Kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H), Kommunal- og regionaldepartementet

Lokalpolitikere kjenner lokalbefolkningen best

Innlegg sendt alle landets aviser 12. april 2005

I årene 2000 til 2003 deltok 20 kommuner i et forsøk hvor de fikk tildelt et utvalg ordinært øremerkede midler som rammetilskudd. Hovedformålet med rammefinansiering er å styrke lokaldemokratiet og gi mer effektiv ressursbruk gjennom økt mulighet til å prioritere etter lokale behov og ønsker. Forsøket ble evaluert av Telemarkforsking.

Evalueringen viser at de lokale prioriteringene i forsøkskommunene til en viss grad er annerledes enn i sammenlikningskommunene. Dette kommer blant annet til uttrykk i at forsøkskommunene har satset mer på pleie og eldreomsorg og kultur, mens veksten i samlet ressursinnsats til barnehager har vært noe lavere enn i landets øvrige kommuner. Dette har enkelte opposisjonspolitikere forsøkt å tolke dit hen at barnehagetilskuddet ikke er modent for innlemming i de frie inntektene. De som faller for denne fristelsen glemmer en del sentrale poeng i sin iver etter å detaljstyre lokalt valgte politikere.

For det første kan det være forsøkskommunene prioriterer eldreomsorg fordi behovet har vært størst innenfor denne sektoren. Jeg har tillit til at de lokale folkevalgte best vet hvor skoen trykker. Forsøkskommunene fikk økt handlefrihet, og det er da ikke underlig at de til en viss grad har brukt denne muligheten. Samtidig er det verdt å merke seg at kommunene i stor grad er lojale mot statlige føringer, selv uten øremerking.

Et annet poeng er at forutsetningene vil være vesentlig annerledes når det gjelder barnehagesektoren i de kommende år enn hva situasjonen var i årene forsøket pågikk. Den viktigste endringen er at kommunene gjennom barnehageloven er pålagt en utbyggingsplikt for barnehager. Kommunene er også pålagt likebehandling av private og kommunale barnehager. Det vil skape betydelig ubalanse i forhold til andre sektorer som skole og eldreomsorg, dersom vi fortsatt skal drive ”dobbeltstyring” av barnehagene gjennom både regelverk og øremerket finansiering. Dette er selvsagt ikke et problem for sektorpolitikere som skal markere revir, men for ordførere som må tenke helhetlig innenfor knappe rammer byr det på store utfordringer.

Tallene fra Telemarksforsking viser dessuten at det var spesielt i forsøkets siste år (2003) veksten i barnehageutbyggingen gikk ned. I 2004, derimot, ble det bygget noen flere plasser i forsøkskommunene enn i landet for øvrig. Dette kan tyde på at noen av kommunene hadde en strategisk tilpasning ved å utsette utbygging i påvente av at de igjen kunne utnytte de øremerkede tilskuddene. Dette indikerer at det er forsøkets begrensede varighet som er årsaken til nedgangen, og sier med andre ord ikke nødvendigvis noe om effektene av permanent rammefinansiering.

Det hevdes ofte at øremerkede tilskudd er viktig for å skape et like godt tilbud over hele landet. Effektene er ofte den motsatte: Ettersom det er nødvendig å stille krav til kommunale egenandeler eller aktivitetsnivå, vil det være de rikeste kommunene som kan hente mest ut av øremerkede tilskudd. Dette forsterker inntektsforskjeller og dermed forskjeller i tjenestetilbud.

Det er bred oppslutning blant landets lokalpolitikere at det beste for kommunene er rammefinansiering. Jeg er av den oppfatning at det er lokalpolitikere som kjenner lokalbefolkningens ønsker og behov best. Temperaturen på badevannet i svømmehallen og fargen på saften i barnehagen kan ikke avgjøres ved et skrivebord i Oslo.