Framtidig svinehold i distriktene og husdyrkonsesjonsgrenser

Foredrag ved Fagsamling gris 08.11.02 – Hotell Alexandra, Loen

Arrangør: Gilde Vest, Gilde BS, Felleskjøpet Øst Vest, Norsvin Møre og Romsdal, Norsvin Sogn og Fjordane

Statssekretær Leif Helge Kongshaug

Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen hit til denne fagsamlingen for gris. Temaet for mitt innlegg er husdyrkonsesjon og framtidig svinehold i distriktene. Selv om det er forskjell i rammevilkårene for de ulike jordbruksproduksjonene, så er det også slik at de utfordringene norsk jordbruk står overfor, i stor grad er felles for alle produksjonene. Jeg vil derfor i innlegget ta for meg de generelle rammebetingelsene norsk landbruk står ovenfor i dag, og hva fremtiden kan komme til å bringe. I tillegg vil jeg ta opp en del forhold som er mer spesifikke for kraftfôrbasert husdyrproduksjon som svineholdet er.

Først vil jeg nevne noen tall som belyser en viktig utvikling i norsk landbruk. I løpet av perioden 1979 til 2001 har antall bruk i drift blitt redusert fra omkring 125 000 til omkring 65 000. Antall årsverk er i samme periode redusert fra

135 000 til 73 000. På 1990-tallet har det vært en gjennomsnittlig nedgang i sysselsettingen i jordbruket med 2,5% pr år. Nedgangen er imidlertid større i perioden 1999 til 2001, med en reduksjon på 4,6 % pr år.

Gjennomsnittsarealet pr bruk i drift er stadig økende og var 159 dekar i 2001. Dette har sammenheng med at antallet driftsenheter avtar. Arealet på de driftsenhetene som går ut av drift overtas av andre driftsenheter ved salg eller utleie. Leid areal har økt med 49% i perioden 1989 til 2001. Dette viser at det innenfor landbruket, som andre næringer, har foregått en kontinuerlig og betydelig produktivitetsøkning.

Når det gjelder produktivitetsøkning, vil jeg gjerne også vise til tall fra søknad om produksjonstilskudd for norsk svinehold. Så kort tid tilbake som i 1995 var det vel 5.900 produsenter som søkte om tilskudd for nesten 1.220.000 slakte-griser. For 2001 var det tilsvarende 4.270 produsenter som søkte om tilskudd husdyr for noe over 1.290.000 slaktegris (slakt+livdyr).

Av standard statistikken fra søknad om produksjonstilskudd framgår det ikke hvor mange som driver kombinert svinehold, men jeg har også hentet fram tall over produsenter som har søkt om tilskudd for avlspurker. I 1995 var det 4.385 søkere med 64.450 avlspurker, mens det i 2001 2.585 søkere med 56.945 avlspurker.

Samarbeidsregjeringens mål for norsk landbruk
Samarbeidsregjeringen har en klar målsetting om å bidra til livskraftig landbruk i hele landet. For å sikre inntekter og gode levekår for de som bor i bygdene, vil vi satse på en verdiskapning basert på lokale og fornybare ressurser. Jord- og skogbruk skal drives på en bærekraftig måte som både tar vare på framtidige produksjonsmuligheter og sikrer det biologiske mangfoldet. Likeledes vil vi utvikle og skjøtte kulturlandskapet og forsterke omleggingen til miljøvennlige driftsformer som f.eks økologisk produksjon. Landbruket ivaretar svært viktige felleskapsverdier. Vi må derfor planlegge og disponere naturressursene på en slik måte at en unngår unødig forbruk av verdifulle landbruks, utmarks- og fjellområder.

Det kanskje mest karakteristiske med dagens landbrukspolitikk sammenlignet med tidligere, er likevel at den i langt større grad må forholde seg til og utformes innenfor rammen av de internasjonale forpliktelser Norge har. Jeg skal nå ta for meg litt nærmere de internasjonale rammevilkårene som norsk landbruk står ovenfor.

Rammevilkår

Internasjonale rammevilkår

Norsk økonomi er sterkt avhengig av et omfattende varebytte med utlandet. Som et lite land med store naturressurser har internasjonal handel gitt muligheter for spesialisering og utvikling av næringer der vi har fortrinn. Omfattende internasjonal arbeidsdeling har vært en forutsetning for økt verdiskapning og utviklingen av vårt velferdsnivå. Det internasjonale samarbeidet innenfor WTO systemet, med felles kjøreregler for handelen, er derfor viktig for oss.

Framover forventer vi at trendene en har sett med økt internasjonalisering, vil fortsette. Jeg tror dette vil innebære:

• Økt fokus på bærekraftig utvikling – internasjonale konvensjoner som skal ivareta dette (for eksempel biodiversitetskonvensjonen) – økt forsøk på å avgrense negative effekter av liberalisering.
• Nye forpliktelser i WTO – vi må være forberedt på å måtte øke tilgangen til det norske markedet og redusere budsjettstøtten (gul støtte) og eksportstøtten.
• Økt fokus på u-land og u-landene sine behov både i WTO og nasjonalt. Økt import av varer fra MUL.
• En viss økning i handelen med EU som følge av gjensidige tollreduksjoner både på bearbeidede- og basis- landbruksvarer.
• Økende internasjonalisering av industri og dagligvarehandel – økt press for å spare kostnader i alle ledd.

I internasjonale forhandlinger legger Regjeringen vekt på å ivareta sentrale målsettinger for norsk landbrukspolitikk:

• I WTO-forhandlingene arbeider vi for at det enkelte medlemsland må få tilstrekkelig handlingsrom til å føre en aktiv landbrukspolitikk som gir grunnlag for et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur i tråd med sine behov. Vi legger til grunn at vi vil kunne tilpasse norsk landbrukspolitikk til framtidige resultat fra WTO-forhandlingene, slik at vi også framover vil kunne ha et fungerende grensevern og opprettholde budsjettstøtten til norsk landbruk. Spørsmålet blir imidlertid hvor stor endringer som må gjøres for å kunne tilpasse oss de nye betingelsene.
• I forhandlinger om bilaterale handelsavtaler bl.a. med EU blir det lagt til grunn at avtalene skal være balanserte og gi mulighet for at norsk landbruk og næringsmiddelindustri skal kunne utnytte de konsesjonene som blir gitt.

Den nye forhandlingsrunden i WTO er kommet godt i gang. Markedsadgang for landbruksvarer er et meget sentralt tema i disse forhandlingene. I mandatet for forhandlingene legges det føringer i retning betydelig forbedret markedsadgang, men det er svært ulike oppfatninger blant medlemmene i WTO om hva som her ligger i ordet betydelig. Det pågår også to forhandlingsprosesser med EU om handel med basis landbruksvarer (artikkel 19 i EØS-avtalen) og handel med bearbeidede landbruksvarer (protokoll 3 etter EØS avtalen).

Når handel med landbruksvarer drøftes, skapes det ofte inntrykk av at Norge er et lukket land med hensyn til import av landbruksvarer. Dette er langt fra riktig. Vår selvforsyningsgrad på kaloribasis er bare omlag 50 %. Vi importerer mye av vårt matkorn, hele vårt sukkerforbruk, frukt, grønnsaker foruten en rekke andre landbruksprodukter. Likedan har vi en betydelig import av bearbeidede landbruksvarer der det er etablert frihandel med EU gjennom systemer for utjevning av råvareprisene.

Importen av landbruksvarer til Norge viser stadig økning. Slik det er omtalt tidligere i dag viser statistikken at verdien av den samlede matvareimporten til Norge fra EU har økt de siste årene fra 8,5 milliarder kroner i 1995 til 12,1 milliarder kroner i 2001. Utviklingen er entydig for alle hovedgruppene av landbruksvarer: kjøtt, melk, frukt og grønt samt korn og kornvarer. Av importen fra EU utgjorde andelen bearbeidede landbruksvarer 2.6 milliarder kroner i 1995, mens den var økt til 3.8 milliarder kroner i 2001. Det er spesielt brød og bakervarer som øker.

Eksportstatistikken er ikke like lystelig lesning sett med norske øyne. Eksporten av landbruksvarer viser ikke samme økning som importen. Vår samlede eksport til EU ligger i dag omlag på samme nivå som i 1995, dvs. i størrelsesorden 2,5 milliarder kroner. Sett i lys av en stadig økende import og dels redusert forbruk av sentrale landbruksvarer, er dette en bekymringsfull utvikling som norsk landbruk og næringsmiddelindustri må ta på alvor.

De forhold jeg nå har gjennomgått, kan summeres opp i ett ord som ”hjemmemarkedsklemma”. Vi må sette realistiske forhåpninger til både nivået på innenlandsk forbruk og på eksport av norske jordbruksprodukter. En økt importandel av matvarer vil derfor redusere hjemmemarkedet for norsk produksjon. Tapte markedsandeler, enten det er på hjemmemarkedet eller eksportmarkedet, betyr tapte leveranser for norske bønder og redusert aktivitet og sysselsetting i næringsmiddelindustrien.

Nasjonale rammevilkår

Samarbeidsregjeringens mål for norsk landbruk er nedfelt i Sem- erklæringen. Vi vil gjennom vår politikk sikre næringa rammevilkår som gir ny optimisme i landbruket blant annet gjennom å:

• legge til rette for økte inntektsmuligheter for aktive utøvere og sikre den fremtidige rekrutteringen til landbruket gjennom blant annet å ta større hensyn til bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til inntekten.
• opprettholde et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur, noe som vil medvirke til spredt bosetting og levende bygder
• sikre næringen gode inntektsmuligheter fordi dette er avgjørende for å sikre matvaresikkerhet og tilstrekkelig produksjon av trygg mat med høy kvalitet.
• legge til rette for at aktive utøvere skal få en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet.
• gi næringsutøverne i landbruket en mer selvstendig rolle.
• sikre trygg mat gjennom helse- og miljøvennlig drift og god dyrevelferd
• øke forbrukerrettingen ved produksjon av kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser

Landbrukspolitikken er en viktig del av en helhetlig distriktspolitikk, og Regjeringen vil føre en politikk som gir en helhetlig og bærekraftig ressursforvaltning i alle deler av landet. Det ligger ingen andre planer i Regjeringen enn at vi skal videreføre den sterke distriktsprofilering vi har på virkemiddelbruken i landbruket.

Jeg tror et av norsk landbruks store fortrinn i framtida kan være vår gode plante- og dyrehelse. Ved å sørge for å opprettholde dette, vil dette kunne være et viktig konkurransefortrinn i forhold til utenlandske varer. For å kunne klare dette er vi imidlertid avhengig av produsenter som får god informasjon og har høy kunnskap om det man produserer.

Utfordringer og hovedprioriteringer i landbrukspolitikken

Målsettingene er et utrykk for hvilket framtidsbilde vi faktisk ønsker oss av norsk landbruk. Jeg vil nå gå litt nærmere inn på noen spesifikke forhold og utfordringer som kan ha betydning for det framtidige landbruket.

Det er viktig å ha klart for seg at vi er blant de land som støtter landbruket aller mest. Også i framtiden vil det være nødvendig med økonomiske overføringer til norsk landbruk. Blant annet naturgitte forhold og den tette koblingen mellom landbrukspolitikk og nærings- og distriktspolitikk, gjør at landbruket i Norge trenger særskilte stimuleringstiltak og virkemidler. Vi må innenfor landbrukssektoren - som innenfor øvrige samfunnsområder - imidlertid stille klare krav til formåls- og kostnadseffektivitet når det gjelder anvendelse av statlige midler som går til direkte stimuleringstiltak.

Inntektsgrunnlaget for jordbruket

Som nevnt legger vi til grunn at Norge også etter at de pågående WTO-forhandlingene er sluttført vil kunne ha et fungerende grensevern og kunne opprettholde budsjettstøtten til norsk landbruk.

Videre må vi, ut fra de signaler som er gitt fra Stortinget, legge til grunn at det ikke kan forventes betydelige økninger i nivået på budsjettoverføringene til jordbruket. For øvrig vil jeg når det gjelder budsjettoverføringene framheve et moment som er viktig for meg. Bøndene framstilles av og til som passive støttemottakere, som nærmest driver sin produksjon for å motta subsidier fra staten. Den riktige beskrivelse av situasjonen er jo at budsjettoverføringene er betaling til bøndene for deres viktige produksjon av et bredt spekter av varer og tjenester for samfunnet.

I tillegg til rammer for tilskuddstildeling fastsettes ved jordbruksoppgjøret også målprisene for de viktigste jordbruksproduktene. Stortinget har i flere år vært mer åpne for økning av målprisene enn for tilsvarende vekst i budsjettoverføringene til jordbruket. Men i de siste årene har Stortinget markert at man ønsker å begrense også nivået på målprisene for jordbruksvarene. Dette bl.a. ut fra sammenlikninger med prisen på matvarer i andre land. Jeg tror at dette er en utvikling vi også må forvente i årene framover med begrenset rom for økning i prisuttaket i markedet for produktene fra jordbruket.

Når det gjelder pris til produsent, så vil jeg understreke betydningen av at vi har et marked i balanse for jordbruksvarene. Dette er et svært viktig forhold, fordi det er jordbruket selv som må bære kostnadene med en eventuell overproduksjon. Dette både i form av reduserte priser og kostnadene forbundet med håndtering av markedsoverskuddet i form av reguleringslager o.a.

Markedet for svinekjøtt er i meget bra balanse for tiden. Prognoser fra Norsk Kjøtt viser at det også i 2003 forventes markedsbalanse for svinekjøtt. Det gir mulighet for å ta markedspris i samsvar med avtalepris. Markedsbalanse innebærer også at det er lite behov for å redusere slaktevekten for å regulere markedet.

Salget av svinekjøtt viser fortsatt en meget positiv utvikling, spesielt av de mer foredlede produktene. Jeg er informert om at vi i dag i Norge har et forbruk på 24 kg av svinekjøtt i snitt pr. innbygger, mens Norsvin har et mål om å komme opp i 30 kg svinekjøtt i snitt pr. innbygger i løpet av 5 år. Til sammenlikning er forbruket i Sverige og Finland på over 35 kg pr. person. For å nå dette målet har en lagt til grunn et fortsatt fokus på utvikling av produkter som i sum når alle forbrukere kombinert med en aktiv markedsføring. Gjennom markedsføring av svinekjøtt som et moderne, lettvint og ernæringsriktig produkt har salget av svinekjøtt i vesentlig grad også økt hos yngre forbrukere.

Når det gjelder pris til forbruker, vil jeg understreke at hvis man også tar hensyn til inntektsnivået ved jamføring av prisnivå for matvarer, er maten i Norge relativt sett billig i europeisk målestokk. Vi trenger ikke i Norge å arbeide mange timer for å fylle en handlekurv med det mest nødvendige. Vi reiser og handler med omverdenen og det blir fristende å handle billigere matvarer i nabolandene, enten årsaken er en sterk krone eller et høyere kostnads- og avgiftsnivå i Norge. Samtidig må det legges til at departementets ”prisovervåkingsprogram” har vist at de 50 mest typiske grensehandelsvarene er 30-40 prosent dyrere innover i Sverige enn de er på grensehandelsstedene. Norsk matpolitikk kan ikke legges opp med sikte på å konkurrere utelukkende på pris med disse varene. Jeg vil også vise til at norske forbrukere har et sterkt prisfokus i samband med handleturer til Sverige, mens man neste dag kan handle matvarer på for eksempel bensinstasjoner hvor man har et vesentlig høyere prisnivå enn i dagligvarehandelen.

Samarbeidsregjeringen har som mål å øke inntektsmulighetene for aktive utøvere ved å ta større hensyn til bruk der jordbruk utgjør et viktig bidrag til inntekten.

For å medvirke til dette er det blant annet foretatt en gjennomgang av skatte- og avgiftsreglene for landbruket. Ved årets jordbruksoppgjør ble det vedtatt en utvidelse av inntektsfradraget for jordbruket. Virkemidler som inntektsfradraget vil nettopp ha en effekt for de bruk hvor inntekten fra jordbruket gir et viktig bidrag til totalinntekten. Jeg mener at skatt- og avgiftspolitikk kan være et viktig virkemiddel i landbrukspolitikken framover.

I tillegg til de rammevilkår som staten bidrar til for næringa, vil jeg også understreke betydningen av hvordan den enkelte bonde skjøtter sin rolle som næringsutøver. Det er bl.a. svært viktig at den enkelte produsent har en mest mulig kostnadseffektiv drift. Målinger av driftsresultat viser at det er relativt stor variasjon mellom det økonomiske resultatet innen de ulike produksjoner. Det er viktig at både bonden og omsetningsleddet gjennom best mulig drift bidrar til et mest mulig tilfredsstillende økonomisk resultat. I denne sammenheng vil jeg også vise til samarbeidsregjeringens ”Sem-erklæring”, hvor det blant annet er fastsatt en målsetting om å gi næringsutøverne i landbruket en mer selvstendig rolle. Bonden er en selvstendig næringsdrivende med eget ansvar for sin økonomi og sitt økonomiske resultat. Myndighetene gir rammebetingelser for næringen, og en vil at disse skal være så stabile som mulig, samtidig ønsker vi å stimulere til og premiere dyktighet, kreativitet og nytenkning.

Behov for strukturrasjonalisering – Produksjon av melk

Når det gjelder spørsmålet om å redusere kostnadene, må vi ikke bare vurdere dette i forhold til det enkelte bruk. Det vil normalt være relativt begrenset hvor mye den enkelte produsent effektivisere sin drift innenfor det eksisterende produksjonsapparat. Vi må vurdere hele produksjonsstrukturen for de ulike jordbruksvarene. Kostnads- og prispress, og påfølgende behov for strukturrasjonalisering, er noe som både bønder og foredlingsindustri står ovenfor i mange land. Fordi vi i Norge har høye lønnskostnader er rasjonalisering et viktig forhold i alle ledd i verdikjeden for jordbruksvarer.

Melkeproduksjonen er den produksjonen innenfor landbruket som har størst betydning for bosettingen i distriktene. Norsk melkeproduksjon har i dag en struktur som i gjennomsnitt består av en besetning på 13-15 melkedyr. Kvoteordningen og fallende melkekonsum har bidratt til at strukturen i melkeproduksjonen har endret seg lite de siste 20 årene. Det er stort behov for nyinvesteringer i driftsbygninger for melkeproduksjon. Mange bønder er skeptiske til å satse, fordi de er usikre på fremtiden. Vår regjering mener at det er behov for tiltak som kan øke lønnsomheten i denne næringen spesielt. Hvis vi ikke tar signalene som nå kommer og gjør noe med dem, kan det senere bli en enda mer smertefull prosses for hele næringen.

Vi mener at økt strukturrasjonalisering og fellestiltak som samdrifter, spesielt på melkesektoren, vil være et viktig element for å bidra til økt lønnsomhet i norsk landbruk. Jeg er imidlertid fullt ut enig i at dette er en vanskelig problemstilling. På lang sikt er jeg imidlertid ikke i tvil om at tiden er inne for å gjøre noen grep som kan gi denne sektoren et løft videre.

Husdyrkonsesjons-regelverket

Mange av de elementene jeg nå har snakket om vedrørende melk, gjelder også for produksjon av kjøtt. Dette gjelder blant annet behovet for strukturutvikling.

Som kvoteordningen er et viktig virkemiddel for norsk melkeproduksjon, så har husdyrkonsesjonssystemet vært styrende for strukturutviklingen innen norsk svine- og fjørfehold. Jeg vil i det følgende omtale husdyrkonsesjons-regelverket og forslaget til endringer på dette området.

De bestemmelser som det ofte er mest interesse i forhold til, er grensene for konsesjonsfri drift. Ved regjeringens møte torsdag 7. november ble det vedtatt følgende forslag til nye grenser for konsesjonsfri drift med svin og fjørfe:

• Slaktekylling fra 80.000 innsatte til 120.000 slakta og andre omsatte dyr (evt. livdyr) pr. år
• Kalkun fra 20.000 innsatte til 30.000 slakta og andre omsatte dyr (evt. livdyr) pr. år
• Verpehøns fra 5.000 innsatte til 7.500 høner innsatt i produksjon (ikke regnet pr. år, men som maksimalt antall som en produsent kan drive med)

For smågrisproduksjon er det lagt fram to alternative forslag;

• Fra 70 innsatte avlspurker som samtidig er i produksjon til 125 slakta og omsatte purker (avlspurker og ungpurker) pr. år
• Fra 70 innsatte avlspurker som samtidig er i produksjon til et smågrisalternativ med 4.000 slakta og omsatte smågris pr. år

Slaktegris fra 1.400 innsatte til 2.000 slakta og omsatte pr. år

Man vil fortsatt regulere svinehold som én produksjon, dvs. at man ikke regulerer henholdsvis smågris- og slaktegrisproduksjon hver for seg. Det vil bli fastsatt forholdstall mellom purker, slaktegris og smågris som gjør at grensene for disse ikke bør endres uavhengig av hverandre

Forslagene innebærer om lag 50% generell økning i forhold til dagens grenser.

Det foreslås å avvikle konsesjonsreguleringen av samlet anleggskapasitet pr. produsent.

Forslaget til ny lov og forskrift vil bli sendt på høring i løpet av kommende uke, dvs. uke 46. Vi legger opp til at høringsfrist vil bli medio januar neste år. I utgangspunktet kunne det vært ønskelig at nye konsesjonsgrenser skulle vært gjort gjeldende fra årsskiftet. Men forslaget til endring av regelverket omfatter ikke bare grensene for konsesjonsfri drift, men også andre deler av bestemmelsene. Det er derfor nødvendig at høringsinstansene og i etterkant departementet får tilstrekkelig tid til å bearbeide forslagene og de hørings-merknader som kommer inn.

Konsesjonsgrenser
For å ha et godt grunnlag for de vurderingene som er gjennomført i denne forbindelse, innhentet departementet en vurdering fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) om konsekvenser av en eventuell økning i konsesjonsgrensene og potensielle strukturfordeler.

Stordriftsfordeler knytter seg til faste kostnader som arbeid og kapitalkostnader – for eksempel bygninger og teknisk utstyr. De faste kostnadene utgjør en større andel av de samlede kostnadene i svineproduksjonen, spesielt i kombinert produksjon, i forhold til i fjørfekjøttproduksjonen. Potensialet for kostnads-reduksjoner som følge av endret struktur anses således som lavere i fjørfekjøtt-produksjonen enn i svinekjøttproduksjonen. Videre er svinehold en langt mer arbeidsintensiv produksjon enn for eksempel kyllingproduksjonen ved eksisterende konsesjonsgrense.

Når det gjelder kostnadsreduksjon i svine- og fjørfeholdet, så er vi klar over at kraftfôrprisen er et viktig element for kostnadsnivået og produktprisene. Men samtidig er det viktig å gi næringa mulighet til å ta ut stordriftsfordelene i produksjonen. Hvis vi sammenlikner produksjonsstrukturen i norsk kraftfôrbasert husdyrhold med bruksstrukturen i våre naboland, ser vi at de norske enhetene er vesentlig mindre. Vi må imidlertid ikke bare vektlegge fordelene med store anlegg for svin og fjørfe. Vi har i Norge også skala-fordeler gjennom vår bruksstruktur fordi mindre anlegg for eksempel kan bidra til bedre dyrehelse. Forslagene til nye grenser er derfor en avveining av ulike hensyn vedrørende produksjon av svin og fjørfe i Norge.

Mange produsenter har den siste tiden investert betydelige summer innenfor dagens konsesjonsgrenser for å imøtekomme nye krav til hold av husdyr. Isolert sett er det således uheldig nå rett i etterkant av dette å heve konsesjonsgrensene i svineholdet. Dette må vi - i våre vurderinger - veie opp mot behovet for å ta ut kostnadsreduksjoner gjennom økt konsesjonsgrense og endret struktur.

For fjørfesektoren er det motsatt situasjon. Der arbeides det nå med endringer av regelverket for hold av fjørfe, og derfor viktig at forslag til nye grenser for konsesjonsfri drift er fastsatt før produsentene bygger nytt eller endrer eksisterende anlegg.

Det er også behov for å tilpasse regelverket til den utvikling som har funnet sted i produksjonssystemer innen husdyrholdet. Eksempelvis ble det i løpet av -90-tallet utviklet mer varierte produksjonssystemer som for eksempel løsdrift for svin. Dette har gjort at det ikke lenger er hensiktsmessig fortsatt å ha en konsesjonsregulering ikke bare av dyretall, men også av anleggskapasiteten hos den enkelte produsent.

Videre ønsker vi å legge til rette for økt fleksibilitet for produsentene, blant annet gjennom oppheving av regulering av størrelsen på innsettene. Dette betyr at man for eksempel kan produsere sine 80 000 kyllinger på våren, og bruke anlegget til potetlager på høsten.

En annen viktig begrunnelse for gjennomgangen av regelverket, er behovet for generell forenkling. Siktemålet er at de nye reglene også skal legge til rette for redusert ressursbruk både hos produsentene og i forvaltningen i forhold til at regelverket overholdes. Departementet har hatt et stort påtrykk fra fylkesmennene gjennom flere år for å gjøre noe med regelverket. Det har spesielt vært ønske om å gå bort fra å regulere innsatte dyr, noe jeg vil komme tilbake til senere i foredraget.

Regulering av produksjonen
I dag reguleres antall innsatte dyr i produksjonen pr. år. Dette gjelder både slaktedyr og livdyr.

Denne måten å regulere produksjonen på er problematisk for forvaltningen. Hvert år kjøres det en maskinell kontroll mellom husdyrkonsesjonsregisteret og produksjonstilskuddregisteret, og mellom husdyrkonsesjonsregisteret og leveranseregisteret for slakt. Ved uoverensstemmelser mellom opplysningene, for eksempel ved at en produsent har ført opp flere dyr på søknaden om produksjonstilskudd enn hva vedkommende har lov til å ha i henhold til husdyrkonsesjonsregelverket, kommer produsentens navn på en feilliste. Problemet er at produksjonstilskuddsregisteret og leveranseregisteret for slakt registrerer antall slaktede dyr, mens husdyrkonsesjonsregisteret omfatter antall innsatte dyr. Følgelig kommer en del produsenter feilaktig på feillistene. Dette krever en manuell og ressurskrevende oppfølging fra forvaltningen. Blant annet sendes det et skriv til de aktuelle produsentene hvor de bes om å forklare bakgrunnen for at de har kommet ut med et for høyt dyretall. Dette har gjort at enkelte produsenter har følt seg mistenkeliggjort, til tross for at det finnes et plausibel forklaring for det angitte dyretallet. Dette er uheldig. Det har derfor vært ønskelig å vurdere alternativer til dagens ordning.

Når det gjelder slaktegrisproduksjon foreslås det å legge om til å regulere antall omsatte og slaktede dyr. Dette vil forenkle kontrollen og redusere ressursbruken – både for produsentene og forvaltningen.

I praksis foregår det lite salg av slaktegris mellom produsenter. Dyret selges enten som smågris eller det leveres til slakt som slaktegris. Dersom konsesjonsbestemmelsene kun skal regulere slaktede dyr, risikerer vi imidlertid at noen produsenter selger nesten slakteferdige dyr til en annen produsent som kun har dyrene i få dager før slakting. Man vil da kunne ha en større produksjon enn regelverket forutsetter. En slik dyreflyt vil dessuten være uønsket ut fra et smittevernsynspunkt. Hensikten ved å regulere omsatte dyr i tillegg til slaktede dyr, er således å forebygge salg av dyr med sikte på omgåelse av konsesjonsbestemmelsene.

Regulering av omsetning av slaktegris innebærer at det må fastsettes en vektgrense i konsesjonssammenheng for å skille mellom smågris og slaktegris. Det foreslås at gris over 50 kg levende vekt regnes som slaktegris, tilsvarende bestemmelsene for produksjonstilskudd til husdyr.

Regulering av smågrisproduksjonen er noe mer komplisert. Faktisk så komplisert at vi har vurdert å fjerne den helt. Stordriftsfordeler og relativt få etablerings­hindringer ville da kunne medføre en rask utvikling mot vesentlig større enheter i smågris­produksjonen. Dette ville spesielt gjelde i store kornområder med betydelige spredearealer for husdyr­gjødsel. Etter min oppfatning vil dette være i strid med lovens formål om en styrt struktur. Følgelig vil det ligge inne i forslaget at konsesjonsregelverket også i fremtiden skal omfatte smågrisproduksjonen.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan smågrisproduksjonen bør reguleres, vil det bli sendt ut to alternative forslag på høring.

Det første alternativet går ut på å regulere antall slaktede og omsatte purker med et forholdstall mellom purker og slaktegris på 1 til 15. Det vil si at man har et bytteforhold hvor 15 slaktegriser tilsvarer 1 purke. Vi har ikke her avgrenset purker til å omfatte det vi i dag definerer som avlspurker. Også ungpurker, det vil si avsldyr over levende vekt 50 kg, er med. Man oppnår her fordelene knyttet til en samkjøring av de registrene jeg nevnte tidligere. I tillegg vil det sannsynligvis føre til økt brukstid på purkene og redusere engangspurkeproblematikken. Dette skyldes at de største produsentene fort vil komme i taket for tillatt produksjon dersom de slakter og omsetter purkene etter at de kun har født ett kull. Dette ser vi som positivt, da Norge har en unormalt høy utrangering sammenlignet med andre europeiske land. Dette kan skyldes relativt lav livdyrpris og relativt høy slaktepris, som gjør at det koster lite å bytte ut en purke.

I dette alternativet vil det for øvrig bli foreslått en høyere konsesjonsgrense for foredlingsbesetningene, da disse har en høyere utrangering enn øvrige besetninger.

Det andre alternativet for regulering av smågrisproduksjonen, er å regulere antall slaktede og omsatte smågris. Dette innebærer at man får en form for maksimumskvote for hvor mange smågris som kan produseres. Det foreslås her et forholdstall mellom smågris og slaktegris på 2 til 1. For ikke å forrykke forholdet mellom kombinert produsenter og rene slaktegrisprodusenter, foreslås det å anvende forholdstallet på 1 til 15 mellom slaktegris og purke også her. Dersom det ikke settes et slikt forholdstall vil kombinert produsenter få mulighet for en kraftig produksjonsøkning.

Vilkårene for å få konsesjon
Frem til 1995 ble det sjelden eller aldri innvilget konsesjon til produksjon ut over konsesjonsgrensene, med unntak for de som hadde såkalt ”ervervet rettighet”. Det vil si de produsentene som hadde opparbeidet et driftsomfang ut over grense for konsesjonsfri drift før husdyrkonsesjonsbestemmelsene ble fastsatt. I 1995 fastsatte departementet noen retningslinjer hvor det blant annet ble åpnet for å gi konsesjon til å ta i bruk ledig lovlig kapasitet i eksisterende husdyrrom, det vil si rom nyttet til husdyrhold pr. mai 1995. Bakgrunnen for endringene var at man ønsket mulighet for en viss strukturrasjonalisering innen de kraftfôrkrevende produksjonene.

Spørsmålet om hva som er ledig kapasitet og eksisterende husdyrrom har generert atskillige saker og reist mange spørsmål. Blant problemstillingene kan nevnes hvilken standard et husdyrrom må ha for å danne grunnlag for konsesjon og hvor mange dyr rommet måtte huse pr. mai 1995 for at det skal kunne anses som nyttet til husdyrhold – er det for eksempel nok å ha hatt en gris i hvert hjørne? Når slike skjønnsmessige begreper skal fortolkes av regional forvaltning, blir det nødvendigvis noen relativt like saker som blir bedømt ulikt – avhengig av hvilket fylke man bor i. Reglene kan dessuten oppfattes som noe vilkårlige da de på bakgrunn av et gitt faktum på en bestemt dato, gir noen en konkurransefordel fremfor andre. Videre begynner den såkalte ”mai-95-regelen” å bli foreldet – det er ikke gitt at et anlegg som var egnet for husdyrproduksjon i 1995, er egnet i dag. Departementet vil følgelig foreslå å oppheve disse retningslinjene.

Det foreslås at det i fremtiden kun skal kunne innvilges konsesjon til å overta eller leie et anlegg der det allerede er konsesjonsregulert produksjon. Det vil i praksis si at det ikke vil bli innvilget konsesjon på andre gårder enn de som har det i dag. Et unntak fra dette er purkeringer, da departementet fortsatt ønsker å legge til rette for denne produksjonsformen. Det vil dessuten – i særlige tilfelle - være mulig å dispensere fra disse vilkårene. Det kan for eksempel være behov for en tidsbegrenset konsesjon på ett år på grunn av sanering av besetningen.

Det er flere grunner til at det ikke foreslås å åpne for å innvilge konsesjon ut over dette. For det første er det vanskelig å finne nye kriterier som oppleves som rimelige og rettferdige – og som kan begrunne hvorfor noen skal få en konkurransefordel i forhold til andre. For det andre er de nye kriteriene enkle å forholde seg til – både for produsentene og forvaltningen. De gir i liten grad rom for skjønn, noe som vil være ressursbesparende samtidig som det fremmer likebehandling.

Samdrift
Generelt i landbrukspolitikken snakkes det om at det er viktig for bøndene å iverksette kostnadsbegrensende tiltak, blant annet gjennom økt samarbeid med andre. Dette gir mindre investeringskostnader og mulighet for mer ferie og fritid. Blant annet så legger det nye produksjonstilskuddsregelverket til rette for driftssamarbeid om korn, grønnsaker osv. Når det gjelder svine- og fjørfeproduksjonen setter imidlertid husdyrkonsesjonsregelverket en sperre for dette.

I forbindelse med gjennomgangen av regelverket har vi vurdert om det skal åpnes for å etablere samdrift også i disse produksjonene. Dette ville da kunne skje gjennom å slå sammen flere produksjonsenheter til én stor enhet. For å forhindre en uthuling av reguleringen ville det vært nødvendig å knytte et aktivitetskrav for den enkelte deltager opp mot driften – tilsvarende som på samdrift i melk. Et slik krav er imidlertid i praksis meget vanskelig å kontrollere. I tillegg er det etableringsfrihet innenfor disse produksjonen – i motsetning til i melkeproduksjonen – noe som gjør det enda enklere å omgå regelverket. Man kan da bare spørre naboen om han ønsker å ”starte opp med” for eksempel svineproduksjon og ta med seg dennes andel inn i en samdrift – mens det i realiteten kun vil være én person som står bak hele driften. Vi mener således at å åpne for samdrift innenfor de kraftfôrkrevende produksjonene ville være det samme som å åpne for en stor uthuling av reguleringen. Dessuten er formålet med regelverket å regulere strukturen i produksjonene, blant annet for å bremse utviklingen mot et mer industrialisert husdyrhold. Den ønskede strukturen er lik konsesjonsgrensen. Å åpne for fellesanlegg langt over denne størrelsen vil således kunne sies å være i strid med formålet med reguleringen.

Produksjon av gris

I tillegg til husdyrkonsesjon har jeg hittil i innlegget mitt kommet inn på produktivitetsutvikling og markedsutviklingen for svinekjøtt. Men jeg vil gjerne også ta opp en del andre momenter som er viktig i forhold til denne næringa.

Korn- og kraftfôr-politikken
Forkostnadene utgjør en stor del av produksjonskostnadene i svineholdet. Kraftfôrprisen er derfor av stor betydning for hvordan økonomien i svineholdet utvikler seg. I landbrukspolitikken legges det vekt på å legge forholdene til rette for noenlunde like kraftfôrpriser i sentrale strøk og i distriktene. Et sentralt elementet i korn- og kraftfôrpolitikken er å bidra til å jevne ut fôrkostnader i husdyrproduksjonen i ulike deler av landet ved å dempe fortrinnene ved å bruke eget korn til fôr, og utlikne noen av ulempene ved at korn og kraftfôr må transporteres over lange avstander. Prisnedskrivingstilskuddet til norsk korn og oljefrø bidrar til at det stort sett lønner seg å selge kornet i stedet for å bruke det til fôr på egen gård, og bidrar samtidig til å redusere prisen på kraftfôr. Ulempene som blir skapt av store geografiske avstander dempes ved hjelp av frakttilskudd på korn og kraftfôr.

Korn- og kraftfôrpolitikken skal også bidra til en mest mulig effektiv omsetning av korn og kraftfôr. Dette har avgjørende betydning for prisnivået på kraftfôr i alle deler av landet og for konkurranseevnen til norsk kornproduksjon og husdyrproduksjon. Frakttilskuddene har til formål å jevne ut regionale prisforskjeller på kraftfôr og matmel, og samtidig stimulere til en mest mulig rasjonell kornstrøm. Ut over dette spiller prismekanismen og organiseringen av omsetning og foredling en stor rolle for kostnadsnivået i verdikjeden. Det ble 1. juli 2001 innført en ny markedsordning for korn slik at den bedre ivaretar målsettingene i korn- og kraftfôrpolitikken om rasjonell og kostnadseffektiv omsetning og foredling, godt fungerende konkurranse og større muligheter til å stimulere produksjonen i retning av bestemte sorter og kvaliteter. Departementets inntrykk så langt er at erfaringene med den nye markedsordningen stort sett er gode. I årets jordbruksoppgjør ble det lagt til grunn at effektiviseringen i korn- og kraftfôromsetningen skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.

Dyrevern og kastrering av gris
I følge dyrevernloven § 7 er det bare veterinær som skal utføre kirurgiske inngrep eller iverksette medisinsk behandling av dyr, når det er grunn til å tro at inngrepet kan føre til lidelse for dyret. Dersom inngrepet kommer til å gjøre «mykje vondt», skal det brukes bedøvelse. Dyrevernloven inneholdt tidligere unntak fra dette kravet når det gjaldt kastrering av gris yngre enn 1 måned, uten å bruke bedøvelse.

Hensikten med kastreringen er å forhindre at kjøtt får rånesmak/lukt. I dag kastreres nesten all hanngris i Norge. At dyrene ble påført smerte ved inngrepet når det ikke ble brukt bedøvelse er utvilsomt.

Å forhindre at dyr lider i utrengsmål er et av hovedprinsippene i dyrevernloven. Landbruksdepartementet mener at det prinsipielt er dyrevernmessig svært betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse disse til ulike driftsformer og produksjonsforhold. Det var etter departementets mening derfor nødvendig å se på om driftsformer og produksjonsforhold i stedet kan endres, slik at inngrep ikke lenger blir nødvendig.

Departementet kom til at rutinemessig kastrering av gris bør forbys. De praktiske og økonomiske problemene ved å gjennomføre et slikt forbud, synes imidlertid å være så pass store at det ikke vil la seg gjøre å innføre et forbud umiddelbart. Forbud mot kastrering av gris vil tre i kraft fra 2009.

Departementet har fastsatt at fram til 2009 skal kastrasjon av smågris foretas av veterinær ved bruk av bedøvelse. Ved årets jordbruksoppgjør ble de økte kostnadene knyttet til bruk av bedøvelse, lagt inn i det kostnadsgrunnlaget som jordbruket skulle få kompensert ved jordbruksforhandlingene.

Landbruksdepartementet har i mer enn ett år arbeidet med en dyrevernmelding.

Meldinga vil bli lagt fram for Stortinget nå i desember måned. Når det gjelder svinenæringa, så har den vært gjennom store investeringer knyttet til bl.a. løsdrift for gjeldpurker. Næringa viste stor evne til omstilling i samband med de kravene på dette området som trådte i kraft for alle fjøs fra 2000. Svinenæringa har utarbeidet en omfattende handlingsplan for dyrevelferd som på flere områder går lenger enn gjeldende regelverk. Helsetjenesten for svin, som driver forebyggende helsearbeid, er godt utbygget. Helsetilstanden hos slaktegris er forbedret.

Vi har som nevnt bestemmelser om løsdrift for purker. Men det er et dilemma at purkene fortsatt kan fikseres i en kort periode rundt fødsel, da de atferdsmessige behov er særlig sterke. Et krav om løsdrift for purker i denne perioden vil betinge et noe større areal enn dagens modeller for fødebinger, slik at en unngår økt tap av smågris. Det vil derfor være aktuelt med en lengre overgangstid før eventuell ny bestemmelse trer i kraft.

Griser er nysgjerrige og aktive dyr. Det er derfor også behov for å vurdere om innendørs rom for gris er rett utformet og beriket, slik at grisene gis nok plass til hvile og aktivitet og tilstrekkelig sysselsetting.

Kraftfôravgift
Den ordinære avgiften på kraftfôr er kr 10,30 pr. tonn. Svinenæringen betaler om lag 7-8 mill. kr årlig i kraftfôravgift.

Som dere sikkert er kjent med vurderte Landbruksdepartementet i høst mulighetene for å innføre en hjemmel for å kunne kreve inn en ny avgift på kraftfôr. En eventuell ny avgift på kraftfôr var tiltenkt å finansiere arbeid knyttet til dyrevelferd og dyresykdommer. Arbeidet med den nye avgiften ble stoppet før man framla forslag til statsbudsjettet for 2003. For 2003 har regjeringen foreslått en bevilgning på om lag 10 mill. kroner som skal dekke viktige områder innen denne sektoren.

Det er et omfattende avgiftsverk knyttet til matområdet. Landbruksdeparte-mentet vil gjennomføre en revisjon av samtlige av disse avgiftene med sikte på en forenkling i løpet av 2003. Næringen vil bli informert om arbeidet med å revidere avgiftene på matområdet som skal pågå i 2003, bl.a. er det planlagt å opprette en referansegruppe fra næringen.

Effektivitetsutvikling
I Norsvins tidsskrift ”Svin” nummer 6 i år er det gjengitt resultater fra organisasjonens effektivitetskontroll ”In-Gris”. Datamaterialet viser at det er en stor framgang på avlssiden, og at effektivitetsframgangen fortsetter. I gjennom-snitt ble det avvent 21,5 grisunger pr. årspurke i 2001. Dette er en økning på 0,2 jamført med år 2000, og er et godt resultat sammenliknet med hva man oppnår i andre nordiske land. Ytelsen pr. årspurke har steget med i gjennomsnitt med 0,3 beregna smågris hvert av de siste 10 år.

Også for slaktegris viser tallene at norsk gris er konkurransedyktig når det gjelder tilvekst og fôrutnytting. Dette skyldes forhold som godt miljø, god dyrehelse og godt avlsmateriale. Kvaliteten på svinekjøttet er i framgang ved at grisen blir mer kjøttfull for hvert år. Den totale avlsmessige framgangen pr. slaktegris siste år oppgis til å være rekordhøy med 25 kroner pr. slaktegris.

Fra 1965 til 2001 er fôrforbruket redusert med 100 kg pr. slaktegris, framfôringstida redusert med 65 dager og fettinnholdet senket med 14 kg. Utviklingen fra 1965 til 2001 gir en årlig avlsmessig økonomisk gevinst på 250 millioner kroner pr. år. Alt dette viser at organisasjonene og produsentene innen norsk svinehold er dyktige på sitt felt. Den gode kvaliteten på norsk gris har også gitt mulighet til satsing på eksport av norsk dyremateriale.

Behov for ny næringsutvikling

Samtidig som myndighetene sørger for mest mulig stabile og forutsigbare rammebetingelser for næringen, må man stimulere og premiere dyktighet, kreativitet og nytenkning.

I løpet av de siste årene har vi i økende grad fått et matvaremarked med mangfold og variasjon i utbudet. Dette for å imøtekomme etterspørselen fra stadig mer krevende og segmenterte forbrukere. Hvis næringen skal kunne hente mer ut av markedet er det viktig å markedsorientere både primærproduksjonen og industrien. For å imøtekomme kravet fra forbrukerne er det valgt å satse på to hovedstrategier:
1) Et hovedelement er næringssatsing i forhold til produksjonen av standardprodukter som oppnår konkurransekraft gjennom pris og tilgjenglighet.
2) Samtidig må vi utvikle produksjonen av mer spesialiserte og bearbeidede produkter hvor tilpasningen av produksjonen prioriterer kvalitative egenskaper som smak, lukt, konsistens, historisk og kulturell tilhørighet etc.

Den differensierte satsingen er blant annet realisert gjennom det nyetablerte Verdiskapingsprogrammet på matområdet, som har en tidsramme på 10 år, Verdiskapingsprogrammet for rein og Verdiskapingsprogrammet for skogbruk. Formålet med verdiskapingsprogrammene er å øke mangfoldet av spesialiserte produkter av høy kvalitet i tråd med forbrukernes ønsker, samtidig som næringen ser muligheten for å hente ut det økonomiske potensiale som ligger i en større rendyrking av de to hovedstrategiene.

Med økende kjøpekraft i befolkningen er jeg overbevist om at etterspørselen etter matvarer med særskilte kvaliteter vil øke. Varer med spesielt høy kvalitet, som er produsert på en spesiell måte, varer med lokal tilknytning eller som har en historie å fortelle. Dette er nisjeprodukter norsk landbruk skal satse på. Samtidig kan vi ikke være blinde for den utfordringen det er for matbransjen å være tydelig til stede både i dette markedet og volummarkedet med lave priser.

Når det gjelder næringsutvikling, vil jeg nevne den positive utviklingen som har funnet sted vedrørende økt produksjon og omsetning av økologiske varer de siste par årene. Tall fra Debio viser at det i fjor var en vesentlig økning i antall bønder som har lagt om til økologisk drift. Hele 400 nye produsenter meldte seg inn i kontroll-ordningen i 2001 og det økologiske arealet økte fra 2 prosent til 2,6 prosent. Per i dag er utfordringene for det økologiske landbruket knyttet både til å øke produksjonsvolumene, øke foredling og omsetning og til å øke forbruket.

Behovet for rekruttering

Det økonomiske elementet er helt klart en viktig faktor når det gjelder landbrukets utfordringer og framtidsutsikter. Med et høyt lønnsnivå i andre alternative næringer, er det viktig at også landbruket kan gi tilfredsstillende inntekt for at vi skal få rekruttering til næringa.

Jeg mener en av de viktigste utfordringene for næringa er å være i stand til å skaffe seg tilstrekkelig med kvalifisert menneskelig kapital. I Norge i dag har vi et relativt stramt arbeidsmarked. Den yngre generasjon tar i tillegg i stadig større grad utdannelse, noe som resulterer i at de unge søker seg til områder der man kan få arbeid som står til den utdannelse man har tatt. Sosiologiske endringer i samfunnet bidrar også til å trekke unge fra landsbygda til mer urbane områder.

Disse forholdene påvirker rekrutteringspotensialet til landbruksnæringa.

Landbruket trenger bønder som er motiverte og dyktige og som forvalter ressursene aktivt og kreativt. Et framtidsrettet landbruk er avhengig av at ungdom finner det attraktivt å gå inn i næringa. Negative holdninger overfor landbruket hos foreldre, venner og i storsamfunnet ellers er med på å påvirke de unge når de vurderer å overta gårdsbruk.

Her mener jeg at man innen norsk svinehold har vært dyktige til å møte de utfordringer som næringa har stått overfor de siste åra. Dette viser effektivitetsutviklingen og den faglige dyktigheten man viser ikke bare hos de mange produsentene, men også i organisasjoner og markedsledd som griseprodusenten er avhengig av. En slik faglig dyktighet og vilje til å utvikle produksjonen er viktig for at neste generasjon skal ønske å overta gårdsdrifta.

Over jordbruksavtalen har vi noen ordninger som spesielt kan knyttes til rekruttering. I tillegg kommer de øvrige virkemidlene over jordbruksavtalen som er med på å skape en økonomiske plattform for drifta, og således også fremme rekrutteringen. Jeg tror imidlertid at vi må fokusere enda sterkere på rekrutteringsproblematikken i årene fremover. I denne sammenheng vil jeg vise til den evaluering departementet nå har iverksatt når det gjelder konsesjonspliktens omfang og gjennomgang av odelsloven.

”Ikke bare jordbruk”

Gårdens ressurser omfatter ikke bare jordbruksproduksjon, samtidig som de varer og tjenester bøndene produserer er et viktig grunnlag for andre næringsgrener i Norge.

Primærproduksjonen i landbruket er vertikalt og horisontalt integrert i andre produksjoner av varer og tjenester. Primærlandbruket er hovedleverandør av råstoff til nærings- og nytelsesmiddelindustrien som på landsbasis sysselsatte ca 53 000 i 1998, mao. ca 18% av den totale sysselsettingen i industrien. Nærings- og nytelsesindustrien er avhengig av et norsk jordbruk som råstoffleverandør.

Et aktivt landbruk i alle deler av landet er også svært viktig for landets turistnæring. Når det gjelder utviklingen av reiselivsnæringen på bygdene, vil jeg også vektlegge utnytting av skog- og utmarksressursene. Utmark har fått økt betydning som rekreasjonsområde for forskjellige grupper av befolkningen.

Vurdering svinehold i distriktene - Avslutning

Det er viktig at vi ser landbruksnæringens rammebetingelser slik de faktisk er i dag: støttet, skjermet og gjennomregulert. Det vil landbruket også i fremtiden i en viss utstrekning fortsatt bli. Distriktshensyn, miljøhensyn og bondens sosiale kår tilsier sterk styring. Det vi snakker om fremover er imidlertid en gradvis oppmyking for å redusere næringens store sårbarhet, og for å gi bøndene større muligheter til selv å sikre sine inntekter.

Jeg tror nok norsk landbruk vil måtte belage seg på relativt store strukturendringer i fremtiden, dette litt avhengig av de ulike produksjons-sektorene.

Når det gjelder de lyse kjøttslag, har Stortinget fastsatt at man ønsker at inntekten for disse produktene i større grad skal komme fra markedet. Men det gis økonomisk støtte som gjennom produksjonstilskudd husdyr (mest støtte til smågrisproduksjon, men også for slaktegris), tilskudd til avløsning ved ferie og fritid og i enkelte områder gis det distriktstilskudd for svinekjøtt. Et sentralt elementet i korn- og kraftfôrpolitikken er å bidra til å jevne ut fôrkostnader i husdyrproduksjonen i ulike deler av landet. Dette viser at Storting og regjering ønsker et framtidig svinehold i distriktene.

Ikke minst viser det norske husdyrkonsesjons-regelverket at myndighetene vil ha kraftfôrbasert husdyrhold i distriktene. Uten denne strukturreguleringen ville i norsk svine- og fjørfehold fått en utvikling mot en konsentrasjon av produksjonen i vesentlig færre og større anlegg. Forhold, som bl.a. tilgang på spredeareal, nærhet til marked og områdene med kornproduksjon, ville trolig medføre at vi uten husdyrkonsesjonsbestemmelsene ville fått redusert svineholdet i distriktene og tilsvarende økning i sentrale strøk. Uten en konsesjonsregulering kan det også bli vanskeligere å videreføre nåværende markedsregulering for kraftfôrbasert husdyrhold.

For at de nåværende tilskuddsordninger og reguleringsbestemmelser skal kunne ha politisk tilslutning og bli viderefør, tror jeg det er viktig at vi fortsatt har en spredning av svineholdet også til distriktene. For å få til dette er det av stor betydning at disse offentlige reguleringene og tilskuddene videreføres.

Men viktigst er det at produsenter, markedsledd og de avlsorganisasjoner er offensive og har faglig dyktighet. Dette mener jeg at svineprodusentene og deres organisasjoner klart viser. Jeg vil støtte min statsråd i hans uttalelse om at svineprodusentene er et lokomotiv innen norsk landbruk!

Takk for oppmerksomheten