Landbruksministeren - svar på interpellasjon 28.3.2003.

Fra representanten Åslaug Haga

Stortingets president
”WTO-forhandlingene som nå pågår, kan få dramatiske konsekvenser for norsk landbruk. Dersom resultatet skulle bli liggende i nærheten av forslaget fra lederen for landbruksforhandlingene, vil norsk landbruk slik vi kjenner det, forsvinne. EUs posisjon vil også være svært alvorlig for Norge. Forhandlingsresultatet vil ikke bare få betydning for vår evne til å produsere trygg mat av høy kvalitet, men også for vår mulighet til å opprettholde levende bygder og et variert kulturlandskap. Titusenvis av arbeidsplasser vil forsvinne i landbruket, men også i turistnæringa og i næringsmiddelindustrien. Dersom man ikke greier å flytte posisjoner i forhandlingene betydelig, kan vi ende opp med et forhandlingsresultat som bryter med vedtatt norsk landbrukspolitikk.
Hvilke grep tar Regjeringen internasjonalt for å sikre landbruket og dermed opprettholde de målsettinger Stortinget har satt for norsk landbruk?”

President,
I februar la Stuart Harbinson, leder for jordbruksforhandlingene i Verdens handelsorganisasjon, fram sitt forslag til forhandlingsløsning. Det er liten tvil om at dette forslaget, om det skulle bli vedtatt, ville få svært dramatiske konsekvenser for norsk jordbruk. Derfor understreket Norge på forhandlingsmøtet i februar, i likhet med en rekke likesinnede land, inkludert Sveits, Japan og EU, at grunnleggende endringer i dette forslaget ville være nødvendig for at reelle forhandlinger skulle kunne starte opp på basis av dette forslaget.

Forrige uke la Harbinson fram et noe revidert forslag, og denne uken er WTOs medlemsland på nytt samlet. Dessverre er det bare noen små og relativt ubetydelige endringer i dette reviderte forslaget, og reaksjonene fra Norge, så vel som fra våre allierte, er derfor de samme som i februar. Partene står derfor like langt fra hverandre som tidligere, og noe avgjørende gjennombrudd i forhandlingene synes ikke å være innen rekkevidde foreløpig.

I denne situasjonen har jeg lyst til å komme med noen utfyllende kommentarer om mulige konsekvenser for norsk jordbruk av Harbinsons forslag.

Slik jeg vurderer situasjonen vil gjennomsnittlige tollreduksjoner på 60%, slik det er foreslått for de fleste varer av betydning for norsk jordbruk, simpelthen ikke være til å leve med for de aller fleste bruk i dette landet. Norsk jordbruk opererer under svært vanskelige driftsforhold. Vanskelige klimatiske og topografiske forhold, små bruk og et generelt høyt kostnadsnivå i landet vårt gjør det umulig å konkurrere med importerte billigvarer. Det burde også være unødvendig å si at en storstilt nedbygging av importvernet vil medføre forsterkede krav nasjonalt om betydelige økninger i overføringene over statsbudsjettet.

Videre er det foreslått en økning i importkvotene for å sikre import til lav eller ingen tollsats for et volum tilsvarende 10% av det innenlandske forbruket. Avhengig av beregningsmetoden vil dette kunne representere en flerdobling av importkvotene i forhold til dagens nivå. Økt import i denne størrelsesorden vil etter all sannsynlighet føre til tilsvarende reduksjon i nasjonal produksjon. Ettersom norsk jordbruk i realiteten er avhengig av noen få varegrupper, er det ikke realistisk å forvente at redusert nasjonal produksjon som følge av disse økningene i importkvotene kan kompenseres gjennom f.eks. overgang til andre varer og eventuelt eksport, slik andre land med et bredere varespekter og et mer konkurransedyktig jordbruk har muligheten for.

Forslaget på internstøtte ville, om det skulle bli vedtatt, tvinge fram en stor omlegging av budsjettstøtten vår som kan få store følger for mulighetene til å sikre en levedyktig produksjon. Den foreslåtte reduksjonen i gul støtte, dvs prisstøtte, på 60% vil tvinge fram en tilsvarende avvikling av målprissystemet for mange viktige varer, med stor fare for større prissvingninger.

En halvering av areal og dyrestøtte, såkalt blå støtte, vil gjøre det nødvendig med en tilsvarende overgang til produksjonsuavhengige virkemidler, såkalte grønne ordninger i WTO-sjargongen. Det er ikke foreslått noe øvre tak på grønne ordninger. Slike støtteformer har sin misjon innen rimelige grenser, men det er svært viktig å være klar over at ettersom WTO-regelverket krever at denne type støtte mottas uten at det offentlige skal kunne stille krav om produksjon, vil en storstilt overgang til slike støtteformer i betydelig grad begrense våre muligheter til å sikre et levende og aktivt landbruk, noe som er helt nødvendig for å ivareta de ulike samfunnsgodene som ligger til grunn for landbrukspolitikken vår, slik som sysselsetting i distriktene, matvareberedskap og levende kulturlandskap. Med svært lave produksjonsinntekter vil trolig bonden på sikt avvikle produksjonen, ettersom de grønne overføringene mottas uansett.

Jeg vil ikke underslå at skulle dramatiske kutt i blå og gul støtte bli en realitet, må vi selvsagt gjøre det som er mulig for å utnytte de grønne ordningene på en best mulig måte. Jeg vil likevel understreke at dette i beste fall er nestbest løsninger som vi får komme tilbake til om det måtte bli nødvendig.

Til slutt foreslås en avvikling av eksportsubsidiene. Selv om jeg er innforstått med at mye taler for at slike støtteformer forbys på litt lengre sikt, vil jeg understreke at dette forslaget særlig vil ramme norsk næringsmiddelindustri og en allerede hardt presset mjølkesektor og komme på toppen av umulige krav om nedbygging av importvernet og store kutt i de viktigste formene for internstøtte.

Situasjonen er derfor alvorlig, og det er forståelig at sinnene settes i kok hos alle dem som er glad i og stolt over jordbruket vårt. Og de er mange, skal vi tro meningsmålingene og alle de støtteerklæringer som landbruket har fått de siste dagene.

I denne situasjonen er det etter min mening flere grøfter vi bør vokte oss vel fra å falle i. Noen i det hjemlige miljøet synes å mene at Harbinson sitt utspill er uakseptabelt, men at det også er så til de grader urealistisk at vi ikke trenger å bekymre oss noe særlig om det. Ved å ta Harbinson på alvor, skapes det bare unødvendige bekymringer i bygde-Norge, på toppen av all pessimismen som råder grunnen fra før, hevdes det.

Jeg skjønner godt disse innvendingene. Det er viktig med optimisme og framtidstro. Det er likevel svært risikabelt å late som om Harbinsons utkast ikke finnes, eller at det ikke representerer en reell trussel. Sterke krefter kjemper for en full liberaliseringav handelen med jordbruksvarer. Det er bare gjennom målbevisst og aktiv innsats at vi kan hindre denne trusselen i å bli virkelighet. Det er helt korrekt at det endelige resultatet i Uruguay-runden på jordbruk ble langt bedre enn det som opprinnelig var foreslått av daværende generaldirektør Artur Dunkel i 1992. Men uten en folkelig mobilisering og et hektisk diplomati fra norsk side, i samarbeid med likesinnede land, er det grunn til å tro at resultatet ville blitt langt dårligere.

Andre synes å ha urealistiske forventninger av hva vi kan oppnå i disse forhandlingene. Norsk landbruk vil utvilsomt måtte gjennomgå store endringer i årene som kommer for å møte de utfordringer vi står ovenfor, og som Utenriksministeren pekte på, har vi forpliktet oss til forhandlinger om reduksjoner i tollsatser og visse former for budsjettstøtte. Avhengig av utfallet vil en endelig forhandlingsløsning kunne få omfattende konsekvenser for norsk landbruk. Som jeg har understreket ved tidligere anledninger må vi i en slik situasjon ta tyren ved hornene og utvikle en offensiv strategi for å sikre i størst mulig grad at vår samlede produksjon opprettholdes, hindre brakklegging og gjengroing og påse at bruk som går ut av ordinær jordbruksproduksjon ikke blir ødegårder, men får nye funksjoner som ivaretar våre målsettinger om livskraftige bygdesamfunn.

Det er viktig å være klar over at WTO som organisasjon er av stor betydning for Norge. Organisasjonen forvalter et multilateralt regelverk som legger grunnlaget for forutsigbare rammevilkår for både landbruk og ikke minst andre næringer av stor betydning for norsk økonomi. Men å understreke betydningen av det eksisterende regelverket betyr selvsagt ikke at man ikke skal kjempe for nasjonale interesser i en forhandlingssituasjon, slik alle andre land gjør. En ny landbruksavtale må være til å leve med for alle. Vi kan ikke akseptere så store kutt i støtte og vern at vi i realiteten fratas muligheten til å opprettholde et bærekraftig jordbruk i landet vårt. En konsensus i WTO kan derfor ikke bygges på urealistiske krav fra en relativt begrenset gruppe av konkurransedyktige eksportører, men må hovedsakelig baseres på hvor langt den tapende part faktisk er villig til å strekke seg.

Jeg kan forsikre representanten Haga om at det arbeides iherdig fra norsk side for å sikre et endelig resultat som er mest mulig i samsvar med våre interesser. Som Utenriksministeren understreket jobbes det systematisk med å bygge allianser med likesinnede land, og vi er særlig glad for at vi har lykkes med å samle 75 land bak kravet om tollreduksjoner skal foretas på samme måte som i Uruguay-runden. Et liknende initiativ til støtte for det motsatte syn ville ikke på langt nær samlet like mange land. For Norge og en rekke andre land vil det være svært vanskelig å legge Harbinsons utkast til grunn for videre forhandlinger. Som Utenriksministeren har understreket er vi derfor i en fortløpende dialog med likesinnede land for å vurdere hvordan vi best kan håndtere denne situasjonen, samtidig som prosessen i Geneve videreføres på en best mulig måte fram til neste ministermøte i Mexico i september.

28. mars 2003