Kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H)

Bør kommunene ha forskjellige oppgaver?

Innlegg sendt de store regionavisene 23. mai 2005

Det har den siste tiden blitt en debatt om de minste kommunene skal fratas oppgaver. Dersom det ikke skjer endringer i kommunestrukturen må vi diskutere løsninger på de utfordringer for eksempel små kommuner står overfor. Ulike oppgaver til små og store kommuner kan være en løsning.

Bakgrunnen for debatten er rapporten som Agenda Utredning og Utvikling AS utarbeidet på vegne av Kommunal- og regionaldepartementet med tittel Bør kommunene ha færre oppgaver? Generalistkommunesystemet og differensiert oppgavefordeling.

Dagens kommunesystem

Dagens kommunesystem er et generalistkommunesystem. Det betyr at alle kommuner har det samme lovpålagte ansvaret for å løse oppgaver. Det er utbredt enighet om at dette systemet har en rekke fordeler. Blant annet sikrer generalistkommunesystemet demokratiske hensyn ved muligheten til direkte demokratisk styring og kontroll, og det brede oppgaveansvaret skaper grunnlaget for helhetlige politiske prioriteringer. En enhetlig oppgavefordeling bidrar til et likeverdig lokalt selvstyre i alle deler av landet. Systemet kan også bidra til effektivitet, ved at kommunene har et bredt oppgavespekter å fordele ressurser mellom. Oversiktlighet er også et aspekt ved dagens kommunesystem som kan bidra til effektivitet, og som også er et viktig bidrag til at systemet kan få tillit og legitimitet.

Utfordringene

Generalistkommunesystemet kan imidlertid også gjøre det vanskeligere å finne gode løsninger på utfordringene i offentlig sektor. Rapporten peker særskilt på spenninger som oppstår som følge av en uendret kommuneinndeling i en situasjon med store endringer i befolkningsstruktur og bosettingsmønster, samtidig som innholdet i og kravene til offentlige tjenester er forandret. Kommunenes forutsetninger for å løse oppgavene kan bli for varierte. Dette kan blant annet gi seg utslag i ujevn kvalitet på offentlige tjenester, som følge av for store ulikheter i kompetanse og andre lokale ressurser.

Ulik oppgavefordeling som mulig løsning?

Oppgavedifferensiering betyr at kommuner med ulike forutsetninger får ulike oppgaver: Oppgaver kan tilpasses mer fleksibelt til de ulike lokale forutsetningene i geografi og befolkningsgrunnlag. Differensiering kan innebære desentralisering enkelte steder, ved at kommuner som er store nok kan få flere oppgaver. Dette kan igjen innebære en vitalisering av lokalpolitikken. Samtidig kan differensiering bety sentralisering andre steder, og dermed legge grunnlag for stordriftsfordeler og kompetansegevinster.

Det er klart at et differensiert system ikke er uten ulemper. Det vil være demokratisk problematisk at borgernes stemme ved lokalvalgene får ulik vekt, og at det lokale selvstyret får forskjellig tyngde i ulike deler av landet. Noen kommuner kan likevel ønske seg færre oppgaver, som de til gjengjeld har reell innflytelse på. Risikoen knyttet til en mer uoversiktlig og fragmentert offentlig struktur må også trekkes fram.

Flere oppgaver til storkommunene i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen

En realistisk modell kan være at de største kommunene kan få noen flere oppgaver fra stat/fylkeskommune. Det vil ikke være riktig at de minste kommunene med rekrutterings- og kompetanseproblemer skal sette standard for hva større kommuner kan få av oppgaver.

Regjeringen har lagt fram forslag til ny arbeids- og velferdsforvaltning, som skal behandles av Stortinget nå i mai. Regjeringen foreslår i den forbindelse at de største kommunene kan få ansvar for arbeidsmarkedstiltak for grupper de i utgangspunktet har ansvaret for. I arbeidsmarkedssammenheng vil dette først og fremst være personer på sosialhjelp. En differensiering her gir kommunene større mulighet til å se tjenester i sammenheng. Dette vil være til fordel for brukerne.

Avlastning

I dag stiller brukerne sterkere krav til kvaliteten i offentlige tjenester. Dagens Næringsliv sier på lederplass 12. mai at det er lett å forstå at små kommuner ikke er i stand til å gi gode nok tilbud innen barnevern, psykiatri og til sterkt handikappede. Uansett hvor mye penger som overføres, trengs det også erfaring for å gi gode nok tilbud. Jeg slutter meg til denne vurderingen. Kommuner i uttynningssamfunn og de minste kommunene kan få færre oppgaver. Det å ha et stort nok fagmiljø som kan være en støtte i vanskelige saker, og som kan være med på å sikre stabilitet og kontinuitet, er et problem i flere kommuner.

Interkommunalt samarbeid er ikke godt nok

Enkelte hevder at interkommunalt samarbeid er løsningen på blant annet manglende fagkompetanse i småkommunene. Vi får mange søknader om forsøk med interkommunalt samarbeid på barnevernsområdet, primært med den begrunnelsen å styrke små, sårbare fagmiljø. Det er prisverdig at kommunene viser stor interesse for å finne gode løsninger innenfor dagens rammeverk. Utstrakt interkommunalt samarbeid på mange tunge tjenesteområder vil imidlertid være uoversiktlig for brukerne, og gjør det vanskeligere for kommunestyret å ha oversikt og styring med tjenestene. Manglende beslutningseffektivitet og styringsproblemer kan være viktige årsaker til at interkommunale ordninger ikke passer for viktige velferdsoppgaver. Vi har sett at interkommunalt samarbeid fungerer dårlig på politisk konfliktfylte områder. Trolig er interkommunalt samarbeid bedre egnet på mer tekniske tjenester enn på de tunge velferdsområdene.

Det er neppe overraskende at jeg ser på kommunesammenslutninger som den beste løsningen på de utfordringer mange kommuner står overfor. Jeg ser blant annet at de ovenfor nevnte problemene som oppgavedifferensiering og interkommunalt samarbeid innebærer, løses dersom flere kommuner slår seg sammen. Men innefor dagens kommunesystem ser jeg at hensynet til tjenestetilbudet til brukerne i de minste kommunene, og storkommunenes muligheter til å ta på seg flere oppgaver, tilsier at en mer ulik oppgavefordeling må vurderes som et reelt alternativ.