Før EØS-utvidelsen var det fra enkelte hold uttrykt utbredt frykt for at mange borgere fra de nye EU-landene ville komme til Norge for å dra nytte av gunstige velferdsordninger framfor å jobbe her. Erfaringene så langt har vist at frykten er uberettiget. Det kommer fram i en undersøkelse som Statistisk sentralbyrå (SSB) har laget på oppdrag for Kommunal- og regionaldepartementet. Formålet var å kartlegge i hvilken grad de nye innvandrerne har brukt ulike velferdsordninger, og hvordan bildet er sammenliknet med andre innvandrere.

Etter EØS-utvidelsen 1. mai 2004 ble det innvilget om lag 20 000 arbeidstillatelser til arbeidstakere fra nye medlemsland, de fleste fra Polen og Litauen. Langt de fleste har oppholdt seg kortvarig og har ikke blitt registrert i folkeregisteret. Rapporten fra SSB viser at bare 2 250 er registrert der som ankommet etter utvidelsen. Det er bare disse og eventuelle familiemedlemmer som har hatt tilgang på velferdsordninger, og de i svært liten grad benyttet seg av slike ordninger i 2004.

I underkant av 10 prosent har mottatt en eller annen form for støtte – til sammen er det utbetalt ca. 3,5 millioner kroner. SSB peker på at ordninger som barnetrygd, fødselspenger og kontantstøtte brukes i noen grad. Dette er ikke overraskende med tanke på at mange av disse arbeidstakerne tilhører aktuelle aldersgrupper for slike ytelser. Antakeligvis er det flere som kunne ha benyttet seg av ordningene, enn dem som faktisk gjør det. Andre velferdsordninger, for eksempel sykepenger og sosialhjelp, er det svært få som har brukt.

En stor andel av arbeidsinnvandrere fra de nye medlemslandene har så langt vært unge menn. Det virker som om de kommer hit for å arbeide så mye som mulig i en periode. Så langt har de derfor i liten grad hatt behov for offentlige ytelser.

Overgangsreglene for arbeidstakere sikrer lønns- og arbeidsforhold på et visst nivå og demper et eventuelt press på velferdsordninger. Mange av ordningene er dessuten slik at det vil være vanskelig å fylle vilkårene etter svært kort tid i landet.

I følge SSB vil andelen som bruker velferdsordninger sannsynligvis bli noe større på lengre sikt og likne mer på mønstret for den øvrige befolkningen. Vilkårene oppfylles for flere når oppholdstida øker. En del vil dessuten få bedre kjennskap til hvilke rettigheter de og familiemedlemmer i hjemlandet har. Utviklingen videre vil i noen grad avhenge av om mange velger å bringe familien hit, eller om de fortsatt vil være arbeidspendlere. Den sistnevnte gruppa vil erfaringsmessig stort sett jobbe i de periodene de oppholder seg her. Familier har andre behov i forhold til velferd.

Etter mitt syn er en viss ”normalisering” i forhold til bruk av velferdsordninger uproblematisk. Forutsetningen er at innvandrere fra de nye medlemslandene, slik regjeringens politikk legger opp til, har ordnete arbeidsforhold, betaler skatt og på den måten bidrar til fellesskapet på linje med andre. Gjennom sin arbeidsinnsats i Norge er de med på å skape verdier og styrke grunnlaget for det norske velferdssamfunnet i framtida.