Av statssekretærene Kristin Ravnanger (Arbeids- og sosialdepartementet) og Cathrin Bretzeg (Kommunal- og regionaldepartementet)

Ansvarsløs asylpolitikk?

Svarinnlegg sendt Vårt Land 20. januar 2005

I Vårt Land, 17. januar, skriver Gunhild Garcia de Presno at regjeringen bedriver ansvarsløs asylpolitikk. Snarere tvert imot. Regjeringens politikk er å verne om asylinstituttet. De som trenger beskyttelse, skal få det. Det er også et ledd i en ansvarlig asylpolitikk at lovlig fattede vedtak i asylsaker blir respektert og faktisk gjennomført.

Asylinstituttet skal være forbeholdt de som har behov for beskyttelse. Som i andre land har vi også i Norge to organ som vurderer den enkeltes søknad. Som politikere må vi stole på at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda gjør sine vurderinger på en grundig måte, med utgangspunkt i norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Det har blitt vanlig å omtale personer som ikke kan tvangssendes til hjemlandet som ureturnerbare. Strengt tatt er det bare personer som ønsker og forsøker å reise tilbake til hjemlandet, men som forhindres av hjemlandets myndigheter, som er reelt ureturnerbare. De færreste av dem som omtales som ureturnerbare i debatten har forsøkt å reise tilbake til hjemlandet. De ønsker ikke å reise, og vet samtidig at vi ikke kan tvangsreturnere dem. Norske myndigheter samarbeider med International Organisation for Migration (IOM) om frivillig retur. IOM har bl.a. bistått med frivillig hjemreise av personer til Etiopia, Eritrea og Somalia. Dette er land vi ikke kan tvangsreturnere noen til. Dersom det etter reelle forsøk viser seg at frivillig retur til hjemlandet ikke lar seg gjennomføre, kan det fremmes en omgjøringsanmodning med dokumentasjon om at retur faktisk ikke er mulig. Saken vil da kunne vurderes på nytt i lys av dette.

Personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl, har som regel ikke arbeidstillatelse, og kan ofte ikke sørge for seg selv. Noen henvender seg til den kommunale sosialtjenesten for å få hjelp. For å ha rett til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven, må man ha lovlig opphold i Norge.

Arbeids- og sosialdepartementet har imidlertid i brev av 4.10.2004 til kommunene minnet om at vi har ansvar for at ingen sulter eller fryser i hjel, og at sosialtjenesten må yte livsnødvendig hjelp i en akutt krisesituasjon, også til personer uten lovlig opphold. Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker i nød. Dette er presisert flere ganger, både av arbeids- og sosialministeren, kommunal- og regionalministeren og statsministeren. Vi er kjent med eksempler på uenighet mellom sosialkontoret og den enkelte om hvor kritisk situasjonen er og hvilken hjelp som bør gis, men vi tviler ikke på at kommunene gjør sitt beste i disse ofte vanskelige sakene.

En tilværelse basert på nødhjelp på ubestemt tid er ikke noen god løsning for den enkelte. Vi må legge til grunn at mennesker følger lovlig fattede vedtak, og vi presiserer at alle med endelig avslag på sin asylsøknad får tilbud om en verdig retur med IOM. Norges Kristelige Studentforbund mener at de som ikke kan tvangsreturneres, må få saken sin behandlet på nytt etter en viss tid. Det vil kunne medføre at personer med endelig avslag på asylsøknaden i enda mindre grad vil søke om frivillig retur, fordi det å kunne få saken behandlet på nytt, gir urealistiske forventninger om et annet resultat. Dette ønsker vi ikke å bidra til. En slik ordning kan også virke oppmuntrende på personer som ikke ønsker å samarbeide om å avklare sin identitet.