika.” Det er ikke vanskelig å se likhetstrekk mellom Sør-Afrika i apartheidtiden, og situasjonen i Tyrkia på det tidspunkt innlegget fra Næss viser til. De samme hensyn lå også til grunn for innføring av visumplikt overfor det tidligere Jugoslavia tidlig på 90-tallet.

Norge er i dag en del av et europeisk visumsamarbeid. Vi har visumplikt og visumfrihet med de samme land som EU-landene og Island, gjennom vår deltakelse i Schengen-samarbeidet. Mulige framtidige lempelser i visumkravene er en av de gulrøttene som vi og EU har i den dialog som føres med en rekke land om bl.a. menneskerettsspørsmål. Den løsningen som Næss foreslår ville ha motsatt hensikt, nemlig å premiere undertrykkende regimer. I situasjoner med grove menneskerettsbrudd må det internasjonale samfunnet ta i bruke et vidt spekter av virkemidler. I dette inngår også å gi humanitær hjelp og assistanse på ulikt vis. Erfaring fra Balkan-krisen viser også at visumplikten ikke var til hinder for å gi beskyttelse til flyktninger. Norge og andre europeiske land ga beskyttelse til et stort antall flyktninger som enten tok seg hit på egen hånd, eller ved hjelp av internasjonale organisasjoner.