Kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H), Kommunal- og regionaldepartementet

Færre oppgaver for kommunene?

Innlegg sendt Aftenposten 12. april 2005

I en kronikk i Aftenposten 5. april skriver Noralv Veggeland, professor ved Høgskolen i Lillehammer, at: ” Norske kommuner er ikke for små. Feilen er at de dekker for mange oppgaver som burde vært løst høyere oppe i forvaltningen.” Han mener vi bør lære av land på kontinentet, bl.a. Frankrike med sine 36 000 kommuner og hvor ca. 90 prosent av dem har færre enn 2000 innbyggere. Disse franske kommunene steller med avgrensede oppgaver innenfor infrastruktur og kultur.

I kronikken femholder Veggeland at han ønsker seg små kommuner med få oppgaver, fordi forholdet mellom politikerne og innbyggerne da vil bli preget av nærhet, trygghet og personlige relasjoner. Men hva skal en med nærhet til politikere som knapt nok har oppgaver og innflytelse? I Frankrike er det en sentralisert statsforvaltning som står for mesteparten av velferdsproduksjonen.

Jeg ønsker meg kommuner som er store og robuste nok til å ha ansvar for å yte tjenester på tunge velferdsområder som barnehage, skole, helse og eldreomsorg – tjenester med stor betydning for folks hverdagsliv. Jeg ønsker meg også kommuner som er store nok til å kunne yte spesialiserte tjenester til vanskeligstilte innbyggere som har behov for et tilpasset og helhetlig tjenestetilbud. En forutsetning for dette er at kommunene greier å sikre faglig bredde og kompetanse i tjenesteytingen. Da må kommunene fremstå som attraktive arbeidsgivere som kan tilby fagfolk brede og spennende fagmiljøer. Små kommuner vil ofte ikke være i stand til dette, noe som vil gi utrygghet for brukerne av disse tjenestene. Små kommuner har ofte heller ikke ressurser til å ha en aktiv rolle i næringsutvikling som kan legge grunnlaget for å skape vekst og utvikling i sitt lokalsamfunn.

Å forandre kommunestrukturen handler for meg om å bevare det reelle, lokale folkestyret. For hvis ingenting skjer med kommunenes robusthet, og konsekvensen av dette blir svekkede tjenester til innbyggerne, blir det i lengden vanskelig å forsvare at kommunene skal ha et så stort ansvar for velferden som i dag. Da frykter jeg at vi ender opp med en kommunemodell som er mer lik den vi finner blant annet i Frankrike: Statlig overtagelse av velferdsoppgaver og mindre beslutningsmakt i de enkelte lokalsamfunnene.

Samtidig med at Veggeland ivrer for mange små ”minimumskommuner” ønsker han også at vi skal opprette noen få store folkestyrte regioner med et bredt ansvar for både utviklingsoppgaver og tjenester. Jeg kan ikke se det er noe grunnlag for å tro at folk flest vil oppleve å ha en bedre kommunikasjon med politikerne i disse regionene enn man ville hatt i større kommuner.

Jeg mener et desentralisert forvaltningssystem hvor robuste kommuner er den grunnleggende enheten er den modellen som best sikrer demokratisk forankrede prioriteringer og en effektiv velferdsproduksjon. Regjeringen vil fortsatt arbeide for sterke velferdskommuner som yter et bredt spekter av tjenester med høy kvalitet, som er dyktige samfunnsutviklere og som er reelle lokaldemokratiske arenaer.