Hvorfor fokusere på mat og mattradisjoner.

Statssekretær Leif Helge Kongshaug

Innlegg: 24.04.03: Konferanse i regi av Forum for mat og mattradisjoner, Høgskolen i Akershus, Stabekk:

1. INNLEDNING

Jeg er glad for å være her i dag - midt blant fagfolk som lever av sin innsats i matkjeden.

Dere bør være glade for utfordringene som følger av et stadig mer variert forbruksmønster - og for de nye mulighetene dette åpner for å utvikle produkter og selge den maten dere lager.

Vi har noe til felles. Både for dere og Regjeringen gjelder det å møte framtidas utfordringer - se mulighetene - bygge på kunnskap og erfaring - men ikke la oss binde av fortidas løsninger.

Noen perspektiv- heve blikket:

Global /nasjonal situasjon :

1 milliard mennesker sulter hver dag.

Har måttet reversere målsettingen om en halvering av antall sultende munner innen 2015.

Kornlagrene minker. Tredje året på rad at vi bruker mer korn enn det produseres.

Norge: Et av verdens rikeste land.

3% av arealet er dyrket. 1 % egnet til kornproduksjon.

20.000 da. Går ut av produksjon hvert år. Siden krigen bygd ned 1 million da.

Totalt ca. 10 million dekar.

Importerer 50% av vårt kaloribehov.

Færre og færre bønder . Fokus på norske matvarepriser.

Lever i et høykostnadsland. Høge inntekter.

Verdimessig spørsmål : Er vi så rike i Norge at vi ikke har råd å produsere vår egen mat.?

-Internasjonale forhold.

Utvidelsesforhandlinger EU.

2. WTO.

UTVIKLINGSTREKK

Landbrukspolitikken hat hatt tradisjon for å ha hovedfokus på produksjon, priser og bøndenes inntekter og rammebetingelser for øvrig.

Landbruksdepartementet setter nå i økende grad fokus på resultatene av landbrukspolitikken: Hva kommer ut av landbrukspolitikken, hva får vi som borgere og samfunnet tilbake av den støtten vi gir jordbruket over statsbudsjettet.

Det er i denne sammenheng i hovedsak snakk om to resultatområder:

Det ene er trygg mat og bedre matmangfold basert på lokale og regionale mattradisjoner

Det andre er det åpne landskapet dvs. kulturlandskapet. Både den maten dere kjøper i butikken og det åpne kulturlandskapet dere møter på reiser i vårt vidstrakte land er i hovedsak et resultat av aktiv jord- og skogbruksdrift over hele landet.

Både matproduksjonen og det åpne kulturlandskap inngår i det vi kaller for ”det multifunksjonelle landbruket, dvs. at landbruket gir tilbake andre produkter og fellesgoder som igjen gir grunnlag for flere funksjoner. Jeg vil her nevne bl.a. desentralisert levesett og bosetting og næringer knyttet til dette utenom primærjordbruket, for eksempel småskala industriell matproduksjon, reiseliv og turisme, noe jeg skal komme tilbake til seinere i foredraget.

Landbrukets mangesidige rolle i samfunnet er også svært sentralt i de norske posisjonene som vi framfører i de pågående forhandlingene i WTO, Verdens handelsorganisasjon. Vi legger her stor vekt på å vise at det er nære koblinger mellom aktivt landbruk og produksjon av miljø og andre fellesgoder.

Av andre utviklingstrekk vil jeg nevne:

Det er en økende interesse blant forbrukerne for et mangfold av spesialiserte kvalitetsmatvarer knyttet til produksjonsmåte, geografisk opprinnelse og særpreg basert på tradisjon og opplevelse.

Redusert lønnsomhet i jordbruket gjør det nødvendig å utvikle nye strategier og markedssatsinger som kan gi mange bruk, også kombinasjonsbruk, nye utviklingsmuligheter for at jordbruket skal kunne oppfylle sine distriktspolitiske mål.

Det norske matvaremarkedet er mindre preget av mangfold enn det som er tilfelle internasjonalt. Norsk matvareproduksjon og dagligvarehandel er i større grad enn andre europeiske land fokusert på standardvarer og et smalt sortiment der priskonkurransen er stor.

Konkurransen fra utlandet på det norske markedet er økende, særlig når det gjelder bearbeidede landbruksvarer (De såkalte RÅKvarene har et lavere importvern enn jordbruksråvarene).

Den norske fiskeindustrien har et stort vekstpotensiale globalt. Det er betydelige muligheter knyttet til bearbeiding og videreforedling av fiskeråvarene.

Tilbudet av fiskeprodukter på hjemmemarkedet kan bedres og gjøres mer tilgjengelig for forbrukerne.

De utviklingstrekkene jeg her har nevnt ligger bl.a. til grunn for 2 stortingsmeldinger. Det gjelder den såkalte

”Matmeldinga” – St. meld. Nr. 40 (19971998) ”Matkvalitet og forbrukertrygghet” og

St. meld. Nr. 19 (19992000) ”Om norsk landbruk og matproduksjon, og det gjelder

St. meld. Nr. 17 (1998-1999) som ligger til grunn for miljøhandlingsplanen.

3. UTVIKLINGSPROGRAMMER

Landbruksdepartementet har med bakgrunn i utviklingstrekkene på matområdet satt i gang 2 større utviklingsprogrammer.

Det gjelder for eksempel

3.1 Konkurransestrategier for norsk mat

Her har hovedfokus ligget på å skape systemer og infrastruktur for økt matvarekvalitet, eksport av norsk mat samt matkultur og produktutvikling. Videre har programmet hatt et hovedfokus på småbedrifter over hele landet, som produserer på basis av lokale eller regionale mattradisjoner.

Av resultater kan nevnes:

Merkeordningen Godt Norsk, eller Matmerk som den nå heter. Matmerk har høy kompetanse på å drive merkevarebygging og har nylig lansert en merkeordning for tradisjonsprodukter for å sikre tradisjon og geografisk opphav:

• Beskyttet opprinnelsesbetegnelse
• Beskyttet geografisk betegnelse
• Beskyttet tradisjonelt særpreg

Småbedriftsprogrammet er et annet resultat og hjelper mindre matbedrifter i produksjon, markedsføring og salg.

Et resultat er også Senter for produkutvikling i næringsmiddelindustrien (SPIN), som hjelper både små og store matbedrifter med å bygge forskning inn i produktene og dermed øke verdiskapingen.

Et annet resultat er IKT mat (internkontrollforskriften for mat) og KSL eller Kvalitetssystemer i landbruket, som nå innføres på alle gårder i landet og som skal sikre kvaliteten på gårdens produkter.

Jeg vil også nevne nettverksorganisasjonen Norsk Gardsmat, som er en medlemsorganisasjon med ca. 220 medlemsgårder, som tilbyr matvarer fra egne gårdsbutikker eller spisesteder, ofte basert på den lokale matkulturen.

Det har videre vært et nært samarbeid med prosjektet Norsk Tradisjonsfisk, som er et prosjekt i regi av Hordaland Fylkeskommune, men som også har hatt finansiering fra Fiskeridepartementet og Kommunal og regionaldepartementet. Dette er et landsomfattende matkulturprosjekt innenfor fiskerisektoren som tar sikte på å synliggjøre og øke bruken av norsk tradisjonsfisk og gjennom dette ta vare på og revitalisere viktige deler av vår kystkulturhistoriske arv.

3.2. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon.

Mens Konkurransestrategier for norsk mat hadde et hovedfokus på infrastruktur for kvalitet, matkultur og produktutvikling, har Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon som overordnet mål å få til høyere verdiskaping gjennom å stimulere til økt utnyttelse av markedsmulighetene både innenfor primærproduksjon og foredling, blant annet gjennom

• å øke produksjon, omsetning og forbruk av spesialiserte matvarer
• å øke kvalitet, mangfold og valgmuligheter i matvaretilbudet.

Programmet gjennomføres i regi av Statens nærings og distriktsutviklingsfond og har en økonomisk ramme på 100 millioner kroner årlig fra 2001 og 5 år framover. Programmet er nå inne i fase 2.

Programmet er nylig evaluert.

Det er grunn til å understreke at satsingen på matkultur under Konkurransestrategier for norsk mat blir videreført som en egen Matkulturstrategi i Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon. Her retter den seg mot å stimulere typisk lokal og regional produksjon og omsetning av tradisjonsmat koblet til turisme, kulturliv og annen lokal tjenesteproduksjon.

I denne forbindelse er det etablert 5 matkulturelle nav som har som oppgave å bistå produsentene i regionen med rådgivning, kunnskaps og kompetanseoverføring til produsenter og bedrifter som vil satse på matkulturprodukter, produktutvikling mv.

3.3. Handlingsplan for norsk matkultur

Til grunn for matkulturstrategien i Verdiskapingsprogrammet er det utarbeidet en egen handlingsplan for norsk matkultur.

Hovedmålet med handlingsplanen er å legge til rette for verdiskaping og samhandling som fremmer foredling og etterspørsel av norske matråvarer og mattradisjoner. Det heter videre at utgangspunktet for denne verdiskapingen bør være lokale og regionale fortrinn.

Av andre mål kan nevnes:

Skape større bevissthet om norsk mat som kulturbærer og identitetsskaper og som potensiale for verdiskaping

Sørge for bedre koordinering mellom matkulturtiltak på nasjonalt og regionalt nivå og regioner imellom

Av tiltaksområder for handlingsplanen kan nevnes:

Fokusere på matkultur i undervisnings og forskningssammenheng

Skape gode rammebetingelser for produktutvikling og økt mangfold

Øke tilgjengeligheten av norskproduserte nisjeprodukter

Øke betydningen av mat som en integrert del av reiselivstilbudet.

Videre er hensikten med handlingsplanen å legge til rette for et bredt engasjement for norsk matkultur innen mange bransjer og matfaglige miljø, men vi kan ikke med planen diktere noen til å gjøre som vi sier, så det er opp til den enkelte organisasjon, etat eller enkeltperson å ta fatt i de mål og strategier som er skissert i planen.

Aktuelle målgrupper for handlingsplanen er:

Råvareprodusenter innen landbruk og fiske, reiselivsbedrifter, serveringssteder, storkjøkken.

Målgrupper innen det matfaglige miljø: Her finner vi utdanningsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner, fagsammenslutninger og organsiasjoner.

Forbrukerne kommer inn som målgruppe under de enkelte prosjekter som settes i gang.

3.4. Hva har utviklingsprogrammene ført til?

Vi har lært at det er viktig å fokusere på det vi er gode til, dvs. å bruke våre naturgitte, kulturelle og teknologiske fotrinn og satse på dem.

Av de kulturelle fortrinn vi har som matproduserende nasjon er vår egen matkultur. Vi har fått økt bevissthet om betydningen av dette. Det har gitt en rekke nye matkulturelle produkter og aktiviteter, produsentnettverk og næringsorienterte klynger, som for eksempel i Stavangerområdet og Rogaland ellers.

Vi har fått en vilje til å snu en handlingslammende pessimisme i jordbruket til en nøktern optimisme – å se muligheter.

Både Konkurransestrategier for norsk mat og Verdiskapingsprogarmmet for matproduksjon er uttrykk for vilje til å lage en samlende nasjonal strategi med deltagelse av Regjering, storting, kontrollmyndigheter, forskningsråd, forskningsinstitusjoner, primærprodusenter og privat og samvirkebasert næringsmiddelindustri.

Flere jordbruksbransjer er inne i en svært aktiv periode når det gjelder utvikling av nye produkter. Satsingen gjennom Jordbruksavtalen på Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon begynner nå å gi resultate:

Evalueringen av 1. fase av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP) konkluderer med at programmet har bidratt til å sette i gang prosjekter som skal være nyskapende og innovative, og som involverer sammenslutninger av primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter.

Evalueringen viser også at det med utgangspunkt i norsk primærproduksjon er mulig å bygge opp merkenavn og andre konkurransefortrinn basert på regionalt opphav, lokal matkultur og spesiell produktkvaliteter, og at dette kan gi grunnlag for en høyere utsalgspris.

I tillegg til en rekke nye gardsmatprodukter og matkulturprodukter fra små næringsmiddelforetak, gjelder dette nyskapende produktutviklingstiltak hvor matkultur er bygget in i produktene, for eksempel Thulefjordprosjektet i regi av Gilde og Ostecompagniet i regi av Tine samt en rekke innovative produkter i fjørfebransjen i regi av Prior.

Felles for disse prosjektene er at det legges vekt på emballasje, design, produktets historie og stedsidentitet. Mattrygghet gjennom sporbarhet knyttes også til merkevarebyggingen. Et nytt, ”radikalt” produkt er innbakt laks, basert på et samarbeid mellom Norgesmøllen, bakeribransjen og oppdrettindustrien.

4. POLITIKK – OG NÆRINGSUTVIKLING PÅ MATOMRÅDET FRAMOVER

Innledningsvis pekte jeg på mat og kulturlandskap som viktige resultater av landbrukspolitikken. Disse to områdene omhandler mat og miljø.

Til grunn for matpolitikken ligger St.meld. nr. 19 (1999 2000) ”Om norsk landbruks og matproduksjon”:

Dette er vårt politiske hovedverktøy for å:

Produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser

Produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser

Produsere et større mangfold av matvarer, sporbarhet til produsent. Det er i denne sammenheng særlig viktig med tradisjonsprodukter med forankring i lokale og regionale mattradisjoner med tilhørende merkeordninger.

Til grunn for miljøpolitikken i landbruket er (jf. St. meld. Nr. 17 19981999)

Dette er vårt verktøy for å:

• Stimulere til verdiskaping i landbruket og på bygdene basert på verdiene i kulturlandskapet og tradisjonsbåren kunnskap om landbruksdrift
• Ivareta biologiske resurser gjennom landbruksdrift.
• Hindre gjengroing
• Produsere trygg mat og sørge for at maten blir produsert og bydd fram på en bærekraftig og etisk forsvarlig måte

Konklusjonen på Landbruksmeldinga og miljøhandlingsplanen er :

• Vi skal satse på miljøbasert næringsutvikling, dvs. næringer som inngår i begrepet ”Multifunksjonelt landbruk”, dvs. leveranse av lokalproduserte matvarer, matkultur og kulturlandskap, naturopplevelser, biologisk mangfold og desentralisert levesett.
• Nye landbruksnæringer er m.a.o. knyttet til markedets behov for opplevelser hvor natur og kultur inngår i en samlet, integrert helhet.
• Vi skal produsere trygg mat og sørge for at maten blir produsert og bydd fram på en bærekraftig og etisk forsvarlig måte.
• Vi skal produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø pg kulturgoder, og en langsiktig matforsyning.

Konklusjonen er altså: Vi må ta i bruk mulighetene. Mulighetene er til stede for verdiskaping i et landbruk som har lokal identitet, som er sosialt forankret fordi det tar vare på vitale, sosiale verdier og som sikrer matkultur og kvalitet og tar vare på kulturlandskapsverdiene.

4.1 Mat, matkultur og reiseliv, lokal identitet og stedsutvikling

Jeg er overbevist om at vi med utgangspunkt i kulturlandskapet og andre fellesgoder som vi produserer kan satse på ny næringsutvikling under begrepet ”Multifunksjonelt landbruk”.

Norsk reiselivsnæring er en slik næring. Selv om reiselivsnæringa nå overgår både eksport av fisk og cellulose med en årlig omsetning på vel 30 milliarder kroner, så er den ellers en økonomisk sett svak distriktsnæring som det ikke har vært satset spesielt på.

Mat og matkultur har i liten grad vært benyttet i markedsføringen innenfor reiseliv. Selv om spisesteder og restauranter i dag har et mangfoldig tilbud, er det generelt liten bevissthet i bransjen om vårt norske kjøkken og nasjonal og lokal identitet i matkulturen.

Mange mangler rett og slett kunnskap for å kunne satse på nasjonale og lokale retter og gi maten en helhetlig ramme i serveringskonseptet. Men samtidig finns det heldigvis bedrifter som har utviklet nettopp den lokale matkulturen og gjort dette til sin spesialitet og nisje i markedet.

Turistnæringen har i stigende grad blitt mer rettet mot opplevelser. Dette omfatter også matopplevelser. I Handlingsplanen for bygdeturisme er dette spesielt omtalt. Her presiseres det at mat og matkultur er en meget viktig del av den totale opplevelsen som reisende får.

Spisesteder langs veien, hotell og restaurantnæringen og det dagligvaretilbud som de reisende får, er med på å gi ferien en god eller mindre god opplevelse.

Norge tilbyr i dag ensidige og lite varierte opplevingsprodukt når vi ser mat og reiseliv under ett. Noe av forklaringen ligger trolig i at produktene er for standardiserte i regi av matvarekjeder, sentraliserte foredlingsanlegg og store reiselivskonsern.

Men i skyggen av matvarekjeder og konsern (hoteller, gatekjøkkenkjeder, veikroer, meieri og kjøttkonsern) ligger mange lokale markeder som koserna ikke finner det økonomisk interessant å utnytte, men som like fullt kan utnyttes av det lokale reiselivet og landbruket i fellesskap.

I denne sammenheng er det viktig å bygge på særdrag og lokal identitet. Trygg lokal identitet er en svært viktig forutsetning for levende og sterke bygder. En sterk kobling mellom bygd og kultur kan gi sterk identitet og assosiasjon.

For eksempel er lokal foredling, basert på lokale og regionale særtrekk bl.a. med grunnlag i kulturlandskap og kulturarv, noe vi legger stor vekt på i de verdiskapingsprogrammene som er satt i gang

Jeg er overbevist om at det her ligger vitale ressurser som vi må ta i bruk for ny næringsutvikling: Lokale mattradisjoner, felles litterær og historisk tradisjon, språk, eventyr og segner, folkemusikk og dans og, treskjæring og husflidsarbeid, handverktradisjon og byggeskikk, eierskap til natur og kulturlandskap;

Stølsdrift og levesett er med og danner tradisjonskulturen.

Jeg mener for eksempel at dal og fjellbygdene for eksempel har spesielle forutsetninger for å lykkes med dette ved å utnytte de konkurransefortrinn som disse bygdene har. De er mange steder bærere av en levende nasjonal kultur.

Ved å utnytte lokale matkonsept i kombinasjon med stølsdrifta, ved å tilby natur, friluftsliv, fred og ro og ikke minst frihet fra materielt jag, kan Norge framstå som et ferieland som klart skiller seg fra masseturismedestinasjonene.

5. AVSLUTNING

Norsk matproduksjon har tradisjonelt hatt hovedfokus på produksjon og foredling, og mindre fokus på Fou, kompetanse ,distribusjon og marked.

I tiden som kommer må en i langt større grad ha fokus på markedet ,på distribusjon og logistikk , forskning, utvikling og kompetanse.

Og det skjer veldig mye positivt i norsk matproduksjon. Min påstand er at vi er bare i starten av en utvikling preget av kreativitet og der en ser mulighetene i et land der det allerede er en betydelig kjøpekraft, og dersom den økonomiske utviklingen fortsetter de neste 12 årene slik den har vært de siste 12 årene- noe som det er all grunn til å tro- vil hver enkelt av oss få en mulighet til å øke kjøpekaften med 40% i 2015.

Hva vil vi bruke en slik kjøpekraft på?

Det kan hver enkelt av dere svare best på selv, men for min egen del er det uaktuelt å skaffe meg enda flere bygninger som må males eller vedlikeholdes. Eller enda flere biler som det må skiftes dekk på. Der hvor vi tidligere har vært opptatt av å fylle livet med kvantitet, vil behovet for kvalitet melde seg med full styrke.

Vi vil etterspørre kultur, opplevelser, mat. Det gode liv. Det vil åpne seg gigantiske muligheter. 40% økt kjøpekraft utgjør grovt regnet 200 milliarder kroner. Mulighetene er store ikke minst i de områdene av landet som har hengt igjen i tradisjonell tankegang om å levere og produsere ubearbeidde råvarer til en stadig lavere pris.

Det offentlige har en oppgave å legge til rette og påvirke i denne sammenhengen.

Men det er initiativet og kreativiteten hos det enkelte mennesket som vil bli avgjørende.

Som jeg har vist har departementet betydelig aktivitet rundt norsk matkultur, med en egen handlingsplan gjennom Konkurransestrategier for norsk mat og Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon.

Videre er produksjon og tilgjengelighet av norsk tradisjonsmat vitalt i gjennomføringen av St. meld. Nr. 19 (1999) Om norsk Landbruk og matproduksjon.

Matkultursatsingen spiller videre en viktig rolle sammen med Miljøhandlingsplanen og Handlingsplan for bygdeturisme og reiselivet.

Reiselivsnæringen er verdens raskest voksende næring.

Vi må erkjenne at ikke folk kommer til Norge bare for å la seg transportere.

Derfor vil mat knyttet til tradisjoner og spesialiteter være en sentral del av opplevelsen for en reisende.

Lokalproduserte matvarer, matkultur og kulturlandskap blir satt sammen til helhetlige konsepter som gir et svar på markedets behov for opplevelser knyttet til mat, biologisk mangfold, desentralisert levesett og opplevelsen av levende bygder med ekthet og lokal identitet.

Jeg tror at i det videre arbeidet bør vi i produktutviklingen av norsk tradisjonsmatlegge vekt på

Kultur og tradisjon: Formidle kulturarven gjennom tradisjoner i oppskrifter, produksjon og tilberedning samt lokalsamfunnets og kulturlandskapet tilknytning til produktet, serveringsskikker, design, all kultur rundt maten.

Råvarenes geografiske opprinnelse og egenart: Hvor de er dyrket, høstet, fanget samt kvaliteter ved naturgrunnlaget i havet og på land.

Økologi: Bruk av energi, produksjonsmåten (medisinering, plantevernmidler m.v.) andre miljøfaktorer ved planter og dyrs oppvekstmiljø og levekår, miljøvennlig emballasje m.v.

Og da er ikke veien lang før vi kan løfte blikket og gå på de internasjonale markeder. Jeg tror at norske lam, avlet fram til et tilnærmet økologisk produkt med oppvekstmiljø og levekår fra et av verden minst forurensede land, vil ha store muligheter på eksportmarkedet. Hallingskarvet Lam i regi av Gilde er et slikt produkt, i en spennende tid for videre utvikling av norske tradisjonsprodukter.

Dette er bare et eksempel. Mulighetene er der også for andre produkter.

Men da må vi la ildsjelene få brenne og utfolde seg. Da må vi utnytte de positive tankens kraft hos den enkelte gjerne i samarbeid med andre.

I den store sammenhengen er det mindre viktig hvem som gjør ting , eller hvordan en organiserer seg.

Bare ting blir gjort.

Det er tre typer mennesker:

De som får ting til å skje.

De som ser på at ting skjer.

De som står igjen og lurte på hva som skjedde.

La oss tilhøre gruppe 1. De som får ting til å skje.

Takk for oppmerksomheten.