Statssekretær Cathrin Bretzeg

Arbeidet mot tvangsekteskap er ikke skrinlagt

Innlegg sendt Dagsavisen 3. mars 2005

Regjeringens innsats mot tvangsekteskap har hatt, og har fortsatt, en viktig plass på den politiske agenda. Vi har i en årrekke arbeidet systematisk med denne problematikken, og det er gjennomført en rekke tiltak mot tvangsekteskap. I sitt innlegg 2. mars d.å. beskylder Christian Tybring-Gjedde regjeringen for å være handlingslammet, og han hevder at uten konkrete politiske mottiltak så vil fenomenet fortsette å øke. Dette er utsagn som i beste fall uttrykker stor uvitenhet om regjeringens innsats.

Allerede i 1997 fremmet Erna Solberg en interpellasjon i Stortinget hvor den daværende regjering ble bedt om å utarbeide en handlingsplan mot tvangsekteskap. I 1998 forelå ”Handlingsplan mot tvangsekteskap” med 40 tiltak som omfattet regelendringer, informasjon, opplæring, kompetanseheving, holdningsskapende arbeid, forskning, krise- og andre hjelpetiltak. I ”Regjeringens innsats mot tvangsekteskap 2002” ble 30 nye tiltak mot tvangsekteskap lagt frem. Som en følge av den massive innsatsen på feltet ser vi nå mange positive resultater. Flere departementer har samarbeidet kontinuerlig slik at tiltakene er forankret i de ulike sektorene. At man nå er kjent med flere saker som omhandler tvangsekteskap, kan være et uttrykk for at flere unge i dag søker hjelp, nettopp fordi det finnes mer kompetanse og det er kjent at det er hjelp å få. Vi har ingen holdepunkter for å si at fenomenet tvangsekteskap har økt i omfang.

Det er mange organisasjoner som skal ha honnør for den innsatsen som er lagt ned i arbeidet mot tvangsekteskap. Mange organisasjoner har en målrettet og aktiv innsats i dette arbeidet, og vi skal ikke glemme at det har vært mulig nettopp på grunn av myndighetenes bevilgninger. Det har vært avsatt store ressurser i denne satsingen. I et innlegg som dette gis det ikke rom for en oppramsing av alle resultater vi kan vise til, men la meg kort kommentere noe av det som ligger innenfor Kommunal- og regionaldepartementets ansvarsområde.

Jeg har allerede nevnt bidrag til frivillige organisasjoners innsats til arbeidet mot tvangsekteskap. Dette har muliggjort en systematisk satsing og konkret oppfølging av enkeltsaker. Vi har finansiert forskning og utredning om tematikken for å heve kompetansenivået. Videre har vi etablert et system for å trygge bosituasjonen for utsatt ungdom. Det er foretatt endringer i regelverket slik at straffebudet mot tvangsekteskap fremkommer tydelig og dette gis det informasjon om til nyankomne. De skal også signere en erklæring om at informasjonen er mottatt. Det er videre foretatt endringer i utlendingsforskriften slik at det stilles krav om underhold for unge under 23 år i forbindelse med familiegjenforening, det vil si når ektefellen kommer fra utlandet. Det gis målrettet informasjon på en rekke områder, også i mottak. På noen aktuelle utenriksstasjoner blir også spørsmålet om tvang stilt i forbindelse med søknad om familiegjenforening på grunnlag av ekteskapsinngåelse. Når det foreligger opplysninger om tvangsekteskap har utlendingsmyndighetene mulighet til å avslå en søknad uten å begrunne dette nærmere. I 2004 ble et kompetanseteam mot tvangsekteskap opprettet. Utledningsdirektoratet har en sekretariatsfunksjon her og politiet og Røde Kors inngår i samarbeidet. I tillegg er det utrettet mye på andre departementers ansvarsområder, ikke minst i Barne- og familiedepartementet, som har hatt det overordnete ansvaret for arbeidet mot tvangsekteskap. Opprettelsen av kontakttelefonen mot tvangsekteskap i 2000 har eksempelvis vært et meget viktig bidrag. Jeg vil anbefale Tybring-Gjedde og andre interesserte å oppdatere seg via Barne- og familiedepartementets nettsider.

La meg avslutningsvis kommentere ytterligere to av Tybring-Gjeddes påstander. Hva gjelder skilsmisse er alle i Norge omfattet av vårt sivilrettslige lovverk. Av dette følger at både kvinner og menn har rett til skilsmisse på lik linje, uavhengig av etnisk tilhørighet. Norske skilsmisser anerkjennes i en rekke av de her aktuelle landene, også i Pakistan. Utover dette er det på sin plass å minne om at vi ikke kan intervenere i andre lands nasjonale lovverk. Når det gjelder Tybring-Gjeddes andre påstand om norskopplæring og kunnskaper om norske samfunnsforhold, så vil jeg gjøre oppmerksom på at vi er i ferd med å innføre to store nye reformer; Rett og plikt til norskopplæring og introduksjonsordningen vil, hver for seg, langt på vei imøtekommer kravene til opplæring i både norsk og samfunnskunnskap.