Først vil jeg takke for invitasjonen, og for å få lov til å innlede debatt om de landbrukspolitisk viktige emner som er belyst i dag. Det er i løpet av dagen orientert fra helse- og veterinærfaglige miljøer og næringsrepresentanter. Det er orientert om vurdering og handtering av risiko på basis av diskusjonseksempler fra økologisk produksjon og småskalaproduksjon.

Som en overordnet målsetting ønsker regjeringen, i tråd med samfunnets behov både på kort og lang sikt, gjennom sin mat- og landbrukspolitikk å legge til rette for en produksjon av trygg mat av høy kvalitet som bygger på forbrukernes ønsker og behov. Samtidig skal landbruket produsere fellesgoder som livskraftige bygder, miljø- og kulturgoder og sikre en langsiktig matforsyning.

Økologisk landbruk bidrar til å nå flere landbrukspolitiske målsetninger og en viktig del av landbrukspolitikken er derfor å øke produksjonen av økologiske matvarer. Per i dag utgjør det økologiske arealet om lag 2,6% av det totale jordbruksarealet. Vårt mål er at 10% av jordbruksarealet skal være drevet økologisk innen 2010 forutsatt at det er et marked for de økologiske produktene.

Økologisk produksjon og småskalaproduksjon er viktige bidrag for å øke mangfoldet i matvaremarkedet og dermed forbrukernes valgmuligheter.

Skal vi ta sjansen på å bruke et bilde, så er trygg mat selve grunnmuren i konstruksjonen av matkvalitetshuset. Tuftet på en solid grunnmur, har en friheter til å etterkomme huskjøperens ønsker til en rekke andre kvaliteter, -- forutsatt at reisverket oppføres av kompetente entrepenører. Dette er ikke noe forsøk på å etterape Jaglands ”Norske Hus”, men eksemplet med en huskonstruksjon er velkjent, og kan med fordel benyttes i mange sammenhenger.

Matvarenes kvalitet er et stadig viktigere moment i forhold til forbrukernes valg. Kvalitetsbegrepet er sammensatt. Et produkts kvalitet defineres gjerne som produktets evne til å tilfredsstille forbrukernes behov, ønsker, krav og forventning. En rekke kvalitetsegenskaper er målbare og konkrete, og blir gjerne omtalt som den objektive kvalitetsdimensjon – mens egenskaper som mer knyttes opp mot matopplevelser og følelser, kan beskrives som den subjektive kvalitetsdimensjonen.

Hva den enkelte legger i kvalitetsbegrepet og hvilke egenskaper som veier tyngst, vil variere fra forbruker til forbruker. For noen er det viktig at kjøttet de spiser kommer fra en gris som har hatt anledning til å bevege seg ute, eller at de vet hvor skinken de spiser kommer fra. Det viser seg at interessen for økologiske produkter er økende, og mange forbrukere (om lag 40%) sier at de er villig til å betale mer for slike produkter. Forbrukernes ønske om tilgang til økologiske matvarer er som sagt én av årsakene til vår satsning på dette området.

Produsentene har ansvar for å sikre forbrukerne helsemessige trygge matvarer. Det offentlige tilsynet har ansvar for å føre tilsyn med at regelverket overholdes og utvikles. Som kjent har regjeringen besluttet å etablere et nytt, helkjedeorientert og risikobasert mattilsyn.

At ansvarlige aktører faktisk vurderer maten som helsemessig trygg, er imidlertid ikke alltid tilstrekkelig for forbrukerne – produktene må også oppfattes og oppleves som trygge. En del av forbrukerne som velger økologisk mat gjør nok dette fordi de mener at økologiske produkter er helsemessig bedre enn konvensjonelle produkter. Dette gjør at markedet for økologiske produkter er ekstra sårbart i forhold til funn av potensielt helseskadelige organismer og/eller stoffer i produktene.

Småskalaproduksjon av mat er svært ofte produksjon av tradisjonsmat. Produksjonsmiljøets kompetanse er da viktig, ikke bare i forhold til oppskriften på selve produktet. Nødvendig er også viten om alle tilstøtende tiltak som produksjon for eksempel på sæter innebærer, som en i ettertid ser at egentlig var rene hygienetiltak. Ofte savnes den viktige overføringsverdien som lett går tapt, dersom en starter tradisjonell produksjon etter at produksjonen et sted kanskje har ligget nede i godt over en generasjon.

For å imøtekomme kompetansebehovet, har nå de tre matdepartementene gått sammen om et oppdrag til Statens Næringsmiddeltilsyn og Fiskeridirektoratet med tanke på å styrke hygienekompetansen hos matprodusentene, - både de store og de små.

Det bør i denne sammenhengen nevnes at vi også må kreve at også tilsynet har nødvendig innsikt i de relevante produksjonsprosesser.

Som et eksempel på et suksessrikt tradisjonsprodukt vil jeg nevne rakefisken. For ikke alt for mange år tilbake så mange på rakefisk som en tvilsom rett. Botulisme var en velkjent risiko ved å innta slik føde. I dag ser vi imidlertid at etterspørselen bare øker. Min påstand er at årsaken til dette først og fremst ligger i godt samarbeid mellom kompetent myndighet og næringa, som på faglig forsvarlig måte har mestret å trygge hele produksjonskjeden, og ikke minst mestret å kommunisere dette til befolkningen. Jeg håper det herværende diskusjonspanel og salen deler min oppfatning som forbruker om at rakefisk kjøpt på butikken i dag er trygg.

Vi ser videre at bevissthet på sporbarhet og helkjedetenkning er økende. Folk ønsker å vite hvor maten kommer fra, fra hvilke produksjonsmiljøer og eventuelle dyrehelsemessige betingelser den er framstilt under. For mange forbrukere representerer offentlige kontroll- og merkeordninger, slik som den som er etablert for økologisk produksjon og produkter, en ekstra garanti. Like viktig er det også å følge produktene ut til den andre enden av kjeden, til bordet, og kanskje helt til den samme forbrukerens tallerkenen. Her vil ens egen kompetanse komme inn som et viktig element. Folk flest i Norge har antakelig glemt noe om hygiene i kjøkkenmiljøet i forhold til tiden da tung sjukdomsbekjempelse og annen nå nærmest utryddet matbåren helsefare var aktuelle tema. Hvordan står det til med slik kompetanse her i landet i forhold til forbrukere i andre land som har et annet smittepress i matvarekjeden sin enn den vi har?

”Dersom du koker og steker han godt, kan du eta styggen sjøl”, var det visstnok en av gammeldyrlegene som pleide å si. Dette var og er vel fortsatt et godt utgangspunkt for å oppnå smittefri mat. Men i dagens seminar har vi hørt om andre tiltak inn mot produksjonskjeden for å redusere smittespredning enn de som gammeldyrlegen nevnte, som både er effektive, og som muliggjør at enkelte produkter på forsvarlig vis kan imøtekomme spesielle kvaliteter som dagens forbruker ønsker. Dette skaper også nye markedsmuligheter for norske produkter.

Det offisielle, politiske budskap på dette området er nedfelt i Stortingsmelding nr. 19 fra 99-2000, også kalt ” Landbruksmeldingen”. Også Stortingets behandling av interpellasjon fra stortingsrepresentant Rudihagen i januar inneværende år er en sentral politisk føring for departementet. Et entydig flertall ønsket at forbrukeren skal få tilgang på et større mangfold i matfatet, og at landbruksnæringa og de som står for videreforedling skal kunne utnytte sin del av det potensialet som ligger i økt etterspørsel etter spesialprodukter, men at en udiskutabel forutsetning er og vil være at en slik utvikling ikke skal gå på akkord med mattryggheten.

Når tittelen på seminaret inneholder formuleringen ”forøket smitterisiko,” og avsluttes med et spørsmålstegn, -- kan en vel nesten litt omskrevet spørre: Gjør de næringsdrivende og myndighetene jobben sin godt nok, bygges det skisserte matkvalitetshuset på en solid nok grunnmur?

Takk for oppmerksomheten.