Mangfoldet i lokalkulturer, verdiskapning, levesett og kulturlandskap har en egenverdi det er viktig å ta vare på. Selv om folketallet samlet sett går ned i områdene med småsentra og spredt bosetting de siste ti-årene, finnes det mange kyst- og innlandssamfunn som både er attraktive bosteder og har internasjonalt konkurransedyktige næringsmiljøer. Vi kommer fortsatt til å bruke store midler på å motvirke nedgang i folketall og bidra til næringsutvikling og øket verdiskaping utenfor byene. Nesten nitti prosent av oss bor i byregioner av ulik størrelse, spredt over hele landet. Et mål om en mer balansert utvikling, der alle landsdeler har vekst, kan derfor bare nås hvis veksten fordeles bedre og verdiskapingen opprettholdes også i småsamfunn.

Globalisering og økte krav til fremvekst av nye næringer og omstilling i eksisterende næringsliv gjør etablerte samfunn sårbare, men gir også nye muligheter. Offensive og originale satsinger på å utnytte ressursene og markedene på nye måter, f.eks. innenfor landbruk, fiske og reiseliv, gir resultater. En av utfordringene i områder utenfor byene er å få etablert arbeidsplasser i nye næringer, og få gode koblinger mellom lokalt næringsliv eller gründere, FoU-miljø og kapitalmiljø. Her kan distriktsrettede offentlige virkemidler utløse stor merverdi. Men fundamentet må bygges lokalt.

Noen tror at vi i regjeringskontorene sitter på fasiten for suksess i lokalsamfunnene og kan styre utviklingen i detalj. Jeg må takke for tilliten, men det fungerer ikke i praksis. Det vi kan gjøre er først og fremst å stimulere gode krefter. Vi vet at de finnes overalt og vi ønsker å stimulere dem gjennom virkemiddelapparatet, fjerne hindringer og etablere nettverk som bidrar til vekst. Ansvar og virkemidler på mange viktige samfunnsområder er desentralisert eller delegert til kommuner og fylkeskommuner eller lokale statlige aktører. Dette vil vi videreføre. Mangfoldet og variasjonene i Norge krever en variert og lokalt tilpasset politikk, basert på lokale muligheter og fortrinn.

Kommunene må ha en sentral rolle i lokal samfunnsutvikling. Det krever mer robuste kommuner. Dagens struktur gjør at flere kommuner vil falle gjennom og få problemer med å løse viktige velferds- og utviklingsoppgaver. Kommunene må ha styrke til å skape bolyst og identitet dersom de skal ha mulighet til å tiltrekke seg personer med fagkompetanse og ha tilstrekkelig tyngde i næringsutviklingsarbeidet.

En tredjedel av våre kommuner har i dag under 3000 innbyggere og halvparten har under 5000 innbyggere. Alle kommuner vil måtte forholde seg til en skjerpet konkurranse om arbeidskraften. Utfordringen med å trekke til seg gode fagfolk og etablering av fagmiljø vil bli særlig stor for små distriktskommuner, dersom de skal kunne opprettholde og videreutvikle velferdstilbudet i takt med innbyggernes krav. De vil være helt avhengig av å kunne tilby tilstrekkelige og kvalitativt gode tjenester for å motvirke at folk flytter, og i enda større grad få folk til å flytte til seg.

Det er også et tankekors – slik NIBR har vist gjennom en undersøkelse – at små kommuner også har vanskeligheter med kapasitet og kompetanse til å drive utviklingsarbeid. Det er det helhetlige og langsiktige arbeidet som fører til at regionene blir mer robuste, livskraftige og konkurransedyktige. Noen kommuner er flinkere enn andre til å legge til rette for næringslivet, mens andre har sin styrke i tilgjengelighet og robusthet. Gjennom å spille på styrken i det enkelte lokalsamfunn og den enkelte region, og samarbeid over kommunegrenser om gode regionale løsninger, vil innbyggerne og næringslivet få mer livskraftige regioner å forholde seg til. Det gjelder både Distrikts-Norge og By-Norge.