Seminar om retten til mat som menneskerettighet i Oslo 10.-11. april 2002

Hvorfor har over 800 millioner mennesker i verden fremdeles for lite mat å spise? Hvorfor dør fortsatt 24.000 mennesker hver dag som følge av underernæring? Hvorfor øker kroniske sykdommer med tilknytning til kostholdet - som hjertekarsykdommer, fedme og sukkersyke – side om side med de mer tradisjonelle mangelsykdommene også i fattige land? Trengs det en ny måte å tenke og gjøre ting på for at alle i verden skal kunne få nok, riktig og trygg mat som bidrag til god helse, produktivitet og livskvalitet?

Utenriksdepartementet og Landbruksdepartementet er i dagene 10.-11. april vertskap for et seminar om retten til mat som en menneskerettighet, i samarbeid med ‘Det internasjonale prosjekt om retten til mat i utvikling’ ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Akershus. Seminaret utgjør et ledd i forberedelsene til oppfølgingen av Verdenstoppmøtet om mat i 1996 – nå i form av en tilsvarende konferanse ”fem år etter” i Roma i juni i år. Deltakerne kommer fra i alt 17 land i og utenfor Europa, fra FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner, og fra norske fagmiljø.

Stadig flere ser nå en ny mulighet i de internasjonale menneskerettighene i kampen mot sult og alle former for feilernæring. Internasjonal menneskerettighetslovgiving er klar på ’retten til fullgod mat’ for alle. Men hva vil dette bety i praksis? Og hvem skal være ansvarlige for at denne rettigheten skal oppfylles, først og fremst i de enkelte land? Verdenstoppmøtet om mat i 1996 krevde en nærmere klargjøring av disse spørsmålene, der også det internasjonale medansvar kommer inn. Arbeidet med slik klargjøring ble tillagt FNs høykommissær for menneskerettigheter i samråd med FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO), interesserte medlemsland og frivillige organisasjoner.

Formålet med seminaret er å utveksle synspunkter og erfaringer om prinsipper og ansvar for nasjonal og internasjonal oppfølging av mat som en grunnleggende menneskerettighet, med hjemmel i internasjonal menneskerettighetslovgiving. En dialog må nå komme igang i hvert enkelt land som har ratifisert de relevante internasjonale konvensjonene, om hva slik oppfølging bør innebære i form av nasjonal lovgiving og utforming av strategier og planer for tiltak som legger til rette for at alle skal kunne brødfø seg selv på en aktverdig måte. Seminaret vil også diskutere muligheten for å få til en frivillig atferdskodeks for statene om retten til mat, og hvordan det forestående ‘Toppmøtet om mat - fem år etter’ kan bygge dette inn i sine anbefalinger.

Eksempler vil bli gitt om hvordan en del land nå begynner å ta retten til mat på alvor, og bl.a. planlegger egne nasjonale seminarer om hva det vil bety i praksis for dem å bruke denne og andre menneskerettigheter som rettesnor i kampen mot hunger og feilernæring. I noen land er problemet faren for direkte hungersnød, ofte som følge av krig og konflikt. I andre land er det snarere en pågående ‘stille katastrofe’ som særlig rammer barn og som ikke får mye oppmerksomhet, dette til tross for at det dreier seg om krenkelse av en viktig menneskerettighet nedlagt i flere FN-konvensjoner, som Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966 og Konvensjonen om barns rettigheter fra 1989.

Fra norsk side vil en understreke at retten til mat gjelder i alle land, og at norsk politikk må være åpen for å sikre denne rettigheten for alle. F.eks. har den siste landbruksmeldingen lagt inn denne rettigheten som førende prinsipp i arbeidet med mat og ernæringssikkerhet i Norge. Landbruksmeldingen sier om matsikkerhet og langsiktig matforsyning at nasjonal matproduksjon må være et hovedelement i en langsiktig forsyningssikkerhet, samtidig som det innenfor det sivile beredskap må planlegges for beredskapstiltak mot ulike typer definerte kriser i tråd med planforutsetningene. Etter Regjeringens syn har staten en klar forpliktelse til å sørge for matsikkerhet til norske borgere i følge menneskerettighetskonvensjonene staten har forpliktet seg til.

Retten til mat, slik den er nedfelt i konvensjonen, danner et viktig utgangspunkt for et forbrukerrettet landbruk. I Stortingsmeldingen er det lagt til grunn at det skal utarbeides en Handlingsplan for forbrukerorientering av norsk landbruk- og matproduksjon. Handlingsplanen konkretiserer og utdyper forbrukerorienteringen av norsk landbruk og matproduksjon.