Statssekretær Cathrin Bretzeg, Kommunal- og regionaldepartementet

Prinsippet med ett statsborgerskap

Svarinnlegg sendt Aftenposten 21. januar 2005

I sin kronikk 14.01.05 hevder Terje Osmundsen at forslaget til ny statsborgerlov vil gjøre Norge til en av verdens mest restriktive nasjoner når det gjelder adgangen til dobbelt statsborgerskap, at statsråd Solberg går mot anbefalinger fra Europarådet og dessuten foretar innstramninger i lovgivningen. Påstandene bygger på sviktende grunnlag. Europarådets 46 medlemsland er delt når det gjelder å bygge på prinsippet om ett eller dobbelt statsborgerskap, og Europarådskonvensjonen utarbeidet av statene i fellesskap stiller følgelig medlemslandene fritt i valg av prinsipp.

Det er positivt feil når Osmundsen hevder at Solberg foreslår innstramninger. Avhengig av lovgivningen i det landet den som søker norsk statsborgerskap kommer fra, vil vedkommende miste opprinnelig statsborgerskap automatisk ved erverv av norsk, eller kunne søke seg løst før eller etter at norsk statsborgerskap er innvilget. ”Innstramningene” består i å etablere en ordning for å sikre at de som får norsk statsborgerskap med vilkår om at de deretter løser seg fra annet statsborgerskap, faktisk følger opp vilkåret. I dag følges ikke dette godt nok opp. I tilfeller hvor dobbelt statsborgerskap oppstår ved fødsel, for eksempel fordi mor og far er statsborgere i hvert sitt land, foreslår vi ikke at dobbeltborgerne må velge mellom statsborgerskap. Dette er i motsetning til løsningen i for eksempel Tyskland, som i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen krever at dobbeltborgeren etter myndighetsalderen velger hvilket statsborgerskap som skal beholdes.

Et annet forhold er at det er svært vanskelig å yte diplomatisk bistand til dobbeltborgere, når disse oppholder seg i sitt annet hjemland. Å bistå en tvangsgiftet pakistansk/norsk jente i Pakistan, er for eksempel i praksis umulig. Det stiller seg annerledes dersom vedkommende bare er norsk borger.

Etter Regjeringens syn bør man kun ha politiske rettigheter og plikter på nasjonalt nivå i ett land; det vil fellesskapet være best tjent med.